9. luke - 15 dager igjen til jul
Før vi åpner dagens julekalender, vil jeg gjerne fortelle om en annen julekalender jeg hadde en gang for lenge, lenge siden. Den gangen da julekalenderne ikke var 24 små og store pakker pakket inn av lett bannende fedre og mødre, men der i mot 24 små bilder skjult bak… …andre bilder. Det er kanskje vanskelig å se for seg for den oppvoksne slekt, men i min barndom var du konge hvis du hadde mast til deg en kalender med 24 små sjokolader. En glede forbeholdt de bortskjemte eller til nød de som var flinke til å grine seg til ting.
For oss vanlig dødelige, gikk det ikke kalendere med bilder. Som regel engler eller motiver fra bibelen. Hva slår følelsen av å våkne opp 15. desember og med skjelvende fingre avdekke en tegnet versjon av Josef? …ganske mye for å være ærlig.
Men ett år hadde jeg tusket til meg en kalender med verdslige motiver. Det var stas det. Eller… Ikke etter 4. desember. Verken hester eller kaniner toppet sportsbilen fra den luka. Jeg hadde store forventninger til den doble luka på juleaften. Den som var tvers over stjerna i toppen av juletreet som dannet kalenderen. Gleden over å avsløre at dobbeltluka skjulte et nytt, men mye mindre juletre, var relativt liten.
Men hvorfor så denne turen ned minnenes julegate? Bare for å minne dere på at det er ikke sikkert at hver eneste luke i en julekalender topper den forrige, det er heller ikke sikkert at det som skjuler seg bak den siste luken er det alle drømmer om.
Sånn. Klart å senke forventningene litt nå? Bra! La oss åpne luke nummer ni.
...eller la oss senke forventningene litt til. Dagens modell kommer fra en serie som jeg har stor sans og får større og større sans for. Antall ur av modellen i mitt eie er imidlertid temmelig lavt. I dagens kalender vil det være mulig å trykke på ganske mange linker slik at
bilder av andre klokker i samme serie popper opp. Hvis du ikke liker å trykke på linker for å få bilder til å poppe opp, så vil du ikke få fullt utbytte av dagens luke. Mange vil også si at med en slik innstilling, så får du ikke fullt utbytte av internett heller. Men nok om deg du imaginære (og litt tullete) leser, her er endelig klokken i dagens luke.
I dag har vi kommet frem til en røver som har skapt mange problemer for Zeniths omdømme i de senere årene. Foreløpig er den bare blank og litt frekk, men peker likevel fremover mot unevnlige tider som skal komme.
Det er en Zenith Defy 7652. 37xsolide 42mm gir den en oval form og ganske mye nærvær på håndleddet. De første modellene av Defy-klokkene ble produsert i 1969, denne kom litt senere - ca. 1970.
Den første modellen i denne serien er åttekantet og ble kalt Ur-Defy fordi den var en del av de første urene med modellbetegnelsen Defy. Den første av veldig, veldig mange ur.
Å kalle den ur-Defy er forresten litt i overkant, for modellen er oppkalt etter en modell kalt Defi som ble laget rett etter at Georges Favre-Jacot opprettet Zenith i 1865.
Inni klokken tikker det et automatisk kaliber 2552PC.
På begynnelsen av 60-tallet og utover utviklet Zenith stadig nye urverk. (Som blant: 2522, 2531, 2552C, 2552, 2562PC, 2572PC) Disse ble puttet i et utall modeller frem til de gikk over til kvartsurverk på 70-tallet. Så fulgte en tid hvor de kjøpte inn urverk fra ETA, før de utviklet Elite urverket sitt. En av de første klokkene med Elite urverk var dykkerversjonen av gårsdagens Rainbowklokke. Det ble altså en av de siste Zenithklokkene med ETA-urverk. Nå er Zenith en av de få klokkemerkene i verden som produserer alle delene til sine urverk og klokker selv.
Men tilbake til dagens klokke. Det er få Zenithklokker som har fått sitt eget kallenavn, men samlere har forsøkt å gi denne her to forskjellige. Det ene relativt nye navnet er ”Spaceman”.
Det forsøket må sees som et forsøk på å dekke over det første kallenavnet, som er det litt mindre kule: Zenith Marmite Watch.
Marmite er for de uinnvidde noe engelskmennene smører på skivene sine i stedet for smør. Uvisst av hvilken grunn. Jeg har hatt gleden av å smake på det ved en anledning, hvor gleden bestod i at jeg ikke hadde smakt det tidligere. Noen elsker imidlertid stoffet, og derav kallenavnet til klokken. Enten hater du den, eller så elsker du den.
(Noe Marmite selv vet å utnytte i
markedsføringen)
Marmite er gjærekstrakt og er et biprodukt av ølbrygging.
Mmmmm - biprodukt av ølbrygging!
Jeg prøvde å raide kjøkkenet på jakt etter noe som har samme stauts i norske kjøleskap, men siden vi var tomme for både sursild og smalahove, så ble det et glass oliven.
Jeg elsker oliven, og liker denne klokken veldig godt selv om den er slitt.
Jeg vet ikke hvordan den ble mottatt i 1969, men jeg vil tro at Zenith tok en liten designsjanse med Defy-kronografene. De kom i mange varianter, hvor disse to kanskje er de
dristigste.
Men mange andre var heller ikke langt borte. Defy har alltid vært
klokker som skal tåle litt vann.
Og sammenlignet med andre klokker fra samme periode, som Zenith Captain, var de nok
litt på kanten.
Tidligere CEO i Zenith – Thierry Nataf som kom fra champagnedelen av HMLV har fått mye tyn for Zeniths klokker fra 2000-tallet. Men Zenith har alltid tatt designsjanser. Og særlig med Defy-serien. Selv om han etter hvert beveget seg
lenger og lenger ut på kanten.
Litt over kanten vil vel noen påstå, med størrelser på over 46,5 mm, gull, stål, titan og ”svart hvitt i fine farger” for å sitere Flåklypa.
Sett fra klokkesobre 2011, så virker det som galskap. Men dette var 2007. Alle piler pekte oppover. Endetiden var nær og folk brukte penger som om de visste det. Klokker steg i pris, este ut i omfang, og Zenith var som vanlig blant de dristigste. Og det var ikke for så vidt ikke bare Defy-linjen som fikk gjennomgå. Også tidligere stilfulle Port Royal-linjen fikk en solid
makeover.
Personlig må jeg si at klokkene fra denne tiden vokser på meg. Og på bruktmarkedet begynner de å komme ned i fine priser, men det går tregt og det er flere grunner til det.
For det første var de høyt priset i utgangspunktet. Det første den nye sjefen i Zenith Jean Fredric Dufour gjorde var å senke prisene med 30%. Folk som nettopp har kjøpt en dyr klokke går kanskje også ned 30% når de vil selge, men hva hjelper det når man kan få en splitter ny Zenith til samme prisen.
Og mens vi som skal kjøpe venter på at de som skal selge justerer prisforventningene sine, så har diverse AD’er fremdeles store lager av Zenithklokker. I bruktmarkedet konkurrerer bruktselgere altså med folk som fremdeles har fabrikknye klokker.
Det er mange grunner til at det finnes så mange Defy-klokker der ute. For det første så ble det produsert veldig mange serier og modeller, og både forbrukere og butikker gitt litt i surr om hva de skulle kjøpe. Den siste kolleksjonen fra Nataf bestod av Zenith modeller i over 800 utgaver, så da kan man tenke seg.
I tillegg så ble Russland et viktig marked for Zenith i denne tiden. Ikke et vondt ord om russere… Fem vonde ord om russere: De kan være litt vulgære.
Og plutselig virker ikke dette så ille.
Og Nataf-perioden traff altså russerne som ur rundt håndledd… (alternativt fot i pose, eventuelt knott i ost)
Resultatet var dessverre mange litt useriøse russiske urselgere på banen. Mye gråmarkedsur. Mye snusk. Noe bortsliping av serienummer. Jevn strøm av utgåtte modeller.
Når man fortsatt får tak i ubrukte utgaver av utgåtte modeller, stopper bruktmarkedet opp. Spesielt når de nye klokkene, er mer tidsriktige, og billigere. Da får man også en følelse av at prisene kommer til å gå ned, og ikke opp. Salget stopper opp, og mange blir sittende på gjerdet, både kjøpere og selgere.
Dette er imidlertid i ferd med å snu. Det har skjedd i forbindelse med de første El Primeroklokkene fra 1969. I ferd med å skje for en del spesielle modeller.
Men nok om det. Vi snakker om Defy – modellen som etter hvert gjorde Zenith til latter blant de mer politisk klokkekorrekte. Men dem som tror at Nataf fant opp blandingen av eksklusivitet og barskhet i en litt sær blanding kan trykke
her.
Og det er faktisk ikke den verste. Den verste: Et monstrum kalt Defy de luxe med modellnummer G 20693 – er
solid over the top.
På klokken på linken ser man ikke så godt lenken. Men denne kommer altså med den samme lenken som den første klokken jeg presenterte i tråden.
Men altså i gull!
Da markedsavdelingen skulle selge inn de første Defyklokkene, så visste de at de hadde et stort spekter, og fant fellesvisjonen at de skulle være røffe og provokative. Det har de klart med glans.
Mitt eksemplar er riktig nok litt som Zeniths historie. Sjarmerende, og full av små skavanker. Å samle på Zenithklokker er litt som å sitte på restaurant med familien sin og hysje på barn, mase på kona, og se kaoset ese utover bordet, mens det sitter en perfekt familie på den andre siden av lokalet, en familie hvor far ikke en gang må heve stemmen. Men når middagen er fortært, sausen er tørket, bordet er ryddet og alle er blitt venner igjen, så ser man på den perfekte familien, og tenker… Er ikke det litt kjedelig? Blir det ikke litt forutsigbart det der?
Og samtidig vet man jo at alle familier har sine mørkere sider. Noen er bare flinkere
til å skjule dem.
Så når jeg ser på min Zenith Defy, så tenker jeg at det er fint å elske noen på tross av deres svakheter, men det er enda bedre å elske noen på grunn av dem.
