Høydepunkter, skuffelser og litt om året som kommer.
Tidssonen runder av året med redaksjonens personlige oppsummeringer av 2025.
Like brått som «julekvelden på kjærringa» kommer bestillingen fra Jon Henrik om å skrive Tidssonens årlige klokkeoppsummering. En relativt tidkrevende affære, men som også fungerer som en velkommen tidsmaskin for å se tilbake på året som har gått. Det bruker å frembringe gode minner, så også denne gang.
Årets favoritter
2025 har vært preget av lanseringer. Mange lanseringer. Prosentmessig tror jeg likevel det er et av årene hvor antallet nyheter jeg har funnet interessante er historisk lav. Masse ferske tallskiver, tolkninger av gammel moro og nye innpakninger fra et vell av merker, som egentlig bare faller i den store gryta. Ikke direkte intetsigende, men forståelige linjeutvidelser.
Gjennom året har også andelen obskure mikromerker som får spalteplass også vært historisk høy (les: direkte plagsom), uten at jeg tror/håper brorparten av de vil vise seg bærekraftige over tid. Det skyldes nok at mange av de store nettsidene skriver artikler mot betaling, som gjør at merker som ellers aldri ville funnet sitt publikum, får sine fem minutter i rampelyset. Altså, hvem faen bryr seg om limited editions fra merker som Albishorn og Nodus?
ANNONSE
Men, dette skulle ikke være et surkeavsnitt, men et avsnitt om årets favoritter. Heldigvis er det en del som absolutt har falt i smak, selv om vi også her snakker om en og annen linjeutvidelse som kanskje ikke drar skinnet av revolusjonspølsa.
Watches and Wonders ga oss, som vanlig, mang en godbit. Spesielt ønsker jeg å trekke frem Nomos Club Sport Neomatik Worldtimer «Volcano», IWC Ingenieur Automatic 40 i 5N gull, samt den minimalistiske evighetskalenderen i Toriq-familien til Parmigiani Fleurier. De tre utgjorde trolig min favorittrio fra messegulvet, men sterkt utfordret av den fantastiske nye Chopard L.U.C Quattro Mark IV.
Nomos bringer finesse og kul stil til uslåelig pris, mens Parmigiani briljerer med sin minimalisme i kombinasjon med herlig mekanikk. IWC på sin side presenterte kanskje ingen revolusjon, men gud bedre hvor vakker Ingenieur er i rødt gull. Bare synd den også er ekstremt høyt priset når innpakningen er av edelt metall.
Øvrige klokker fra Watches and Wonders 2025 som fortjener en klapp på skulderen inkluderer Jaeger-LeCoultre Reverso Tribute Monoface Small Seconds i rødt gull (med en fantastisk lenke), Frederique Constant Classic Perpetual Calendar Manufacture og Tudor Pelagos Ultra. I tillegg gjorde Panerai et sterk år, hvor fornyelsen av Luminor i 44 millimeter stod til terningkast seks. Fornuftig raffinering av et ikon, med solide oppgraderinger og uten et stort prishopp attåt.
Nå er det langt fra alle lanseringer som kommer under taket på Palexpo en travel uke i april, så også gjennom andre deler av året har det vært godbiter å finne. Det inkluderer Panerais nye og røffe Submersible Marina Militare, Santos De Cartier i titan og vellykkede nyraffinerte varianter av Longines Spirit.
At vår egen Erling Braut Haaland har fått en egen signaturkolleksjon fra Breitling med meteorittskiver, er også et morsomt krydder i en norsk klokkehverdag.
Helt til slutt ønsker jeg å gi en liten applaus til tre vidt forskjellige klokker. Først ut er Blancpain med sine 38 millimeter store utgaver av Fifty Fathoms, herunder en i rosa drakt. Modellene frir kanskje ikke til mitt eget håndledd, men til et kvinnelig publikum. Det er superkult og friskt, med en av de (les: kanskje den) flotteste dykkermodellen på markedet som lerret.
Neste modell, som seiler rett inn på drømmeklokke-lista, er Audemars Piguets Royal Oak “Jumbo” Extra-Thin Selfwinding Flying Tourbillon Chronograph RD#5. En helt sinnsykt flott modell, med teknisk ekstravaganse og historisk sus i én og samme pakke. Se bare den helt herlige tekstlogoen klokken tolv.
For å avslutte kapitlet over årets favoritter lar jeg Breguet få tid til å skinne, selv om klokkens utseende ikke sender den inn på egen ønskeliste. Den nye Expérimentale 1 viser uansett at den «gamle dame» fortsatt kan levere klokkekunst og innovasjon i særklasse. Det er på høy tid, for et merke som lenge har vært litt stemoderlig behandlet av Swatch Group. Med ny CEO (Gregory Kissling) ser fremtiden lysere ut enn på lenge for det 250 år gamle merket.
Årets skuffelser
Altså, når vi snakker om mekaniske armbåndsur bør det være begrenset hvor skuffet man egentlig kan bli. Det gjelder også for 2025, men likevel fortjener enkelte en liten pekefinger fra undertegnede. Det skal de også få.
Første rake puck går til Patek Philippe og deres Cubitus. Den ble i år lansert i ny og mindre størrelse – oppgitt til 40 millimeter. Det er definitivt bedre enn den alt for store originalen, men fungerer bare som et åpenbart vitne om at modellserien hadde hatt aller best av å bli lansert i størrelsen 41-42 millimeter med én gang.
Den nye virker nemlig «trykket» i designet og har på ingen måte sendt den oppover listen av attraktive modeller fra den sveitsiske giganten. Som det gamle norske ordtaket lyder: To feil gjør ikke en rett.
Tudor får også mye skryt for mange av sine lanseringer, og det med rette. De nye månefaseutgavene av 1926-serien ser det imidlertid ut som man har latt sommervikarene ta hånd om. Klokkefamilien er dørgende kjedelig som utgangspunkt, så i teorien burde en vakker månefase kanskje vekke det hele til liv.
Den snodige bruken av kontraster gjør imidlertid at det hele blir rotete, og mest av alt minner mest om et par Mikke Mus-ører sentralt plassert på tallskiven.
Et siste stikk går til Nomos, som etter Watches and Wonders har funnet det for godt å kaste rundt seg med limited editions av nettopp den herlige Club Sport Neomatik Worldtimer. Modellens popularitet virker å ha gitt i overkant mye vann på mølla til den tyske produsenten, som trenger å etablere en bedre basekolleksjon fremfor å lage masse spesialutgaver i begrenset opplag. De to grunnmodellene var nemlig de dårligste av de alle, og det er et problem.
Årets høydepunkter
Selv om det er klokkene som bringer oss sammen, er det alltid stedene, menneskene og opplevelsene som står igjen som høydepunktene. Det gjelder i aller høyeste grad også i 2025.
Spesielt IWC har levert på høyt nivå gjennom året, også i event-kategorien. Flere ganger har de invitert til opplevelser, og spesielt vil jeg trekke frem turen til Rosendahl og Salmon Eye.
I to dager var den flytende installasjonen gjort om til en perfekt arena for å vise frem de nye Ingenieur-variantene fra selskapet. Her fikk kunder, presse og inviterte gjester komme tett på de nye lanseringene, i det som ikke kan beskrives som annet enn nydelige nasjonalromantiske omgivelser.
Watches and Wonders var også, som alltid, nok et høydepunkt i kalenderen. Messen virker virkelig å ha befestet sin posisjon, med stadig flere deltakende merker. I år var det også en bedre flyt på logistikken for oss i pressen, selv om det på ingen måte kan beskrives som perfekt. For 2026 har antallet utstillere økt enda litt, med en kjærkommen retur fra blant annet Audemars Piguet. Det ses frem til.
Urmaker Bjerke fortjener også skryt for sine mange arrangementer gjennom året. Jeg vet at svært mange kunder har fått ta del i mange ulike eventer, både i og utenfor Bjerke-huset. Det er veldig gøy for et norsk publikum, og Bjerke har grepet mulighetene de nye lokalene gir med begge hender.
Når det snakkes om Bjerke vil jeg spesielt trekke frem Oslo Watch Fair, som gjorde sin re-introduksjon og for første gang ble holdt «innomhus». Det var riktignok en annerledes opplevelse enn ved Skur 13, men åpnet også for masse nye muligheter. Jeg mener oppriktig at Urmaker Bjerke klarte å skape noe unikt, selv for de som frekventerer Bjerke-huset ukentlig. Unike klokkemodeller man sjelden eller aldri ser, merke-representanter og morsomme aktiviteter bidro definitivt til det.
Under arrangementet fikk jeg i tillegg prøvd en AP Code 11:59 på armen igjen, for første gang siden jeg totalslaktet den tilbake i 2019. De nye variantene har virkelig løftet modellserien, og kanskje må jeg krype til det berømte korset og skrive en ny artikkel om ikke alt for lenge.
Et annet høydepunkt var Panerai og Urmaker Bjerkes arrangement ifbm. den offisielle åpningen av merkets nye boutique. Med Mike Horn på lasset ble det lagt opp til et par fantastiske dager i eventyrerens og selskapets ånd. Boutiquen til merket er også blant de aller fresheste i Bjerke-huset, og kan fort åpne for at det norske «Paneristi»-miljøet øker i medlemsmasse.
Ønsket for 2026 er at vi klarer å opprettholde (og kanskje øke) antallet lokale arrangementer her hjemme i Norge. Det skaper unike opplevelser og dermed nye entusiaster til vår særegne hobby.
«Min klokke» i 2025
Det føles nesten farlig å innrømme det for seg selv, men 2025 har også vært året hvor jeg tidvis følte meg skikkelig lei av hele klokkehobbyen. Interessen var flere ganger dalende, og flere klokker har også forlatt boksen for andre (mer nødvendige?) prioriteringer.
Likevel gjenoppdager man både nye og gamle kjærligheter, som minner en på hvorfor vi lar oss fascinere av denne tikkende mekaniske interessen. For 2025 er den personlige trenden at det ofte er klokker av någet eldre dato enn det vi finner i dagens katalog. Det finnes en verden av nydelige armbåndsur der ute med produksjonsdato før 2010 som fortjener mer oppmerksomhet. I tillegg kan det gjøres mekaniske kupp, som Jon Henrik garantert vil si mer om i sin årsoppsummering.
For «min klokke» 2025 velger jeg å kaste lyset på IWC Ingenieur. Helt siden lansering har jeg likt modellen godt, men etter et par år har den også modnet til at jeg virkelig kan si at det er en strålende moderne variant av Gentas original. Den står også helt og holdent på egne ben, og forsøker ikke å være en Royal Oak eller Nautilus, selv om slektskapet er nært.
Året ga oss også nye størrelser, komplikasjoner og materialer i familien, men de fungerer mer som krydder for grunnmodellene enn som direkte utfordrere. Om noe tror jeg nyhetene kaster fornyet lys på de fire stålmodellene og den ene titanmodellen med «time only».
Eneste utfordringen er at jeg strides internt hvorvidt den blå eller sorte skiven er vakrest på modellen. Begge har sine åpenbare styrker, så her nærmer vi oss definisjonen på et luksusproblem.
Tanker om 2026
Først og fremst håper jeg at 2026 kan by på fornyet klokkeglede for eget vedkommende. Opplevelser, GTG-er og arrangementer kan ofte bidra til det, ettersom det gir rom for prat med likesinnede og fantastiske muligheter for å utvide egen horisont.
Mer klokkespesifikt er det verre å se i glasskula. I fjor spådde jeg at Omega kanskje ville sette litt ekstra fokus på Planet Ocean. Det viste seg å stemme, med avduking av en helt ny generasjon på senhøsten.
En spådom som ikke ble realisert i år, men som kanskje er vel så heit for 2026, er Tudor Prince Chronograph. Det kan kanskje være en aktuell modell når selskapet skal feire sitt 100-årsjubileum? Jeg tror nesten det. Andre jubileer som er verdt å merke seg er Richard Milles 25-årsdag og tourbillonens 225-årsjubileum.
For egen del har jeg ingen tro på de helt store innkjøpene for 2026, men fortsatt drømmes det om både Rolex Daytona «Le Mans», 16202 Audemars Piguet Royal Oak og Lange Zeitwerk Luminous (as if). I tillegg frister plutselig en A. Lange & Söhne Odysseus igjen, etter at den ble dratt opp på diskusjonsforumet.
Mer realistisk er kanskje ønsket om en Blancpain Fifty Fathoms i 42 mm og titan, eller bare en eldre Rolex GMT-Master II «Coke». En Yacht-Master i titan hadde heller ikke vært å forakte. Snarere tvert i mot.
Se og hør mer av Jørgen? Følg ham på Instagram og YouTube.
ANNONSE
