11. luke - 13 dager igjen til jul
I dagens luke, så skjuler det seg en innrømmelse og en liten del av en lenger historie som jeg kommer til å fortelle senere i kalenderen:
Kort fortalt. Rett etter årtusenskiftet begynte jeg å gå med klokke igjen, etter å ha vært uten i over 10 år. En grynende interesse for mote førte meg mot diverse moteblader og klesmerker jeg ikke hadde interessert meg for før, der i blant engelske Paul Smith.
Da de serverte denne kronografen, var jeg solgt.
Særlig da den dukket opp med prosenter hos en gullsmed her i Norge. Jeg betalte rundt 5.000 kroner. En formue for en klokke, men den var jo så fin.
Og hadde kvartsurverk, skulle det vise seg. Da jeg oppdaget at det var noe mye kulere som kunne få klokkene til å tikke, var jeg solgt på nytt. Til en mye mer dyrkjøpt verden.
Men hva har dette med dagens klokke å gjøre? Jo, Paul Smithuret fikk meg på sporet av ønsket om flere klokker. Og en klokke som jeg flere ganger la inn bud på inne på Ebay, men som jeg aldri endte opp med å kjøpe var en klokke ved navn:
”The Museum Watch”
Av og til stod det Zenith i annonsen, av og til Movado. Men alltid med den enkle og stilrene skiven.
Flere ganger var jeg nær ved å klinke til. Men den ble for liten og stusselig. Og mange utgaver hadde kvarts-urverk. Så jeg lot det være. At den var stilig kunne ingen ta fra den, men i stedet ble det andre merker og modeller, og Movados Museums Watch forble en drøm av den typen man vokser fra. Som
Månestråle i Sølvpilen.
Så tenk hvor overrasket jeg ble da jeg etter en stund i Zenith-fasinasjon fant dagens egentlige kalenderur:
En Zenith Pasific med El Primero. Klart inspirert av museumsklokken jeg hadde surfet etter noen år tidligere.
Så inspirert at det selvsagt er en sammenheng mellom den originale klokken og denne. En trist sammenheng på mange måter. For historien bak den såkalte museumsklokken er følgende.
I 1947 designet den amerikanske industridesigneren Nathan George Horwitt en urskive uten tall. Svart med en gylden sirkel klokken tolv. I våre dager ville den kanskje ikke ha lagd så mye oppsikt, men uten timemarkører i 1947 da gitt. Sirkelen klokken 12 skulle representere solen, det eldste instrumentet for tidsangivelse menneskene har brukt.
Den opprinnelige klokken ble produsert av Vacheron & LeCoultre (som så vidt jeg har skjønt var under samme paraply den gangen), og i 1960 ble prototypen donert til ”The Museum of Modern Art” i New York.
Movado visste å utnytte dette. Kildene er litt uenige om hvor mye tillatelse Movado hadde til å produsere klokken, men produsere den gjorde de. I voldsomme antall. Og med varierende likhet med Horwitts opprinnelige klokke.
Og noen ganger altså med Zenith urverk.
Movado hadde kanskje tillatelse fra museet om å produsere klokken, men Horwitt følte seg snytt og fikk i 1975 ca. 29.000 dollar for tort og svie. Movado hadde nok tjent litt mer.
Etter erstatningsutbetalingen fikk Movado virkelig blod på tann, og spydde ut utgaver av museumsklokken. I 1986 var det 24 ulike modeller som ble solgt som: ”Movado Museum Watch”, og mange hadde lite med det enkle designet å gjøre.
Movado fikk kritikk og atter en gang Horwitt på nakken, men da klarte en advokat fra North American Watch (firmaet som eide Movado) å si at museet de hentydet til i merkevaren Museumswatch kunne bety et hvilket som helst museum. For eksempel et naturhistorisk museum. Særlig.
Deretter begynte et datterselskap av Movado å lage smykker, vesker, bager og kontorrekvisita med samme design. Også kom altså: El Primero Pasific fra Zenith.
I og med at rundingen på skiva skal symbolisere solen, så drar El Primero Pasific på seg en real solstorm.
Rundt hele bezelen, og lenka med.
Med den rollen Movados Museumswatch har hatt for min klokkeinteresse, så var det en selvfølge at jeg skulle ha meg en slik, men hvor skulle jeg skaffe den fra?
Løsningen ble en av mine første WTB – annonser ute på the world wide web. Den gav ingen resultater, men etter en stund var det en som tipset meg om at det lå en til salgs på en italiensk side. Noe tilsvarende Tidssonen vil jeg mene.
Frem med google translater, for så å registrere meg som medlem for å få tilgang på PM-funksjonen for å komme i kontakt med selger.
Uten å røpe for mye, så har jeg et brukernavn som jeg bruker rundt omkring som stammer fra den tiden da jeg hadde planer om å bli rik på nettpoker. For å få alle fordeler valgte jeg et latin-amerikansk-sør-europeisk navn som henleder fantasien over på damer. Med den tanken at folk ville spille annerledes mot latinske damer enn de ville mot nordiske menn. Jeg er ikke pokermillionær, for å si det sånn.
Av en eller annen grunn valgte jeg dette brukernavnet på den italienske siden også. Det var et par litt underlige mailer frem og tilbake før han aksepterte at det faktisk befant seg en mannlig nordboer i den andre enden. Brukernavn på klokkesider: Velg ditt med omhu.
Uansett, så var selger grei, det klarte jeg å overbevise han om at jeg også var. Og noen uker senere kom klokken fra Italia.
Det hører med til historien at det selvsagt dukket opp et mye billigere eksemplar noen dager senere.
Mitt er i hvert fall rimelig mint med boks og papirer og full lenke.
Godt er det, for den lenka er ikke lett å få tak i ny. Den er også et helvete å regulere, og min urmaker var litt stram i maska og måtte få ekstra tid for å justere. Men den føles bra på hånden
Dette er en ikke helt uvanlig utgave av Zenith. Den ble produsert i 3.225 eksemplarer mellom 89 og 91. I samme serie kom også versjoner uten kronograf. Det er vanligst med kvartsurverk i disse.
Men kvarts vil vi jo ikke ha lenger.
Dagens digresjon: Det finnes en
kvartsklokke fra Zenith som jeg gjerne skulle ha slått kloa i. Forklaring: 8.juli 1982, og en 11 år gammel gutt som oppdaget de lyseste og de mørkeste siden av en sport han senere skulle bli veldig glad i.
