Santos-Dumonts julekalendergalleri
- Trådstarter Santos-Dumont
- Opprettet
Nydelig dress lokke og fascinerende skriving-igjen! Bøyer meg i støvet for kunnskap, dedikasjon og fortellerevne
Phenix
Støttemedlem
Hei.
Det at du landet på sort,kontra hvit skive på denne utgjør faktisk enormt.....
Kontrasten sort/gull er fantastisk,samt at den forteller noe udefinerbart som avsluttes med en signatur svært få er unt.
Tusen takk for presentasjonen så langt.
Mvh
Timebandit
Det at du landet på sort,kontra hvit skive på denne utgjør faktisk enormt.....
Kontrasten sort/gull er fantastisk,samt at den forteller noe udefinerbart som avsluttes med en signatur svært få er unt.
Tusen takk for presentasjonen så langt.
Mvh
Timebandit
Nok en gang en flott presentasjon av en absolutt nydelig klokke, SD! Helt herlig!!!
En digresjon - jeg husker du, i et sinnsvakt øyeblikk, la dagens klokke/luke ut for salg. Tipper du er glad du trakk klokken fra markedet. Festene hadde ikke blitt de samme uten NV 1955
En digresjon - jeg husker du, i et sinnsvakt øyeblikk, la dagens klokke/luke ut for salg. Tipper du er glad du trakk klokken fra markedet. Festene hadde ikke blitt de samme uten NV 1955
Callahan
Støttemedlem
Takk.
Herlig!
Stum av den samlingen din; her kommer du med den gullklumpen og det er 6 dager igjen til jul, Wow. Ikke tvil om denne tråden skal leses på julaften også
Herlig!
Stum av den samlingen din; her kommer du med den gullklumpen og det er 6 dager igjen til jul, Wow. Ikke tvil om denne tråden skal leses på julaften også
19. Luke - 5 dager igjen til jul
I dag er det duket for min foreløpig siste anskaffelse her i kalenderen.
Det er en Zenith Defy fra 1972.
Denne har et Zenith Defy – A7682 med 2562 PC kaliber og såkalt: ”Nato”-baklokk. (på grunn av stjernen som ligner på Natos symol)
Den skal i utgangspunktet være vanntett til 300 meter. Det er med andre ord en klokke det går an å svømme med. Hvis man kunne svømme i 1972, det kunne ikke jeg. Nå er det nok litt for sent. Jeg tar i hvert fall ikke med meg denne i bad med det aller første.
Jeg falt for den røde fargen på skiven (som var litt blassere på selgers bilder enn i virkeligheten), og at den til å være en vintageklokke føles veldig stor og bra på armen. 39mm uten krone føles mye mer.
Den ble produsert i cirka 5000 eksemplarer. Den ligner en del på UrDefyen som også står på ønskelisten, men har en litt annen kasseform med skjulte lugs.
Reima som står på er en gummireim som er overraskende behagelig, men kanskje litt for rød til å passe veldig godt til klokken. Den ble nemlig innkjøpt til et annet prosjekt, men da lenken som klokken kom med var uoriginal, skranglete og alt for stor, samt veldig komplisert å ta inn, så ble det denne.
Det hjelper at min sønn på fire synes den er tøff, særlig på grunn av reima.
Og med årets siste (?) kjøp i hus, så er det kanskje på tide å gå igjennom litt av bakgrunnen for min klokkeinteresse. Tilbake til der det startet: Som The Blue Aeroplanes en gang så fiffig sa det: ”Nothing new can tell you how old you are, or what’s planned”
Så spenn deg fast, nykommer, og bli med på en liten trip ned: ”Memory Lane”.
Mitt første klokkerelaterte minne er at jeg fikk lov til å kikke på lommeurene som min oldefar hadde samlet. Han var visstnok veldig flink til å bytte til seg klokker, og hadde en anseelig samling lommeur som senere har blitt fordelt på diverse etterkommere. Det hendte jeg fikk lov til å åpne baklokket, trekke klokken, og se sekundene tikke i vei. Til konfirmasjonen fikk jeg et av dem: Et lommeur i gull med stempelet: L.U.C. som etter det jeg vet betyr at det kommer fra produsenten Chopard. Det har tidligere vært brukt som rekvisitt i luke 12 da jeg presenterte Zenith Autosport Deluxe.
Men dette møtet var ikke nok til å gi meg klokkefeber og jeg hadde forskjellige, forgemmelige og vanlige quartzur til jeg begynte på gymnaset. Da oppdaget jeg at tiden gikk veldig sakte hvis man kikket på klokken hele tiden, og så ingen annen utvei enn å slutte å gå med klokke.
Så fulgte noen klokkefrie år helt til jeg dro på en jorden rundt-reise i 1992. I Singapore var jeg tilfeldigvis innom en butikk og kikket på diverse elektronisk utstyr (var på utkikk etter en ny walkman, tenker jeg). Det var også utstilt noen klokker der, og jeg kikket tydeligvis litt ekstra på dem, for etter en kort stund kom det bort en fyr og sa at hvis det var klokke jeg var ute etter, så måtte jeg bli med inn på bakrommet.
(Bilde av dagens klokke, mens alle gjetter på hva jeg gjorde da jeg fikk det tilbudet)
Er det en ting livet har lært meg, så er det at det er på bakrommene det skjer, så jeg lot meg ikke be to ganger. Bakrommet var for øvrig dobbelt så stort som butikken, og fylt med ekspeditører som løp frem og tilbake med kalkulatorer og klokker, viste spesialpriser og klagde sin nød over at de nok en gang måtte selge med tap.
I motsetning til min oldefar viste jeg meg som en usedvanlig dårlig klokkehandler. Jeg er dårlig til å prute i utgangspunktet, og jeg har en lei tendens til å gli inn i roller som jeg vet er forventet av meg: I dette tilfellet rollen som dum turist. Jeg husker ikke i dag hva jeg måtte betale for Rolexklokken i delgull, men jeg husker at selgeren så litt overrasket ut da jeg sa: ”I’ll take it”.
Man kan si mange ting om delgull Rolexer på håndleddet til en backpacker, men ordet: ”ekte” pleier ikke å være en av dem. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke filosoferte særlig over akkurat det, og klokken tilbrakte resten av reisen i bunn av sekken.
Men da jeg kom hjem og fortsatte studiene, hendte det at jeg hektet på meg klokken, og det var en av disse dagene jeg hadde min første virkelige klokkeåpenbaringer.
En medstudent som jeg i utgangspunktet ikke hadde så mye til overs for i og med at han var av den brautende og overfladiske sorten, ble veldig interessert i klokken jeg hadde på håndleddet og lurte på om det var en fake Rolex, noe jeg måtte innrømme. Han kungjorde deretter at han gjerne ville kjøpe klokken, siden han elsket fake Rolexer. Dårlig klokkehandler som jeg altså har vist meg å være, så lot jeg meg ikke friste av tilbudet, men klokken havnet etter en kort stund i en skuff, og jeg har senere ikke klart å finne den skuffen igjen. Jeg husker jeg tenkte følgende: Hvis det er slike mennesker som min brautende medstudent som liker fake klokker, så skal ikke jeg ha et fake ur på armen, da får jeg heller gå med bare håndledd til jeg har råd til en ekte Rolex.
En drøm var plantet, men studier på høyskolenivå kan være vel så kjedelige som gymnaset, og jeg fortsatte å gå uten klokke. Det varte helt til jeg rundt århundreskiftet var ferdig med studietilværelsen for godt, og begynte å være avhengig av å være på bestemte steder til bestemte tider (også kalt jobb). Dessuten hadde inntekten slik tidsbestemt adferd førte med seg, gjort at jeg hadde penger til klær som nødvendigvis ikke trengte å være kjøpt inn på Dressmansalg, og jeg hadde begynt å kjøpe blad som GQ og Arena. Og litt ut på 2000-tallet var det en annonse som gikk igjen. En annonse for det som skulle bli min første ”dyre” klokke, nemlig denne:
Jepp. Dere har sett den før. En vaskeekte Paul Smith Chrono med ETA-Quartzmotor. En beskjeden start, men plutselig hadde jeg en klokke på armen, og jeg likte det. Den første tiden var jeg nok mer opptatt av design enn innhold, og siden Paul Smith-klokken ikke passet i alle anledninger, så måtte jeg få meg en klokke til. Men hvilken? Med en Swatch fikk jeg døyvet den verste abstinensen:
Når jeg ser på bildet ser jeg to ting:
1. Sub-skivene og dato på denne kronografen er plassert som på en El Primero.
2. Den har 3 dials for å vise 60 sekunder… Tror jeg. Det er ikke batteri i den så jeg får ikke sjekket, men det må jo være noen avanserte greier. – Eller kanskje ikke.
Uansett. Det varte ikke lenge. I 2004 leste jeg en artikkel om den nye klokken til Cartier: ”Cartier Santos 100”. En klokke i anleding at det var 100 år siden Cartier laget det som mange regner som det første armbåndsuret for menn. Kvinner hadde brukt armbåndsur tidligere, men mest som et smykke, og ikke en bruksting. Menn hadde uret i lommen. Flypioneeren Alberto Santos-Dumont etterlyste en måte å sjekke tiden på oppe i flymaskinen sin uten å måtte knote med et lommeur, og vennen: Louis Cartier, designet en klokke med reim og spenne til å ha på armen.
Her begynte ting å rulle. I ettertid tror jeg det hadde sammenheng med lommeurene jeg hadde studert som liten, de små delene og tannhjulene som gikk i hverandre og fikk tiden til å gå. Santos-Dumont historien fikk det til å gå opp for meg at inne i en del av disse klokkene tikket små maskiner som jeg var så fascinert av da jeg var barn. Etter hvert tok jeg også turen innom Bjerke på Karl Johan, og fikk prøve en Santos 100. En eksklusiv verden, og en dyr verden. Det ble ikke noen klokke på meg den dagen. Men drømmen om en god mekanisk klokke var født.
I den anledning registrerte jeg meg på ebay for å se om jeg kunne gjøre noen kupp der, og der hadde jeg en bratt læringskurve. Blant annet oppdaget jeg at det kanskje ikke er så smart å by i siste liten på auksjoner der ingen andre har bydd.
Porto, ekspedisjonsgebyr og toll blir fort 60 dollar som man kan bruke på mer fornuftige ting enn en quartzklokke som er smalere enn en Rolex Seadweller-lenke. Det verste er at jeg egentlig har litt sans for Hamilton, og har kikket på Jazzmaster-modellen senere, men enn så lenge er altså dette ”juvelen” i Hamiltonsamlingen.
Åh heisann, der har klokkene fått besøk av en annen Ebay-røver. En vaskeekte D&G tv-klokke. Benyttet en gang, og så fikk jeg tilfeldigvis se en dame med samme ur. Gimmiken var ikke like gøy etter det.
I begynnelsen lærte jeg også at russiske E-bay-selgere med få tilbakemeldinger er en dårlig kombinasjon, og at amerikanske medlemmer som sender pakkene sine fra Kina sjelden er en god kombinasjon. På denne tiden var e-bay et eldorado for folk som solge fake ting, og et kupp var sjelden et kupp for andre enn selgeren.
Så. En ny åpenbaring. Etter å ha lest igjennom hundrevis av klokkeannonser på ebay, så var det noen jeg stadig vekk vendte tilbake til. Panerai. Særlig var det noe med modellen Pam 172 – Tantalum. Jeg likte alt – formen på kassen, crownguarden, de blå viserne, fargen – likte alt bortsett fra prisen. Jeg forsøkte å kjøpe en swatch som jeg på en fuktig flyplass syntes lignet litt (sorry alle Paneristis)...
...men innerst inne visste jeg at det var forgjeves. Jeg ville ikke ha quartz, jeg ville ha ekte vare. Det ble slutt på å kjøpe billige quartsur og forsøke å gjøre superkupp på nettauksjoner. Her var det bare å spare. Spool frem et par år til våren 2008.
Siden dette er historien om min mørke klokkefortid, og ikke om min private økonomi, så skal jeg ikke gå i detalj, men rett over nyttår 2008 hadde jeg en liten slump penger i banken. Spørsmålet var hvordan denne slumpen skulle investeres. Jeg besluttet å bruke noen av pengene på å kjøpe kvalitetsklokker. Det er blitt sagt at: ”The only way to make a small stack of money trading watches, is if you had a big stack in the first place”, noe jeg selvfølgelig ikke visste den gang. I 2008 pekte dessuten alle piler oppover, urene jeg hadde lyst på ble stadig dyrere, og en unnskyldning for galskapen må man jo ha. Når det er sagt, så tapte jeg mindre på klokkene enn aksjene jeg kjøpte samtidig.
Jeg hadde vel egentlig tenkt å kjøpe meg et ur i første omgang, men som andre som har blitt bitt av basillen vet, det er vanskelig å begrense seg. I løpet av en måned oppfylte jeg en rekke drømmer. (Drømmer som skulle vare evig, men som er flippet igjen for lenge siden). Jeg snakker om den gamle Rolexdrømmen:
Santos 100 drømmen
Paneraidrømmen…
Pluss en annen liten pussig drøm jeg hadde hatt, nemlig: Corum Bubble Privateer med hvite diamanter.
...jeg tenkte at hvis Jonny Depp kan, så kan jeg også. Sannheten er selvfølgelig at Jonny Depp kan gjøre veldig mye som ikke jeg kan gjøre.
Alle disse er flippet nå, men på et tidspunkt skar det seg fullstendig. For jeg oppdaget et lite nettsted som het tidssonen.com. Senere tidssonen.no.
Og en kveld for noen år siden satt jeg og surfet etter chornografer, da denne dukket opp.
Jeg ble ikke helfrelst samme kveld, og senere har jeg kjøpt og solgt både Blancpain, Omega og flere Rolexer, men en drøm var sådd.
Og resten, min kjære nye Defy….
...resten er din historie.
I dag er det duket for min foreløpig siste anskaffelse her i kalenderen.
Det er en Zenith Defy fra 1972.
Denne har et Zenith Defy – A7682 med 2562 PC kaliber og såkalt: ”Nato”-baklokk. (på grunn av stjernen som ligner på Natos symol)
Den skal i utgangspunktet være vanntett til 300 meter. Det er med andre ord en klokke det går an å svømme med. Hvis man kunne svømme i 1972, det kunne ikke jeg. Nå er det nok litt for sent. Jeg tar i hvert fall ikke med meg denne i bad med det aller første.
Jeg falt for den røde fargen på skiven (som var litt blassere på selgers bilder enn i virkeligheten), og at den til å være en vintageklokke føles veldig stor og bra på armen. 39mm uten krone føles mye mer.
Den ble produsert i cirka 5000 eksemplarer. Den ligner en del på UrDefyen som også står på ønskelisten, men har en litt annen kasseform med skjulte lugs.
Reima som står på er en gummireim som er overraskende behagelig, men kanskje litt for rød til å passe veldig godt til klokken. Den ble nemlig innkjøpt til et annet prosjekt, men da lenken som klokken kom med var uoriginal, skranglete og alt for stor, samt veldig komplisert å ta inn, så ble det denne.
Det hjelper at min sønn på fire synes den er tøff, særlig på grunn av reima.
Og med årets siste (?) kjøp i hus, så er det kanskje på tide å gå igjennom litt av bakgrunnen for min klokkeinteresse. Tilbake til der det startet: Som The Blue Aeroplanes en gang så fiffig sa det: ”Nothing new can tell you how old you are, or what’s planned”
Så spenn deg fast, nykommer, og bli med på en liten trip ned: ”Memory Lane”.
Mitt første klokkerelaterte minne er at jeg fikk lov til å kikke på lommeurene som min oldefar hadde samlet. Han var visstnok veldig flink til å bytte til seg klokker, og hadde en anseelig samling lommeur som senere har blitt fordelt på diverse etterkommere. Det hendte jeg fikk lov til å åpne baklokket, trekke klokken, og se sekundene tikke i vei. Til konfirmasjonen fikk jeg et av dem: Et lommeur i gull med stempelet: L.U.C. som etter det jeg vet betyr at det kommer fra produsenten Chopard. Det har tidligere vært brukt som rekvisitt i luke 12 da jeg presenterte Zenith Autosport Deluxe.
Men dette møtet var ikke nok til å gi meg klokkefeber og jeg hadde forskjellige, forgemmelige og vanlige quartzur til jeg begynte på gymnaset. Da oppdaget jeg at tiden gikk veldig sakte hvis man kikket på klokken hele tiden, og så ingen annen utvei enn å slutte å gå med klokke.
Så fulgte noen klokkefrie år helt til jeg dro på en jorden rundt-reise i 1992. I Singapore var jeg tilfeldigvis innom en butikk og kikket på diverse elektronisk utstyr (var på utkikk etter en ny walkman, tenker jeg). Det var også utstilt noen klokker der, og jeg kikket tydeligvis litt ekstra på dem, for etter en kort stund kom det bort en fyr og sa at hvis det var klokke jeg var ute etter, så måtte jeg bli med inn på bakrommet.
(Bilde av dagens klokke, mens alle gjetter på hva jeg gjorde da jeg fikk det tilbudet)
Er det en ting livet har lært meg, så er det at det er på bakrommene det skjer, så jeg lot meg ikke be to ganger. Bakrommet var for øvrig dobbelt så stort som butikken, og fylt med ekspeditører som løp frem og tilbake med kalkulatorer og klokker, viste spesialpriser og klagde sin nød over at de nok en gang måtte selge med tap.
I motsetning til min oldefar viste jeg meg som en usedvanlig dårlig klokkehandler. Jeg er dårlig til å prute i utgangspunktet, og jeg har en lei tendens til å gli inn i roller som jeg vet er forventet av meg: I dette tilfellet rollen som dum turist. Jeg husker ikke i dag hva jeg måtte betale for Rolexklokken i delgull, men jeg husker at selgeren så litt overrasket ut da jeg sa: ”I’ll take it”.
Man kan si mange ting om delgull Rolexer på håndleddet til en backpacker, men ordet: ”ekte” pleier ikke å være en av dem. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke filosoferte særlig over akkurat det, og klokken tilbrakte resten av reisen i bunn av sekken.
Men da jeg kom hjem og fortsatte studiene, hendte det at jeg hektet på meg klokken, og det var en av disse dagene jeg hadde min første virkelige klokkeåpenbaringer.
En medstudent som jeg i utgangspunktet ikke hadde så mye til overs for i og med at han var av den brautende og overfladiske sorten, ble veldig interessert i klokken jeg hadde på håndleddet og lurte på om det var en fake Rolex, noe jeg måtte innrømme. Han kungjorde deretter at han gjerne ville kjøpe klokken, siden han elsket fake Rolexer. Dårlig klokkehandler som jeg altså har vist meg å være, så lot jeg meg ikke friste av tilbudet, men klokken havnet etter en kort stund i en skuff, og jeg har senere ikke klart å finne den skuffen igjen. Jeg husker jeg tenkte følgende: Hvis det er slike mennesker som min brautende medstudent som liker fake klokker, så skal ikke jeg ha et fake ur på armen, da får jeg heller gå med bare håndledd til jeg har råd til en ekte Rolex.
En drøm var plantet, men studier på høyskolenivå kan være vel så kjedelige som gymnaset, og jeg fortsatte å gå uten klokke. Det varte helt til jeg rundt århundreskiftet var ferdig med studietilværelsen for godt, og begynte å være avhengig av å være på bestemte steder til bestemte tider (også kalt jobb). Dessuten hadde inntekten slik tidsbestemt adferd førte med seg, gjort at jeg hadde penger til klær som nødvendigvis ikke trengte å være kjøpt inn på Dressmansalg, og jeg hadde begynt å kjøpe blad som GQ og Arena. Og litt ut på 2000-tallet var det en annonse som gikk igjen. En annonse for det som skulle bli min første ”dyre” klokke, nemlig denne:
Jepp. Dere har sett den før. En vaskeekte Paul Smith Chrono med ETA-Quartzmotor. En beskjeden start, men plutselig hadde jeg en klokke på armen, og jeg likte det. Den første tiden var jeg nok mer opptatt av design enn innhold, og siden Paul Smith-klokken ikke passet i alle anledninger, så måtte jeg få meg en klokke til. Men hvilken? Med en Swatch fikk jeg døyvet den verste abstinensen:
Når jeg ser på bildet ser jeg to ting:
1. Sub-skivene og dato på denne kronografen er plassert som på en El Primero.
2. Den har 3 dials for å vise 60 sekunder… Tror jeg. Det er ikke batteri i den så jeg får ikke sjekket, men det må jo være noen avanserte greier. – Eller kanskje ikke.
Uansett. Det varte ikke lenge. I 2004 leste jeg en artikkel om den nye klokken til Cartier: ”Cartier Santos 100”. En klokke i anleding at det var 100 år siden Cartier laget det som mange regner som det første armbåndsuret for menn. Kvinner hadde brukt armbåndsur tidligere, men mest som et smykke, og ikke en bruksting. Menn hadde uret i lommen. Flypioneeren Alberto Santos-Dumont etterlyste en måte å sjekke tiden på oppe i flymaskinen sin uten å måtte knote med et lommeur, og vennen: Louis Cartier, designet en klokke med reim og spenne til å ha på armen.
Her begynte ting å rulle. I ettertid tror jeg det hadde sammenheng med lommeurene jeg hadde studert som liten, de små delene og tannhjulene som gikk i hverandre og fikk tiden til å gå. Santos-Dumont historien fikk det til å gå opp for meg at inne i en del av disse klokkene tikket små maskiner som jeg var så fascinert av da jeg var barn. Etter hvert tok jeg også turen innom Bjerke på Karl Johan, og fikk prøve en Santos 100. En eksklusiv verden, og en dyr verden. Det ble ikke noen klokke på meg den dagen. Men drømmen om en god mekanisk klokke var født.
I den anledning registrerte jeg meg på ebay for å se om jeg kunne gjøre noen kupp der, og der hadde jeg en bratt læringskurve. Blant annet oppdaget jeg at det kanskje ikke er så smart å by i siste liten på auksjoner der ingen andre har bydd.
Porto, ekspedisjonsgebyr og toll blir fort 60 dollar som man kan bruke på mer fornuftige ting enn en quartzklokke som er smalere enn en Rolex Seadweller-lenke. Det verste er at jeg egentlig har litt sans for Hamilton, og har kikket på Jazzmaster-modellen senere, men enn så lenge er altså dette ”juvelen” i Hamiltonsamlingen.
Åh heisann, der har klokkene fått besøk av en annen Ebay-røver. En vaskeekte D&G tv-klokke. Benyttet en gang, og så fikk jeg tilfeldigvis se en dame med samme ur. Gimmiken var ikke like gøy etter det.
I begynnelsen lærte jeg også at russiske E-bay-selgere med få tilbakemeldinger er en dårlig kombinasjon, og at amerikanske medlemmer som sender pakkene sine fra Kina sjelden er en god kombinasjon. På denne tiden var e-bay et eldorado for folk som solge fake ting, og et kupp var sjelden et kupp for andre enn selgeren.
Så. En ny åpenbaring. Etter å ha lest igjennom hundrevis av klokkeannonser på ebay, så var det noen jeg stadig vekk vendte tilbake til. Panerai. Særlig var det noe med modellen Pam 172 – Tantalum. Jeg likte alt – formen på kassen, crownguarden, de blå viserne, fargen – likte alt bortsett fra prisen. Jeg forsøkte å kjøpe en swatch som jeg på en fuktig flyplass syntes lignet litt (sorry alle Paneristis)...
...men innerst inne visste jeg at det var forgjeves. Jeg ville ikke ha quartz, jeg ville ha ekte vare. Det ble slutt på å kjøpe billige quartsur og forsøke å gjøre superkupp på nettauksjoner. Her var det bare å spare. Spool frem et par år til våren 2008.
Siden dette er historien om min mørke klokkefortid, og ikke om min private økonomi, så skal jeg ikke gå i detalj, men rett over nyttår 2008 hadde jeg en liten slump penger i banken. Spørsmålet var hvordan denne slumpen skulle investeres. Jeg besluttet å bruke noen av pengene på å kjøpe kvalitetsklokker. Det er blitt sagt at: ”The only way to make a small stack of money trading watches, is if you had a big stack in the first place”, noe jeg selvfølgelig ikke visste den gang. I 2008 pekte dessuten alle piler oppover, urene jeg hadde lyst på ble stadig dyrere, og en unnskyldning for galskapen må man jo ha. Når det er sagt, så tapte jeg mindre på klokkene enn aksjene jeg kjøpte samtidig.
Jeg hadde vel egentlig tenkt å kjøpe meg et ur i første omgang, men som andre som har blitt bitt av basillen vet, det er vanskelig å begrense seg. I løpet av en måned oppfylte jeg en rekke drømmer. (Drømmer som skulle vare evig, men som er flippet igjen for lenge siden). Jeg snakker om den gamle Rolexdrømmen:
Santos 100 drømmen
Paneraidrømmen…
Pluss en annen liten pussig drøm jeg hadde hatt, nemlig: Corum Bubble Privateer med hvite diamanter.
...jeg tenkte at hvis Jonny Depp kan, så kan jeg også. Sannheten er selvfølgelig at Jonny Depp kan gjøre veldig mye som ikke jeg kan gjøre.
Alle disse er flippet nå, men på et tidspunkt skar det seg fullstendig. For jeg oppdaget et lite nettsted som het tidssonen.com. Senere tidssonen.no.
Og en kveld for noen år siden satt jeg og surfet etter chornografer, da denne dukket opp.
Jeg ble ikke helfrelst samme kveld, og senere har jeg kjøpt og solgt både Blancpain, Omega og flere Rolexer, men en drøm var sådd.
Og resten, min kjære nye Defy….
...resten er din historie.
Anders
Støttemedlem
- Medlem
- 18. jan. 2008
- Innlegg
- 4.415
Zenith New Vintage 1965, gud bedre for en klokke! Nydelig!
Ikke så ulikt, Zenith Elite rose gold i to utgaver, med central seconds og small seconds kl 9. Lekre ur, alle sammen. Men dette her var nok hakket over
Ikke så ulikt, Zenith Elite rose gold i to utgaver, med central seconds og small seconds kl 9. Lekre ur, alle sammen. Men dette her var nok hakket over
20. luke - 4 dager igjen til jul
I dagens kalender skal vi til en av mine absolutte Zenithfavoritter. Ikke bare i samlingen min, men også av alle de tusenvis av Zenith-modeller som finnes der ute.
Og vi skal vi nok en gang tilbake til 80-tallet.
…men ikke mer mimring. I dag skal vi konsentrere oss om dette.
Zeniths italienske forbindelser. Dagens ur er:
En Zenith DeLuca I (01.0040.400) fra 1988/89 med hvit skive.
Navnet DeLuca som dere sikkert skjønner italiensk, men har heldigvis lite med snacks, nattmat og kioskvarer å gjøre. Da jeg for alvor begynte å kikke etter Zenith-ur og utvidet søket utover Finn og E-bay, så oppdaget jeg at påfallende mange Zenithur til salgs var fra Italia. Og det er ikke tilfeldig, for båndene mellom Zenith og Italia er mange.
For eksempel har som nevnt tidligere, noen automatiske 36.000bph Zenith-ur ”AF/P” på skiven. Bokstavene er en italiensk forkortelse for et høyfrekevnt urverk.
Et annet eksempel: På 90-tallet stolte så mye på sine italienske distributører, at de lot dem lage sine egne Zenith-kasser. Modellnummer 06.0050.400 er et modellnummer som består av urverk og skiver sendt fra Sveits og satt inn i kasser som ble produsert i Italia. Men Italia er i Italia, så denne finnes i et utall varianter med masse forskjellige skiver og kassevarianter. Blant annet kanskje to av de stiligste gullkronografene Zenith har produsert.
(Og her gjør jeg et unntak fra å sette inn bilder i tråden (og ikke bare linker) fra klokker som ikke er i mitt eie – De to neste klokkene er altså ikke mine – men kommer forhåpentligvis en gang til å bli det)
Jeg tror jeg glemte dem på ønskelisten, så Julenissen: Hvis du leser dette så skal disse to også med. Men tilbake til dagens klokke.
Nei, forresten Vekk fra dagens klokke igjen et lite øyeblikk. For den italienske forbindelsen har nok en sving på ledningen før vi kommer til min DeLuca. Den kanskje mest ettertraktede (i hvert fall pre-El Primero) klokken Zenith har laget, har også en italiensk forbindelse. En klokkebutikk ved navn A. Cairelli i Roma fikk på 60-tallet bestilt en spesialversjon av en kronograf fra Zenith med bezel som han videresolgte til det italienske militæret. Klokken fikk tilnavnet: Cairelli.
I boken om Zenith er disse tidsfestet til 1965, mens Zenith selv skriver 1970. I 1970 hadde jo Zenith oppfunnet og begynt å produsere den automatiske kronografen El Primero, men denne har et manuelt kaliber kalt 146.
Men at den skal ha blitt produsert etter El Primero er ikke helt usannsynlig. Det ville ikke være første gangen en vareprodusent benytter en militær kontrakt til å kvitte seg med litt gammel teknologi.
Noen påstår at Cairelli ikke fikk betalt av det italienske forsvaret for mer enn 500 kronografer av de totalt 2800 produserte, og at de siste 2000+ eksemplarene ble solgt via et tysk selskap på 80-tallet. Noen mener imidlertid at det var omvent, at 2000 gikk til italienske millitære og at 500 ble solgt på 80-tallet. Uansett så er den meget ettertraktet og koster fort over 6.000 usd for et pent eksemplar. Egentlig ikke så ueffent når man ser hva andre vintage militære ur går for på det åpne markedet.
Men hvorfor alt dette pratet om Cairelli når dagens klokke er en modell som kom 20 år senere? Jo, Cairelli har en forbindelse til De Luca. I 1990 designet sjefsagenten hos Zenith i Italia en egen versjon av dagens klokke (i blått med gull) som ble solgt eksklusivt gjennom Cairelli i Roma. Sjefsagentens navn: DeLuca. Siden den gang har alle versjonene av denne modellen blitt kjent som DeLuca.
Min er fra den første produksjonsrunden (sannsynligvis 1988) – Da ble det laget 375 eksemplarer av denne i hvitt, og 375 i svart. Den svarte har litt tykkere visere. Året etter kom det 650 i svart og 415 i hvitt, med runde timesmarkører.
Det var med andre ord små produksjonsvolum det er snakk om. Og av alle variantene som utgjør De Luca I – serien, så finnes det til sammen ca. 8.000 produserte ur.
Men denne finnes bare i ca. 800 eksemplarer.
Og de aller fleste av disse er en modell med nye Merchedes visere og glossy bezel, og etter hvert begynte klokken å minne veldig mye om et annet ur vi kjenner godt.
Nemlig. Rolex Submariner. Dette var kanskje ikke så veldig rart, for Zeniths og Rolex’ veier hadde krysset hverandre før:
Da Rolex på midten av 1980-tallet trengte et urverk til relanseringen av en klokke ved navn Daytona, kontaktet de Zenith som hadde hatt stor suksess med å produsere El Primero-urverk til Ebel. Ryktene sier at Zenith nedgraderte urverket fra 36000 svigninger i sekundet til 28000 for at klokken skulle bli lettere for Rolex sine urmakere å skru på. Rolex sier at det var for å øke driftssikkerheten.
Det er grunn til å tro at Zenith lot seg inspirere av suksessen til Rolex og gjerne ville inn på det sporty markedet med kronografene sine i stedet for å rendyrke stilen til de første De Lucaene. Etter en kort produksjonperiode (knapt 2000 eks) av DeLuca II –modellene som lignet veldig på Daytonaen i kasseformen, så var det slutt på DeLuca’n, og det varte ikke lenger før Zeniths Rainbow-modeller (som presentert i luke 8) ble det sportslige alternativet.
Apropos små produksjonsantall: Frem til 2010 hadde Zenith totalt produsert 600.000 El Primero-urverk.
Og det er medberegnet de som sitter i Daytonaer, Ebel, Concord og Movado etc. Kanskje ikke så rart at også Rolex med Zenithurverk har blitt mer ettertraktet med årene.
Jeg ble veldig forelsket da jeg så denne modellen på et nettforum, og det måtte bli en av de første versjonene før Rolex-imiteringen tok av.
Da det dukket opp et strøkent eksemplar i Nederland, så måtte jeg sende en mail for å høre om den fremdeles var til salgs. Ah… Den første mailen er et lite skritt, men plutselig å er man i diskusjon, også var det visst et ganske stort steg mot kjøp som ble tatt likevel.
Den brukte en dag fra Nederland, og to uker i tollen. Av og til så lurer man på hva de egentlig driver med når klokken passerer grensen. Alle papirer lå med, så det var bare kløning. Deretter ble den liggende en høstferieuke på posten. Gjennom denne lange perioden så hadde jeg bare bildene fra selger å trøste meg med, men for noen bilder.
Jeg var seriøst redd for at jeg skulle bli skuffet da jeg endelig satt med klokken på armen, men det ble jeg ikke. Jeg har ikke sett bilder av urverket i denne klokken (en liten forglemmelse i all viraken da jeg kjøpte), så det kan hende at det sitter et japansk urverk i den. (Pøh! Det finnes svært på urverk som tikker med 36.000 bph, så den lyden er veldig vanskelig å forfalske). Men det kan også hende at det sitter et 40.0 kaliber i den. Et sjeldent overgangskaliber mellom det opprinnelige 3019 fra 70-tallet og 400 kaliberet som kom senere. Noe å se frem til ved neste service.
Dagens digresjon:
Miami Vice (som nevnt i starten) har en ganske kraftig link til Zenith. Don Johnsen sportet nemlig en Ebel-911-kronograf i serien. Og hva har det med El Primero å gjøre? Jo, Ebel var de første som kjøpte kronograf-urverk fra Zenith og som gav Zenith tilbake troen på at de hadde salgbare mekaniske skills.
I dagens kalender skal vi til en av mine absolutte Zenithfavoritter. Ikke bare i samlingen min, men også av alle de tusenvis av Zenith-modeller som finnes der ute.
Og vi skal vi nok en gang tilbake til 80-tallet.
…men ikke mer mimring. I dag skal vi konsentrere oss om dette.
Zeniths italienske forbindelser. Dagens ur er:
En Zenith DeLuca I (01.0040.400) fra 1988/89 med hvit skive.
Navnet DeLuca som dere sikkert skjønner italiensk, men har heldigvis lite med snacks, nattmat og kioskvarer å gjøre. Da jeg for alvor begynte å kikke etter Zenith-ur og utvidet søket utover Finn og E-bay, så oppdaget jeg at påfallende mange Zenithur til salgs var fra Italia. Og det er ikke tilfeldig, for båndene mellom Zenith og Italia er mange.
For eksempel har som nevnt tidligere, noen automatiske 36.000bph Zenith-ur ”AF/P” på skiven. Bokstavene er en italiensk forkortelse for et høyfrekevnt urverk.
Et annet eksempel: På 90-tallet stolte så mye på sine italienske distributører, at de lot dem lage sine egne Zenith-kasser. Modellnummer 06.0050.400 er et modellnummer som består av urverk og skiver sendt fra Sveits og satt inn i kasser som ble produsert i Italia. Men Italia er i Italia, så denne finnes i et utall varianter med masse forskjellige skiver og kassevarianter. Blant annet kanskje to av de stiligste gullkronografene Zenith har produsert.
(Og her gjør jeg et unntak fra å sette inn bilder i tråden (og ikke bare linker) fra klokker som ikke er i mitt eie – De to neste klokkene er altså ikke mine – men kommer forhåpentligvis en gang til å bli det)
Jeg tror jeg glemte dem på ønskelisten, så Julenissen: Hvis du leser dette så skal disse to også med. Men tilbake til dagens klokke.
Nei, forresten Vekk fra dagens klokke igjen et lite øyeblikk. For den italienske forbindelsen har nok en sving på ledningen før vi kommer til min DeLuca. Den kanskje mest ettertraktede (i hvert fall pre-El Primero) klokken Zenith har laget, har også en italiensk forbindelse. En klokkebutikk ved navn A. Cairelli i Roma fikk på 60-tallet bestilt en spesialversjon av en kronograf fra Zenith med bezel som han videresolgte til det italienske militæret. Klokken fikk tilnavnet: Cairelli.
I boken om Zenith er disse tidsfestet til 1965, mens Zenith selv skriver 1970. I 1970 hadde jo Zenith oppfunnet og begynt å produsere den automatiske kronografen El Primero, men denne har et manuelt kaliber kalt 146.
Men at den skal ha blitt produsert etter El Primero er ikke helt usannsynlig. Det ville ikke være første gangen en vareprodusent benytter en militær kontrakt til å kvitte seg med litt gammel teknologi.
Noen påstår at Cairelli ikke fikk betalt av det italienske forsvaret for mer enn 500 kronografer av de totalt 2800 produserte, og at de siste 2000+ eksemplarene ble solgt via et tysk selskap på 80-tallet. Noen mener imidlertid at det var omvent, at 2000 gikk til italienske millitære og at 500 ble solgt på 80-tallet. Uansett så er den meget ettertraktet og koster fort over 6.000 usd for et pent eksemplar. Egentlig ikke så ueffent når man ser hva andre vintage militære ur går for på det åpne markedet.
Men hvorfor alt dette pratet om Cairelli når dagens klokke er en modell som kom 20 år senere? Jo, Cairelli har en forbindelse til De Luca. I 1990 designet sjefsagenten hos Zenith i Italia en egen versjon av dagens klokke (i blått med gull) som ble solgt eksklusivt gjennom Cairelli i Roma. Sjefsagentens navn: DeLuca. Siden den gang har alle versjonene av denne modellen blitt kjent som DeLuca.
Min er fra den første produksjonsrunden (sannsynligvis 1988) – Da ble det laget 375 eksemplarer av denne i hvitt, og 375 i svart. Den svarte har litt tykkere visere. Året etter kom det 650 i svart og 415 i hvitt, med runde timesmarkører.
Det var med andre ord små produksjonsvolum det er snakk om. Og av alle variantene som utgjør De Luca I – serien, så finnes det til sammen ca. 8.000 produserte ur.
Men denne finnes bare i ca. 800 eksemplarer.
Og de aller fleste av disse er en modell med nye Merchedes visere og glossy bezel, og etter hvert begynte klokken å minne veldig mye om et annet ur vi kjenner godt.
Nemlig. Rolex Submariner. Dette var kanskje ikke så veldig rart, for Zeniths og Rolex’ veier hadde krysset hverandre før:
Da Rolex på midten av 1980-tallet trengte et urverk til relanseringen av en klokke ved navn Daytona, kontaktet de Zenith som hadde hatt stor suksess med å produsere El Primero-urverk til Ebel. Ryktene sier at Zenith nedgraderte urverket fra 36000 svigninger i sekundet til 28000 for at klokken skulle bli lettere for Rolex sine urmakere å skru på. Rolex sier at det var for å øke driftssikkerheten.
Det er grunn til å tro at Zenith lot seg inspirere av suksessen til Rolex og gjerne ville inn på det sporty markedet med kronografene sine i stedet for å rendyrke stilen til de første De Lucaene. Etter en kort produksjonperiode (knapt 2000 eks) av DeLuca II –modellene som lignet veldig på Daytonaen i kasseformen, så var det slutt på DeLuca’n, og det varte ikke lenger før Zeniths Rainbow-modeller (som presentert i luke 8) ble det sportslige alternativet.
Apropos små produksjonsantall: Frem til 2010 hadde Zenith totalt produsert 600.000 El Primero-urverk.
Og det er medberegnet de som sitter i Daytonaer, Ebel, Concord og Movado etc. Kanskje ikke så rart at også Rolex med Zenithurverk har blitt mer ettertraktet med årene.
Jeg ble veldig forelsket da jeg så denne modellen på et nettforum, og det måtte bli en av de første versjonene før Rolex-imiteringen tok av.
Da det dukket opp et strøkent eksemplar i Nederland, så måtte jeg sende en mail for å høre om den fremdeles var til salgs. Ah… Den første mailen er et lite skritt, men plutselig å er man i diskusjon, også var det visst et ganske stort steg mot kjøp som ble tatt likevel.
Den brukte en dag fra Nederland, og to uker i tollen. Av og til så lurer man på hva de egentlig driver med når klokken passerer grensen. Alle papirer lå med, så det var bare kløning. Deretter ble den liggende en høstferieuke på posten. Gjennom denne lange perioden så hadde jeg bare bildene fra selger å trøste meg med, men for noen bilder.
Jeg var seriøst redd for at jeg skulle bli skuffet da jeg endelig satt med klokken på armen, men det ble jeg ikke. Jeg har ikke sett bilder av urverket i denne klokken (en liten forglemmelse i all viraken da jeg kjøpte), så det kan hende at det sitter et japansk urverk i den. (Pøh! Det finnes svært på urverk som tikker med 36.000 bph, så den lyden er veldig vanskelig å forfalske). Men det kan også hende at det sitter et 40.0 kaliber i den. Et sjeldent overgangskaliber mellom det opprinnelige 3019 fra 70-tallet og 400 kaliberet som kom senere. Noe å se frem til ved neste service.
Dagens digresjon:
Miami Vice (som nevnt i starten) har en ganske kraftig link til Zenith. Don Johnsen sportet nemlig en Ebel-911-kronograf i serien. Og hva har det med El Primero å gjøre? Jo, Ebel var de første som kjøpte kronograf-urverk fra Zenith og som gav Zenith tilbake troen på at de hadde salgbare mekaniske skills.
Særlig.(Først etter at jeg postet dette la jeg merke til at fyren ikke har bukse på seg