Fikk 'A Confederacy of Dunces' i posten i dag. Forrige gang jeg leste den, var en regnfull sommerdag da jeg var sytten, og jeg lo så jeg kjente gangsperren i mellomgulvet dagen etter.
Veldig spent på om den er like hysterisk nå som jeg pusher femti.
Jeg leste Tåpenes sammensvergelse som den heter på norsk for noen år siden og det var litt hit and miss; skjønte at det skulle være morsomt men syntes ikke at det var morsomt. Mulig jeg må prøve igjen...
Om jeg ikke tar feil så var nummeret av henrettede i Norge på hele 1800 tallet lavere enn krigsoppgjøret etter andre verdenskrig. Den gjeldende lov i fredstid på 1800 tallet sa at man skulle ha dødsstraff for de mest alvorlige forbrytelser, men samtidig hadde kongen anledning til å gi benådning, som ble gitt i de fleste tilfeller.Ikke så lystig påskelitteratur. Interessant (og til dels deprimerende) tilbakeblikk på det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.
Interessant sammenligning, var ikke klar over at det var såpass få som ble henrettet på 1800-tallet. Var temmelig steile fronter i 1945-46 mellom tilhengere og motstandere av dødsstraff, men tilhengerne var i klart flertall.Om jeg ikke tar feil så var nummeret av henrettede i Norge på hele 1800 tallet lavere enn krigsoppgjøret etter andre verdenskrig. Den gjeldende lov i fredstid på 1800 tallet sa at man skulle ha dødsstraff for de mest alvorlige forbrytelser, men samtidig hadde kongen anledning til å gi benådning, som ble gitt i de fleste tilfeller.
Et eksempel var Gjest Baardsen, sogningen som er mest kjent for å ha rømt fra fengsel og fangenskap hele 57 ganger. I løpet av karrieren klarte han å få på seg to dødsdommer, som ble benådet av kongen. Etter at myndighetene bestemte etter siste dom at han skulle overflyttes fra Bergenhus til Akershus festning ble det ingen rømming. Etter 18 år der ble han fri og døde i 1849 mens han skjenkte seg i en kneipe i Hollendergaten i Bergen.
Jeg er enig i hva man kom frem til i rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.