Høstdepresjon
- Trådstarter Edzilla
- Opprettet
Gleder meg til fortsettelsen.
Så er det sikkert noen av dere som lurer på om klokken min er ferdig eller ikke. Jeg har tross alt ventet siden 2018 …
Men jo da. Rexhep kommer snikende inn fra siden med to små bokser.
«Her, Eivind! Se her. Her er den.»
Etter utallige forsøk med prøving og feiling tror jeg nå vi begynner å nærme oss noe. Hans mål er å få til en subdial i mørkeblå farge, samtidig som det håndgraverte mønsteret bevares slik det er på de «vanlige» skivene.
Men hver gang pigmentene blandes og deretter brennes på syvhundre grader i ovnen i et visst antall minutter, blir resultatet litt annerledes. Nå er han imidlertid ganske sikker på at han har funnet den riktige oppskriften.
Hvis stjernene står i rett formasjon – og vi har tidevannet med oss, vil han komme til meg med klokken om omtrent en måneds tid.
Holy smokes, for en malstrøm! Da tenker jeg både på motivet i den blå underskiva som den ser ut på bildene, og samtidig hele denne reisen inn i din verden de siste årene, @Edzilla. Fantastisk å følge. Og her er malstrømmen ikke et destruktivt element, som det fort kan leses som på overflaten, men en form for portal inn i hva alt dette handler om. Og som vi alltid føler på - jakten er jo det det egentlig dreier seg om. Her er det ikke jakt på den vanlige måten, men bygging av relasjoner og for Rexhep - jakten på den perfekte utførelsen av klokka han lager til deg. Jeg har stor forståelse for at alt må være riktig. Dyp respekt til dere begge to.
Dette fortsetter å være en av de absolutt beste trådene på forumet. Dette er virkelig, virkelig fascinerende og fantastisk å følge med på!
Rexhep bruker mye tid på å fortelle meg om prosessen bak å skape den perfekte urkassen – hvordan hornene «dessverre» må lasersveises, og hvor tidkrevende det er å polere dem. Én eneste kasse krever en hel arbeidsuke med polering av én person. Av de nitti-og-noen kassene som er produsert av Jean-Pierre Hagmann, har sytten allerede blitt forkastet. Rexhep viste meg tre eksemplarer som dessverre ikke ble godkjent etter poleringen. Det dreide seg om mikroskopiske defekter som ingen andre enn ham selv ville lagt merke til. Men for en perfeksjonist som Rexhep er ingenting annet enn det absolutt perfekte godt nok. Han kunne aldri tilgi seg selv om han hadde latt slike kasser gå videre.
Han trekker meg til side for å vise frem noen deler som en av urmakerne sitter og polerer med små «trepinner». «Se her, Eivind, se så vakkert,» sier han. Jeg spør hvor lang tid det tar å ferdigstille et tannhjul på denne måten. Urmakeren smiler mot meg og svarer: «Det tar den tiden det tar.»
«Godt svar,» sier jeg.
Her ser dere hva som er i produksjon.
Han trekker meg til side for å vise frem noen deler som en av urmakerne sitter og polerer med små «trepinner». «Se her, Eivind, se så vakkert,» sier han. Jeg spør hvor lang tid det tar å ferdigstille et tannhjul på denne måten. Urmakeren smiler mot meg og svarer: «Det tar den tiden det tar.»
«Godt svar,» sier jeg.
Her ser dere hva som er i produksjon.
Vi forlot verkstedet i første etasje og tok heisen opp til tredje – eller var det fjerde?
Der hadde de utvidet med det som nesten virket som en stor representasjonsbolig. Litt som Patek Philippes femte etasje i Geneva Salon.
Lokalet var virkelig flott: En sofagruppe hvor barna til Rexhep og Annabelle gjerne oppholder seg, et stort spisebord med plass til seks personer, og hyller fylt med god litteratur, kunstobjekter og et lekkert utvalg av samtidskunst på veggene. Ett av bildene var til og med kuratert av selveste Franc Vila.
I naborommet satt fire dypt konsentrerte ingeniører og jobbet.
Rexhep spurte meg fleipende om jeg ville se noe nytt og spennende.
«Joda,» svarte jeg med et smil.
«Se her, Eivind. Her er den – kronografen jeg har fortalt deg om. Denne har jeg hatt i tankene i flere år. Du husker kanskje at jeg skisserte den for deg i en samtale rett før jul for to år siden?»
«Ja, det stemmer,» svarte jeg.
«Vel, denne er faktisk akkurat så bra som jeg drømte om. Rett under 39 millimeter i diameter, og under 10 millimeter tykk.»
Hvordan den ser ut, får jeg ikke dele før han selv gjør det offentlig. Men én ting er sikkert: selv uten navnet på skiven har klokken så distinkte linjer og designtrekk at man straks ser at det er en Rexhep Rexhepi. Litt som at en 911 alltid vil være en 911. Selv om de i dag er vannkjølt.
Han spurte om jeg ville se hvor han jobber.
«Jobber du ikke nede sammen med de andre urmakerne?» spurte jeg.
«Nei,» svarte han, «jeg er så opptatt med klokken din at jeg ikke har tid til det.» (Jeg håper det var sagt med glimt i øyet.)
Vi gikk opp enda en etasje, og jammen hadde han en egen tårnsuite – med direkte utsikt mot Jet d’Eau!
For et rom, for en utsikt, og for et salig «kaos» av deler og verktøy. Annabelle kalte det kreativt kaos, for han visste nøyaktig hvor alt lå.
For ham er det viktig å ha privatliv og kunne isolere seg når han jobber så mye som han gjør. Barna er nede i stuen, og på den måten kan de likevel være samlet som familie.
Jeg synes det er så vakkert. Dette er et familieprosjekt som virkelig fungerer på sitt beste.
Der hadde de utvidet med det som nesten virket som en stor representasjonsbolig. Litt som Patek Philippes femte etasje i Geneva Salon.
Lokalet var virkelig flott: En sofagruppe hvor barna til Rexhep og Annabelle gjerne oppholder seg, et stort spisebord med plass til seks personer, og hyller fylt med god litteratur, kunstobjekter og et lekkert utvalg av samtidskunst på veggene. Ett av bildene var til og med kuratert av selveste Franc Vila.
I naborommet satt fire dypt konsentrerte ingeniører og jobbet.
Rexhep spurte meg fleipende om jeg ville se noe nytt og spennende.
«Joda,» svarte jeg med et smil.
«Se her, Eivind. Her er den – kronografen jeg har fortalt deg om. Denne har jeg hatt i tankene i flere år. Du husker kanskje at jeg skisserte den for deg i en samtale rett før jul for to år siden?»
«Ja, det stemmer,» svarte jeg.
«Vel, denne er faktisk akkurat så bra som jeg drømte om. Rett under 39 millimeter i diameter, og under 10 millimeter tykk.»
Hvordan den ser ut, får jeg ikke dele før han selv gjør det offentlig. Men én ting er sikkert: selv uten navnet på skiven har klokken så distinkte linjer og designtrekk at man straks ser at det er en Rexhep Rexhepi. Litt som at en 911 alltid vil være en 911. Selv om de i dag er vannkjølt.
Han spurte om jeg ville se hvor han jobber.
«Jobber du ikke nede sammen med de andre urmakerne?» spurte jeg.
«Nei,» svarte han, «jeg er så opptatt med klokken din at jeg ikke har tid til det.» (Jeg håper det var sagt med glimt i øyet.)
Vi gikk opp enda en etasje, og jammen hadde han en egen tårnsuite – med direkte utsikt mot Jet d’Eau!
For et rom, for en utsikt, og for et salig «kaos» av deler og verktøy. Annabelle kalte det kreativt kaos, for han visste nøyaktig hvor alt lå.
For ham er det viktig å ha privatliv og kunne isolere seg når han jobber så mye som han gjør. Barna er nede i stuen, og på den måten kan de likevel være samlet som familie.
Jeg synes det er så vakkert. Dette er et familieprosjekt som virkelig fungerer på sitt beste.
Redigert:
Utsikt fra verkstedet til Rexhep.
Sakset fra feeden til Annabelle.
Omvisningen ble avrundet med en liten pause ved spisebordet. Det ble servert noe godt å drikke, og på bordet ble det lagt frem et fat med tre klokker.
Disse var kjente og kjære, men samtidig like spesielle, elegante og viktige kapitler i historien til AkriviA og Rexhep Rexhepi.
Disse var kjente og kjære, men samtidig like spesielle, elegante og viktige kapitler i historien til AkriviA og Rexhep Rexhepi.
