Høstdepresjon
- Trådstarter Edzilla
- Opprettet
Dette fortsetter å være en av de absolutt beste trådene på forumet. Dette er virkelig, virkelig fascinerende og fantastisk å følge med på!
Rexhep bruker mye tid på å fortelle meg om prosessen bak å skape den perfekte urkassen – hvordan hornene «dessverre» må lasersveises, og hvor tidkrevende det er å polere dem. Én eneste kasse krever en hel arbeidsuke med polering av én person. Av de nitti-og-noen kassene som er produsert av Jean-Pierre Hagmann, har sytten allerede blitt forkastet. Rexhep viste meg tre eksemplarer som dessverre ikke ble godkjent etter poleringen. Det dreide seg om mikroskopiske defekter som ingen andre enn ham selv ville lagt merke til. Men for en perfeksjonist som Rexhep er ingenting annet enn det absolutt perfekte godt nok. Han kunne aldri tilgi seg selv om han hadde latt slike kasser gå videre.
Han trekker meg til side for å vise frem noen deler som en av urmakerne sitter og polerer med små «trepinner». «Se her, Eivind, se så vakkert,» sier han. Jeg spør hvor lang tid det tar å ferdigstille et tannhjul på denne måten. Urmakeren smiler mot meg og svarer: «Det tar den tiden det tar.»
«Godt svar,» sier jeg.
Her ser dere hva som er i produksjon.
Han trekker meg til side for å vise frem noen deler som en av urmakerne sitter og polerer med små «trepinner». «Se her, Eivind, se så vakkert,» sier han. Jeg spør hvor lang tid det tar å ferdigstille et tannhjul på denne måten. Urmakeren smiler mot meg og svarer: «Det tar den tiden det tar.»
«Godt svar,» sier jeg.
Her ser dere hva som er i produksjon.
Vi forlot verkstedet i første etasje og tok heisen opp til tredje – eller var det fjerde?
Der hadde de utvidet med det som nesten virket som en stor representasjonsbolig. Litt som Patek Philippes femte etasje i Geneva Salon.
Lokalet var virkelig flott: En sofagruppe hvor barna til Rexhep og Annabelle gjerne oppholder seg, et stort spisebord med plass til seks personer, og hyller fylt med god litteratur, kunstobjekter og et lekkert utvalg av samtidskunst på veggene. Ett av bildene var til og med kuratert av selveste Franc Vila.
I naborommet satt fire dypt konsentrerte ingeniører og jobbet.
Rexhep spurte meg fleipende om jeg ville se noe nytt og spennende.
«Joda,» svarte jeg med et smil.
«Se her, Eivind. Her er den – kronografen jeg har fortalt deg om. Denne har jeg hatt i tankene i flere år. Du husker kanskje at jeg skisserte den for deg i en samtale rett før jul for to år siden?»
«Ja, det stemmer,» svarte jeg.
«Vel, denne er faktisk akkurat så bra som jeg drømte om. Rett under 39 millimeter i diameter, og under 10 millimeter tykk.»
Hvordan den ser ut, får jeg ikke dele før han selv gjør det offentlig. Men én ting er sikkert: selv uten navnet på skiven har klokken så distinkte linjer og designtrekk at man straks ser at det er en Rexhep Rexhepi. Litt som at en 911 alltid vil være en 911. Selv om de i dag er vannkjølt.
Han spurte om jeg ville se hvor han jobber.
«Jobber du ikke nede sammen med de andre urmakerne?» spurte jeg.
«Nei,» svarte han, «jeg er så opptatt med klokken din at jeg ikke har tid til det.» (Jeg håper det var sagt med glimt i øyet.)
Vi gikk opp enda en etasje, og jammen hadde han en egen tårnsuite – med direkte utsikt mot Jet d’Eau!
For et rom, for en utsikt, og for et salig «kaos» av deler og verktøy. Annabelle kalte det kreativt kaos, for han visste nøyaktig hvor alt lå.
For ham er det viktig å ha privatliv og kunne isolere seg når han jobber så mye som han gjør. Barna er nede i stuen, og på den måten kan de likevel være samlet som familie.
Jeg synes det er så vakkert. Dette er et familieprosjekt som virkelig fungerer på sitt beste.
Der hadde de utvidet med det som nesten virket som en stor representasjonsbolig. Litt som Patek Philippes femte etasje i Geneva Salon.
Lokalet var virkelig flott: En sofagruppe hvor barna til Rexhep og Annabelle gjerne oppholder seg, et stort spisebord med plass til seks personer, og hyller fylt med god litteratur, kunstobjekter og et lekkert utvalg av samtidskunst på veggene. Ett av bildene var til og med kuratert av selveste Franc Vila.
I naborommet satt fire dypt konsentrerte ingeniører og jobbet.
Rexhep spurte meg fleipende om jeg ville se noe nytt og spennende.
«Joda,» svarte jeg med et smil.
«Se her, Eivind. Her er den – kronografen jeg har fortalt deg om. Denne har jeg hatt i tankene i flere år. Du husker kanskje at jeg skisserte den for deg i en samtale rett før jul for to år siden?»
«Ja, det stemmer,» svarte jeg.
«Vel, denne er faktisk akkurat så bra som jeg drømte om. Rett under 39 millimeter i diameter, og under 10 millimeter tykk.»
Hvordan den ser ut, får jeg ikke dele før han selv gjør det offentlig. Men én ting er sikkert: selv uten navnet på skiven har klokken så distinkte linjer og designtrekk at man straks ser at det er en Rexhep Rexhepi. Litt som at en 911 alltid vil være en 911. Selv om de i dag er vannkjølt.
Han spurte om jeg ville se hvor han jobber.
«Jobber du ikke nede sammen med de andre urmakerne?» spurte jeg.
«Nei,» svarte han, «jeg er så opptatt med klokken din at jeg ikke har tid til det.» (Jeg håper det var sagt med glimt i øyet.)
Vi gikk opp enda en etasje, og jammen hadde han en egen tårnsuite – med direkte utsikt mot Jet d’Eau!
For et rom, for en utsikt, og for et salig «kaos» av deler og verktøy. Annabelle kalte det kreativt kaos, for han visste nøyaktig hvor alt lå.
For ham er det viktig å ha privatliv og kunne isolere seg når han jobber så mye som han gjør. Barna er nede i stuen, og på den måten kan de likevel være samlet som familie.
Jeg synes det er så vakkert. Dette er et familieprosjekt som virkelig fungerer på sitt beste.
Redigert:
Utsikt fra verkstedet til Rexhep.
Sakset fra feeden til Annabelle.
Omvisningen ble avrundet med en liten pause ved spisebordet. Det ble servert noe godt å drikke, og på bordet ble det lagt frem et fat med tre klokker.
Disse var kjente og kjære, men samtidig like spesielle, elegante og viktige kapitler i historien til AkriviA og Rexhep Rexhepi.
Disse var kjente og kjære, men samtidig like spesielle, elegante og viktige kapitler i historien til AkriviA og Rexhep Rexhepi.
Det sies at tiden flyr i godt selskap – og det stemmer til fulle. Nå var det nemlig like før pakkene skulle åpnes, kakene nytes og bursdagssangene synges.
Jeg hadde selvsagt med gaver. Alle fikk, ingen ble glemt. Og selvfølgelig måtte også selveste mesteren få et nytt minne fra vårt besøk. Takk til @Jørgen som sørget for å forevige møtet med mesteren. Bildet ble rammet inn, og Annabelle tok et nytt fotografi.
Til dere som en dag tar turen innom: Se om dere kan oppdage disse to bildene hos Rexhep. Det første henger i atelieret i første etasje, mens det andre står plassert i bokhyllen på det nye lokalet til akademiet.
Jeg hadde selvsagt med gaver. Alle fikk, ingen ble glemt. Og selvfølgelig måtte også selveste mesteren få et nytt minne fra vårt besøk. Takk til @Jørgen som sørget for å forevige møtet med mesteren. Bildet ble rammet inn, og Annabelle tok et nytt fotografi.
Til dere som en dag tar turen innom: Se om dere kan oppdage disse to bildene hos Rexhep. Det første henger i atelieret i første etasje, mens det andre står plassert i bokhyllen på det nye lokalet til akademiet.
Redigert:
- Medlem
- 26. april 2011
- Innlegg
- 5.587
Veldig takknemlig for at du deler!
Blir spennende rundt høstferietider!
Hvis ikke, blir det bildet der om 5-6 år slik
Men turen var ikke over ennå. Rexhep har nemlig også etablert sitt eget verksted for produksjon av remmer til armbåndsur. Ikke bare til deres egenproduserte klokker, men også for alle som ønsker det ypperste av kvalitet innen remmer. Verkstedet lager remmer både i naturlig skinn og i syntetiske materialer. Planen fremover er å utvide sortimentet med andre skinnvarer, som kortholdere, kortmapper, armbånd og belter.
I dag produseres omtrent én rem per skinnmaker. Foreløpig består teamet av to dyktige, kvinnelige skinnmakere. Rexhep sa til meg: «Bare velg hva du vil – kvalitet, farger, søm, tykkelse og mer.» Han forsikret meg om at kvaliteten er fullt på høyde med det jeg tidligere har fått laget hos Jean Rousseau.
Jeg valgte en nydelig blåfarget krokodille, med medium store skjell, kontrastfarget kalveskinn på baksiden, grå søm og blåmalt kant. Fantastisk! Den andre remmen – og kanskje også en tredje – ønsker jeg at Rexhep selv skal sette sammen for meg. For dette er jo en svært personlig reise, og noe av det beste er nettopp de personlige innslagene fra Rexhep selv.
I dag produseres omtrent én rem per skinnmaker. Foreløpig består teamet av to dyktige, kvinnelige skinnmakere. Rexhep sa til meg: «Bare velg hva du vil – kvalitet, farger, søm, tykkelse og mer.» Han forsikret meg om at kvaliteten er fullt på høyde med det jeg tidligere har fått laget hos Jean Rousseau.
Jeg valgte en nydelig blåfarget krokodille, med medium store skjell, kontrastfarget kalveskinn på baksiden, grå søm og blåmalt kant. Fantastisk! Den andre remmen – og kanskje også en tredje – ønsker jeg at Rexhep selv skal sette sammen for meg. For dette er jo en svært personlig reise, og noe av det beste er nettopp de personlige innslagene fra Rexhep selv.
Rett før vi skilles, spør Annabelle om jeg vil ha med noen gaver hjem. Selvsagt ville jeg det. De lager nemlig små, søte armbånd med et anheng i emalje – det samme hodet som er hugget inn i steinen på veggen i emaljeverkstedet. Nå har hele familien fått en gave i retur fra dem. Veldig vakre er de, laget i 925 sølv. To i blått og to i grønt. De sistnevnte blir sendt i posten, siden de måtte produsere opp flere først.
En fun fact er at dette ansiktet er også stemplet inn på baksiden av alle emaljeskivene til Rexhep.
En fun fact er at dette ansiktet er også stemplet inn på baksiden av alle emaljeskivene til Rexhep.
Gjestfriheten og gavmildheten til Annabelle og Rexhep er overveldende. Som om ikke smykkene var nok, spør de plutselig om jeg har fått notatblokken. «Nei,» svarer jeg, «ikke som jeg kan huske.»
«Hvilken farge liker du best?» spør de, og ramser opp fire alternativer. Jeg velger blå. «Men pytt sann, du skal få alle fire,» sier Rexhep med et smil.
Notatbøkene er pent innpakket, og de dufter godt – selvfølgelig sprayet med husets egen parfyme. Den samme parfymen som også satte preg på urmakerjakken tidligere.
Til slutt beklager de at de må hjem for å feire Almas seksårsdag. For meg er det helt i orden; jeg har tross alt fått gleden av å tilbringe fem timer sammen med dem, fulle av opplevelser og sterke sanseinntrykk. Nesten så mye at jeg føler meg overstimulert – og trenger et par enheter for å fordøye alt sammen.
Jeg er ingen storforbruker av notatbøker, men synes naturligvis det er hyggelig å få dem i gave. Tre av dem har jeg beholdt her hjemme, mens den siste, med brunt omslag , den ga jeg videre til en god kollega som også er rimelig opptatt av klokker.
«Hvilken farge liker du best?» spør de, og ramser opp fire alternativer. Jeg velger blå. «Men pytt sann, du skal få alle fire,» sier Rexhep med et smil.
Notatbøkene er pent innpakket, og de dufter godt – selvfølgelig sprayet med husets egen parfyme. Den samme parfymen som også satte preg på urmakerjakken tidligere.
Til slutt beklager de at de må hjem for å feire Almas seksårsdag. For meg er det helt i orden; jeg har tross alt fått gleden av å tilbringe fem timer sammen med dem, fulle av opplevelser og sterke sanseinntrykk. Nesten så mye at jeg føler meg overstimulert – og trenger et par enheter for å fordøye alt sammen.
Jeg er ingen storforbruker av notatbøker, men synes naturligvis det er hyggelig å få dem i gave. Tre av dem har jeg beholdt her hjemme, mens den siste, med brunt omslag , den ga jeg videre til en god kollega som også er rimelig opptatt av klokker.