Jeg må vel forsøke å si noen ord om Autaviaen nå som den er på vei.
Jeg kan med en gang si at jeg liker den. Godt. Det er en solid, pen, velbygget klokke med god finish, gode designvalg og tilsynelatende god byggekvalitet.
Denne klokken er Tag Heuers forsøk på å få til noe i mellomsjiktet, noe som kan konkurrere minst et par klasser over kaoset som er Formula 1-linjene, og kanskje én klasse over Aquaracer, Carrera og Monaco-linjene, samtidig som de holder seg godt under 50000 kr. Ved å dra opp det gamle, hederlige navnet Autavia kobler de seg samtidig litt på retro-bølgen som har ridd klokkeverdenen de siste årene. Denne klokken har lite med de tradisjonelle Autaviaene å gjøre. Av den grunn er det sikkert mange purister som vrir seg i vrede og synes at dette er tull og gravrøveri og bare juks. Jeg er ikke så opptatt av sånt, og synes navnet er helt fint.
Basics først - 42 mm kasse, klassisk trehånds klokke med dato. For mine pinglete håndledd er dette faktisk ørlitt stort. Jeg hadde syntes en mm eller to i minus hadde plassert denne midt i sweet spot. Ikke for det, størrelsen er ikke verre enn at jeg synes den er behagelig å gå med og jeg har vent meg til størrelsen uten problemer, ja til og med blitt litt glad i den tror jeg... Jeg vet jo at mange liker 42mm godt, så jeg tror de fleste vil synes størrelsen er nær optimal.
Sammenlikning med PO 42mm og 16610LV.
Inne er det Tag Heuers kronometersertifiserte Cal 5, noe som
i praksis er et ETA2824 eller Sellitta SW200 med kronometersertifikat og Tag-rotor. Det er ikke noen måte å finne ut hva som er i denne klokken, og det har ikke noe å si. Verket er bunnsolid, reparerbart, driftsikkert og man kan nok ikke forvente in-house i denne prisklassen. Jeg har ikke målt hvor presist det går, det kan sikkert noen andre gjøre. Jeg har ikke hatt behov for å stille klokken den uken jeg har gått med den nå.
Klokken kommer på en brun skinnrem med en signert spenne. Remmen er svært myk og behagelig, klokken sitter som en drøm på min arm. Remmen har sånne sneppfester, så det er bare å klikke den av. Pinnene ser ikke ut til å ville komme ut, uten at jeg har prøvd veldig - så jeg tror de sitter fast, noe som begrenser hvilke remmer man kan sette på.
Remfeste.
Jeg er imidlertid noe skeptisk til kvaliteten på remmen. Den bærer preg av bruk etter en uke på min arm, så det skal bli spennende å se hvordan den ser ut etter et års bruk. Alternativt kan man få den på lenke, men den modellen er utsolgt (og vel så det), og kom derfor ikke i betraktning denne gang.
Skiven er mørk blå, i det jeg synes er en veldig heldig utførelse. Den er noe mørkere ut mot kantene, med en lysere sjattering i senter. Jeg synes dette funker veldig godt, og kontrasten mot de hvite tallene og viserne gir veldig god lesbarhet. Dato klokken seks synes jeg er en heldig plassering, og burde etter min mening vært obligatorisk og lovpålagt (for alle).
På en Froskemann-rem. Her ser man skiven i mørkt og lysere blå.
Bezelen er keramisk og veldig tynn, noe jeg liker godt, da det gir mer plass til skiven. Den tar dermed ikke så mye plass og oppmerksomhet, men rammer inn helheten på en fin måte.. Dette er ingen dykker, så den går begge veier, og er minuttmarkert. Blåfargen på bezelen er nydelig, og står veldig godt til remmen!
Kronen er stor og god, lett å gripe, og også signert - det liker vi! Her kunne de imidlertid godt kostet på seg en screw down-funksjon. Vi snakker bare 100m WR, men likevel hadde det føltes tryggere om kronen satt fast i det daglige. Automatisk og presist verk gir ikke noe behov for daglig fikling likevel.
Jeg vil gjerne nevne baksiden - den er flott! En stor propell med graveringer rundt dekorerer hele lokket. Verket rettferdiggjør ikke noen glassbakside likevel, så det er kult at de koster på seg å pynte litt bak.
Oppsummert - dette liker vi! Jeg ville gjerne hatt den på lenke, og de kunne kostet på seg screw down. Utover det er det en nydelig klokke, ukomplisert, pen, tøff og velbygd. Lenge siden jeg har ønsket meg en Tag Heuer, but here we are!
Passer godt til jeans!