Høstdepresjon
- Trådstarter Edzilla
- Opprettet
Jeg får prøve å sette noen ord på turen til Genève.
Dette var ikke bare en vanlig reise – men en tur jeg har lengtet etter i mange år. Etter en lang periode bundet til Norge på grunn av en vanskelig familiesituasjon, som jeg ikke skal gå nærmere inn på – de som vet, de vet – føltes det befriende endelig å kunne sette seg på flyet igjen.
Hovedårsaken til turen var i utgangspunktet enkel: Jeg skulle overlevere en klokke som var blitt solgt. Beslutningen om å selge FPJ Tourbillon TN kom raskt, et nødvendig valg nå som junior skal flytte ut og starte sitt eget liv.
Men midt i dette, åpnet det seg også en mulighet. Jeg fikk satt opp et møte med Rexhep, Annabelle og Alex Ballmer – sistnevnte er nå ansvarlig for kundekontakt hos AkriviA. Det var et hell i uhell. Spenningen gjorde at jeg bare fikk tre timers søvn natten før. Tidlig avgang til Gardermoen, en kort mellomlanding i København, og så videre til Genève. Raskt innom hotellet, og deretter rett til Restaurant Le Lyrique.
Som den «kællen» jeg er, kom jeg altfor tidlig. Ikke alle er like punktlige, så jeg ble sittende alene i en god halvtime. I et svakt øyeblikk slo tanken meg: Hva om jeg har blitt «pranket»? Men til slutt dukket de opp – alle sammen. Til og med urmakerhunden ERA, en vakker rødbrun cobberdog, ble med.
Det slo meg da hvor lenge det faktisk er siden jeg sist så Rexhep. Seks år. Men samtidig føltes det var i går. Samtalen gled naturlig i gang, latteren kom lett, og vi snakket lite om klokker. Det handlet i stedet om familie, om livet, om fremtiden.
Jeg har sett hvordan han har gått fra å være en talentfull ung urmaker med store visjoner, til å bli en internasjonal skikkelse i haute horlogerie. Og likevel – han er fortsatt den samme varme, jordnære personen som setter mennesket foran klokkene.
På de seks årene siden vi møttes sist, har han blitt far til to barn – Alma, som fylte seks år i går, og en sønn som snart blir tre. Bedriften hans har vokst fra ni ansatte til over femti, fordelt på seks lokasjoner, og med planer om å starte et akademi for fremtidige urmakere. Det er et eventyr, men ikke uten kamp og offer. Og det gjør det hele desto mer inspirerende å være vitne til.
Jeg ser tilbake på denne reisen med ham som mer enn bare et vennskap. Det er en påminnelse om hva som virkelig betyr noe. Livene våre har også endret seg dramatisk på disse årene. Vi har mistet noen, vi har fått nye inn i livene våre, og vi har vært gjennom en pandemi som tvang oss til å se på verden med nye øyne. Hva som er viktig, og hva som er irrelevant.
Selvsagt ble temaet om hans bror også nevnt. Det ligger der som en del av historien, men akkurat denne gangen lar jeg det hvile. For meg er begge viktige, og det er båndet til dem som betyr mest.
Lunsjen ble spist, vinen ble drukket, og to timer forsvant som minutter. Dagen var også Alma sin bursdag, og selvfølgelig hadde jeg med gaver – ikke bare til henne, men til hele familien. Alt var håndlaget, lokalt produsert og nøye valgt.
Denne reisen til Genève var på mange måter en klokkeoverlevering. Men først og fremst var det en påminnelse om en lang reise – et vennskap bygget på gjensidig respekt, fellesskap og en felles forståelse for hva som virkelig teller i livet.
Fortsettelsen følger.
Dette var ikke bare en vanlig reise – men en tur jeg har lengtet etter i mange år. Etter en lang periode bundet til Norge på grunn av en vanskelig familiesituasjon, som jeg ikke skal gå nærmere inn på – de som vet, de vet – føltes det befriende endelig å kunne sette seg på flyet igjen.
Hovedårsaken til turen var i utgangspunktet enkel: Jeg skulle overlevere en klokke som var blitt solgt. Beslutningen om å selge FPJ Tourbillon TN kom raskt, et nødvendig valg nå som junior skal flytte ut og starte sitt eget liv.
Men midt i dette, åpnet det seg også en mulighet. Jeg fikk satt opp et møte med Rexhep, Annabelle og Alex Ballmer – sistnevnte er nå ansvarlig for kundekontakt hos AkriviA. Det var et hell i uhell. Spenningen gjorde at jeg bare fikk tre timers søvn natten før. Tidlig avgang til Gardermoen, en kort mellomlanding i København, og så videre til Genève. Raskt innom hotellet, og deretter rett til Restaurant Le Lyrique.
Som den «kællen» jeg er, kom jeg altfor tidlig. Ikke alle er like punktlige, så jeg ble sittende alene i en god halvtime. I et svakt øyeblikk slo tanken meg: Hva om jeg har blitt «pranket»? Men til slutt dukket de opp – alle sammen. Til og med urmakerhunden ERA, en vakker rødbrun cobberdog, ble med.
Det slo meg da hvor lenge det faktisk er siden jeg sist så Rexhep. Seks år. Men samtidig føltes det var i går. Samtalen gled naturlig i gang, latteren kom lett, og vi snakket lite om klokker. Det handlet i stedet om familie, om livet, om fremtiden.
Jeg har sett hvordan han har gått fra å være en talentfull ung urmaker med store visjoner, til å bli en internasjonal skikkelse i haute horlogerie. Og likevel – han er fortsatt den samme varme, jordnære personen som setter mennesket foran klokkene.
På de seks årene siden vi møttes sist, har han blitt far til to barn – Alma, som fylte seks år i går, og en sønn som snart blir tre. Bedriften hans har vokst fra ni ansatte til over femti, fordelt på seks lokasjoner, og med planer om å starte et akademi for fremtidige urmakere. Det er et eventyr, men ikke uten kamp og offer. Og det gjør det hele desto mer inspirerende å være vitne til.
Jeg ser tilbake på denne reisen med ham som mer enn bare et vennskap. Det er en påminnelse om hva som virkelig betyr noe. Livene våre har også endret seg dramatisk på disse årene. Vi har mistet noen, vi har fått nye inn i livene våre, og vi har vært gjennom en pandemi som tvang oss til å se på verden med nye øyne. Hva som er viktig, og hva som er irrelevant.
Selvsagt ble temaet om hans bror også nevnt. Det ligger der som en del av historien, men akkurat denne gangen lar jeg det hvile. For meg er begge viktige, og det er båndet til dem som betyr mest.
Lunsjen ble spist, vinen ble drukket, og to timer forsvant som minutter. Dagen var også Alma sin bursdag, og selvfølgelig hadde jeg med gaver – ikke bare til henne, men til hele familien. Alt var håndlaget, lokalt produsert og nøye valgt.
Denne reisen til Genève var på mange måter en klokkeoverlevering. Men først og fremst var det en påminnelse om en lang reise – et vennskap bygget på gjensidig respekt, fellesskap og en felles forståelse for hva som virkelig teller i livet.
Fortsettelsen følger.
Som nevnt har AkriviA utviklet seg enormt siden mitt forrige besøk i 2019. Det handler ikke bare om størrelsen på firmaet eller antall ansatte – AkriviA fremstår i dag som et seriøst og profesjonelt drevet selskap. Alle jeg møtte, fra resepsjonen til lærlinger og stipendiater, tok imot meg med varme og kjente tydelig igjen hvem jeg var. Det var både veldig hyggelig og litt ydmykende. Jeg er tross alt bare en enkel klokkeentusiast fra Moss – men med en enorm appetitt på det vakre og estetiske.
Likevel er én ting uforandret: måten Rexhep selv viser meg rundt på, og lar meg ta og føle på deler, verktøy og tegninger. Han minner meg litt om klokkeverdenens Petter Stordalen – men på den beste måten. Han har en formidlingsevne jeg sjelden har opplevd, og entusiasmen hans smitter umiddelbart over. Han legger alt han har av talent, tid, penger og energi i å skape klokkehistorie.
I dag produserer AkriviA sine egne kasser, og de er i ferd med å starte full produksjon av egne urskiver. De har også etablert sitt eget emaljeverksted for lakk og maling, de lager sine egne remmer – og selvsagt urverkene selv. Det eneste de fortsatt kjøper inn, er balansefjærer fra Moser, men kvaliteten er ikke tilfredsstillende, så de jobber nå med nye løsninger. Målet er en fjær som er tilnærmet upåvirket av magnetisme.
Jeg skulle gjerne delt mer fra emaljeverkstedet. Det jeg ikke visste, var at de nå produserer urskiver også for flere av de mest ettertraktede urmakerhusene. En av skivene som virkelig tok pusten fra meg, forestilte Napoleon idet han kroner seg selv. For en detaljrikdom! Helt enormt – og på et nivå som minst kan måle seg med, om ikke overgår, det jeg har sett hos Patek Philippe.
Likevel er én ting uforandret: måten Rexhep selv viser meg rundt på, og lar meg ta og føle på deler, verktøy og tegninger. Han minner meg litt om klokkeverdenens Petter Stordalen – men på den beste måten. Han har en formidlingsevne jeg sjelden har opplevd, og entusiasmen hans smitter umiddelbart over. Han legger alt han har av talent, tid, penger og energi i å skape klokkehistorie.
I dag produserer AkriviA sine egne kasser, og de er i ferd med å starte full produksjon av egne urskiver. De har også etablert sitt eget emaljeverksted for lakk og maling, de lager sine egne remmer – og selvsagt urverkene selv. Det eneste de fortsatt kjøper inn, er balansefjærer fra Moser, men kvaliteten er ikke tilfredsstillende, så de jobber nå med nye løsninger. Målet er en fjær som er tilnærmet upåvirket av magnetisme.
Jeg skulle gjerne delt mer fra emaljeverkstedet. Det jeg ikke visste, var at de nå produserer urskiver også for flere av de mest ettertraktede urmakerhusene. En av skivene som virkelig tok pusten fra meg, forestilte Napoleon idet han kroner seg selv. For en detaljrikdom! Helt enormt – og på et nivå som minst kan måle seg med, om ikke overgår, det jeg har sett hos Patek Philippe.
Skal dele noen bilder av min skive. Men må bli senere i dag. Er snart klart for avgang.
Fy søren så artig og lese reisebrev fra tråden din igjen @Edzilla. Nett som i «gamle» dager! Måtte det bli flere brev.
Gleder meg til fortsettelsen.
Så er det sikkert noen av dere som lurer på om klokken min er ferdig eller ikke. Jeg har tross alt ventet siden 2018 …
Men jo da. Rexhep kommer snikende inn fra siden med to små bokser.
«Her, Eivind! Se her. Her er den.»
Etter utallige forsøk med prøving og feiling tror jeg nå vi begynner å nærme oss noe. Hans mål er å få til en subdial i mørkeblå farge, samtidig som det håndgraverte mønsteret bevares slik det er på de «vanlige» skivene.
Men hver gang pigmentene blandes og deretter brennes på syvhundre grader i ovnen i et visst antall minutter, blir resultatet litt annerledes. Nå er han imidlertid ganske sikker på at han har funnet den riktige oppskriften.
Hvis stjernene står i rett formasjon – og vi har tidevannet med oss, vil han komme til meg med klokken om omtrent en måneds tid.
Holy smokes, for en malstrøm! Da tenker jeg både på motivet i den blå underskiva som den ser ut på bildene, og samtidig hele denne reisen inn i din verden de siste årene, @Edzilla. Fantastisk å følge. Og her er malstrømmen ikke et destruktivt element, som det fort kan leses som på overflaten, men en form for portal inn i hva alt dette handler om. Og som vi alltid føler på - jakten er jo det det egentlig dreier seg om. Her er det ikke jakt på den vanlige måten, men bygging av relasjoner og for Rexhep - jakten på den perfekte utførelsen av klokka han lager til deg. Jeg har stor forståelse for at alt må være riktig. Dyp respekt til dere begge to.