Er veldig enig. Hysteriet har drept all interesse. Tidligere var klokker en stor del av hverdagen min, og par-tre andre på jobben. Vi beundret, byttelånte og drømte om hverandres klokker. Når en av oss hadde kjøpt en ny var det høydepunkt å treffes og vise den. Så kom det fler som hadde skaffa seg grønne og blå versjoner av våre klokker og ble med i gjengen. Det var jo veldig hyggelig. Men plutselig, nærmest over natta, ble det veldig mange, og alle gikk rundt med en eller annen versjon med skjult krone i glasset. De betalte ikke allerede overprisede butikkpriser. Nei, de hadde betalt en halv formue for ‘pent brukte’ og ‘ubrukte’ klokker som var tatt ut hos forhandleren bare noen dager før. Jeg møtte meg selv i døra da mine argumenter som jeg i sin tid brukte mot samboeren ble brukt mot meg; «Det er jo ikke sånn at man kaster bort hundretusener når man kjøper klokker. Man kan når som helst selge og få igjen pengene. Det meste i hvert fall.»
Forskjellen fra tidligere var at de nye i gjengen ikke lenger snakket om fascinasjon av urverk, eller historikk som fikk pulsen til å øke. De snakket om verdi. Ikke affeksjonsverdi. Men verdi i kroner og øre. De snakket om hvor mye de allerede hadde tjent på krona, og hvor mye de kunne få for den om de solgte i dag.
Det førte til at vi opprinnelige sluttet med våre tradisjonelle møter og solgte etter hvert ned. Vi sluttet å dra opp skjorteermet til hverandre for å se på håndleddet hver dag. Det gikk jo ikke an å kjøpe noe nytt uten å være med på priskarusellen. Interessen dalte og siste mekaniske som hadde klamret seg fast i boksen gikk ut etter noen tilgjorte tårer, og et eple tok plass på armen. Og det jeg fryktet mest av alt skjedde. Komforten med et eple som fortalte meg alt jeg trengte, alt jeg ikke trengte, hvem som ringte, hva de ville, og at det var lenge siden jeg hadde trent sist, ble rett og slett for stor.
Å møte nyfrelste kroneentusiaster på jobb, som etter hvert hadde fått samlinger på verdi med et gjennomsnittlig hus i Lørenskog, ble vanlig. De ville snakke klokker. De snakket om nye ukjente tall på nye modeller. Fargekombinasjoner som vi hadde før hadde kommet tilbake. Rød skrift på skiva hadde også blitt vanlig. Nei, ikke de originale. Nye klokker med rød skrift. Og de var myyyye kulere enn originalen. Der satt jeg altså med et eple på armen og lyttet til de fantastiske investeringene folk hadde gjort, og han Eskil uten D på økonomi hadde f… meg kjøpt en svart/hvit greie for 495k. Han var kul!
MEN, så begynte ting å skje. Prisene begynte å gå feil vei. Gutta tjente ikke lenger på kronene sine. Eskil uten D fikk panikk og kastet seg ut på bruktmarkedet, først med et forsøk på 650’, så med 550’ og solgte til slutt for 300’. Jeg må innrømme at jeg koste meg litt. Jeg vet, skadefryd osv. osv… men det var litt gøy for det.
Poenget er… 2023… jeg begynte å kjenne at det rykket litt i foten, og tok en runde på K/S her og på Finn. En runde ble til flere, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sendt titalls meldinger. Det resulterte i noen utrolig hyggelige dialoger, og noen litt rare. K/S-siden er igjen satt som startside på nettleseren, og varsler på Finn ble skrudd på. I går kjøpte jeg min store kjærlighet Panerai 312. Nå ser jeg på mulighetene for å finne igjen min Franck Muller chrono. Jeg drømmer om tiden jeg hadde med den, og forbanner meg selv for at den ble altfor kort. Og Tudor. Herregud for noen spennende modeller de har fått. Der skal det leses, læres, prøves, luktes…gleder meg til jakten starter.
