Hva leser dere om dagen?
- Trådstarter Anders
- Opprettet
Han er ikke den eneste, her fra The Hills av Matias Faldbakken:
Han er forresten en av mine norske favorittforfattere, han kan være en god forteller, morsom, rørende og herlig burlesk i lag på lag i samme bok. Før i sommer koste jeg med denne:
Han er forresten en av mine norske favorittforfattere, han kan være en god forteller, morsom, rørende og herlig burlesk i lag på lag i samme bok. Før i sommer koste jeg med denne:
Var Stakkar bra? Vi er fem, som jeg leste tidligere i sommer var sånn passe.
Jeg likte Stakkar bedre enn Vi er fem. Litt den samme rytmen og stilen men bedre knadd om man kan si det slik. Har du lest The Hills? Den likte jeg godt.
Ofte synes jeg den siste fjerdedelen av bøkene hans er den svakeste men denne gangen holder det helt inn.
Det snodige med Faldbakken sine bøker er at jeg ikke alltid vet når han er alvorlig eller underfundig morsom eller begge deler, for her er det mange lag og referanser til alt fra norrøn mytologi til tunge rusmidler - og det kiler meg litt.
Ofte synes jeg den siste fjerdedelen av bøkene hans er den svakeste men denne gangen holder det helt inn.
Det snodige med Faldbakken sine bøker er at jeg ikke alltid vet når han er alvorlig eller underfundig morsom eller begge deler, for her er det mange lag og referanser til alt fra norrøn mytologi til tunge rusmidler - og det kiler meg litt.
Phenix
Støttemedlem
American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer.
En underlig type, for å si det forsiktig, og enda er jeg ikke lengre enn en tiendedel gjennom boken.
Boken er på 721 sider, så det er nødt til å være noe de ikke fikk med i filmen, som jeg tenker å se når jeg er ferdig med boken.
En underlig type, for å si det forsiktig, og enda er jeg ikke lengre enn en tiendedel gjennom boken.
Boken er på 721 sider, så det er nødt til å være noe de ikke fikk med i filmen, som jeg tenker å se når jeg er ferdig med boken.
UJU
Støttemedlem
Slough House bøkene av Mick Herron har alt man ønsker seg av spenning, humor og et fargerikt persongalleri. 
Anbefales.
Anbefales.
Phenix
Støttemedlem
Samuel Bjørk - Hitra
Krim, Bonnier forlag, 2023
Samuel Bjørks (pseudonym) Hitra har fått en mengde gode omtaler, og er oversatt til flere språk. Jeg ble nettopp ferdig med den…og er ikke overbegeistret.
Hvorfor ikke?
Plottet er godt, Bjørk evner å skape en ubehagelig historie lokalisert på denne vesle øya med typer vi kjenner igjen: «Sladderkjerringene» (- og gubbene), rånere, nyrike fiskeoppdrettere; kort fortalt et lokalmiljø vi finner mange steder i Norge.
Det starter med en forsvinning, men det blir etter hvert opptil flere drap. Altså, en forholdsvis klassisk krimoppskrift. Men Bjørk er god, han holder gjerningspersonen(e) tett til kortene omtrent til siste kapittel.
Så langt høres det jo bra ut.
Min kritikk er rettet mot historiens troverdighet. Ikke mot drapene og de andre røverstrekene, men dessverre er flere av karakterene mindre godt fremstilt. Det er synd, for noen av dem er glimrende bygd opp.
Spesielt svake er skildringen av så godt som samtlige politifolk. Dialogen er kunstig og overdrevet ( - det er ingen som snakker slik på ordentlig), væremåte og opptreden minner om et forsøk på å parodiere en klisjéfylt privatdetektiv fra et 50-tallsmagasin. Folk oppfører seg rett og slett ikke slik.
I tillegg skal man ikke ha bodd lenge i Norge hvis man skal gå fem på og kjøpe alle de lettvinte løsningen i etterforskningen. Ja, hvorfor skal for eksempel «Oslo-politiets spesialavsnitt» i Mariboes gate (som overhodet ikke eksisterer), plutselig overta Kripos’ rolle og etterforske drap med ukjent gjerningsperson på Hitra?
Det, og andre tilsvarende feil, ødelegger mye siden dette er en såkalt politikrim, hvor ordensmakten dominerer handlingen. Litt googling og elementær research ville hjulpet forfatteren til å unngå de største blemmene.
Bagateller, det er jo fiksjon?
Tja, salgstallene står tross alt steilt i mot min opplevelse, så det kan hende jeg overdriver ergrelsene mine. Alle kan ikke være Lier Horst. Og boka var spennende, skriveteknikken sitter godt, og jeg kjedet meg ikke, det skal Samuel Bjørk ha.
Men troverdig var boken ikke.
Krim, Bonnier forlag, 2023
Samuel Bjørks (pseudonym) Hitra har fått en mengde gode omtaler, og er oversatt til flere språk. Jeg ble nettopp ferdig med den…og er ikke overbegeistret.
Hvorfor ikke?
Plottet er godt, Bjørk evner å skape en ubehagelig historie lokalisert på denne vesle øya med typer vi kjenner igjen: «Sladderkjerringene» (- og gubbene), rånere, nyrike fiskeoppdrettere; kort fortalt et lokalmiljø vi finner mange steder i Norge.
Det starter med en forsvinning, men det blir etter hvert opptil flere drap. Altså, en forholdsvis klassisk krimoppskrift. Men Bjørk er god, han holder gjerningspersonen(e) tett til kortene omtrent til siste kapittel.
Så langt høres det jo bra ut.
Min kritikk er rettet mot historiens troverdighet. Ikke mot drapene og de andre røverstrekene, men dessverre er flere av karakterene mindre godt fremstilt. Det er synd, for noen av dem er glimrende bygd opp.
Spesielt svake er skildringen av så godt som samtlige politifolk. Dialogen er kunstig og overdrevet ( - det er ingen som snakker slik på ordentlig), væremåte og opptreden minner om et forsøk på å parodiere en klisjéfylt privatdetektiv fra et 50-tallsmagasin. Folk oppfører seg rett og slett ikke slik.
I tillegg skal man ikke ha bodd lenge i Norge hvis man skal gå fem på og kjøpe alle de lettvinte løsningen i etterforskningen. Ja, hvorfor skal for eksempel «Oslo-politiets spesialavsnitt» i Mariboes gate (som overhodet ikke eksisterer), plutselig overta Kripos’ rolle og etterforske drap med ukjent gjerningsperson på Hitra?
Det, og andre tilsvarende feil, ødelegger mye siden dette er en såkalt politikrim, hvor ordensmakten dominerer handlingen. Litt googling og elementær research ville hjulpet forfatteren til å unngå de største blemmene.
Bagateller, det er jo fiksjon?
Tja, salgstallene står tross alt steilt i mot min opplevelse, så det kan hende jeg overdriver ergrelsene mine. Alle kan ikke være Lier Horst. Og boka var spennende, skriveteknikken sitter godt, og jeg kjedet meg ikke, det skal Samuel Bjørk ha.
Men troverdig var boken ikke.
Man skal ikke bare lese folk man liker eller er enig med.
Janne Haaland Matlary er helt klart en jeg ikke har mye til felles med, men her treffer hun virkelig.
Hun skriver om hvordan toleranse ikke handler om enighet men nettopp å tolerere uenighet, om at ytringsfriheten og den frie forskningen er under press fra høylytte aktivister og hvordan vi må akseptere en diskurs med stemmer og meninger som vi ikke liker. Velskrevet og engasjerende, anbefales på det varmeste.
Janne H Matlary er en sånn bråkete stemme som provoserer meg grønn til tider. Hun har absolutt noen poenger fra tid til annen, men hun og hennes ilk har det med å forkludre noe ganske viktig: ytringsfrihet er ikke det de tror det er. Det er ikke mangel på eller tap av ytringsfrihet om en avis ikke trykker leserinnlegget, ikke intervjuer deg eller rett og slett ikke vil ha noe med deg å gjøre. Det er heller ikke det om du blir utestengt fra Facebook, et diskusjonsforum eller ikke blir invitert til å tale for studenter. Ytringsfrihet er din mulighet til å si din mening uten at myndighetene legger bånd på deg, straffeforfølger deg eller på andre måter nekter deg å si din mening. Du har ikke rett på andres plattform, og det er fullt ut lovlig å skape seg et ekkokammer om man vil. Fordi Janne Haaland Matlary ganske ofte er en kristenkonservativ, intolerant drittkjerring kunne det ikke falt meg inn å la henne spy ut sine fullstendig foreldete, menneskefiendtlige synspunkter på noe arrangement eller plattform jeg hadde ansvar for. Men hvem som helst har rett til å ha henne på sin plattform, og den retten vil jeg gjerne beskytte.
Dette er en viktig, viktig distinksjon som svært mange på politiske ytterkanter ikke skjønner, eller vil skjønne. Og XKCD har (selvsagt) en relevant stripe også her:
Det artige er at i boken over er hun ganske på linje med det du skriver; ingen har en rett til å bli hørt.
Samtidig er det ingen tvil om at trangen til å utestenge de man er uenig med bidrar til å øke polariseringen og dermed bryte ned premissene for et liberalt demokrati.
Derfor er det altså viktig å lese eller lytte til også de vi er uenige med - selv om vi ikke liker dem.
Samtidig er det ingen tvil om at trangen til å utestenge de man er uenig med bidrar til å øke polariseringen og dermed bryte ned premissene for et liberalt demokrati.
Derfor er det altså viktig å lese eller lytte til også de vi er uenige med - selv om vi ikke liker dem.