Jeg har hatt tre BP.
Trilogy Air command med flyback-kronograf:
Leman flyback- kronograf med titankasse:
Fifty Fathoms jubileumsutgave, en av 150, første klokke med safirbezel:
Det er særegne, elegante ur med svært høy kvalitetsfølelse. Endel av de nyere modellene, spesielt sportsurene, er for voldsomme for min smak, men det er ikke vanskelig å se at også disse er høyt oppe på den horologiske stigen. Merket har historie og troverdighet, og er såpass sjeldne at de stort sett havner under radaren til de fleste blingspottere.
Så hvorfor solgte jeg dem? Lemanen hadde titankasse, det var en artig variant, men den ble for lett. Det føltes som jeg ikke hadde noe på armen i det hele tatt. Men de to andre var likte jeg veldig godt. Spesielt FFen, den er kanskje det peneste uret jeg har hatt. Likevel ble begge to stadig valgt bort da jeg skulle ta på klokke om morgenen. Det var noe med den litt for blanke finishen og de litt for glatte flatene som ikke appellerte nok til meg. Jeg fikk samme følelsen som jeg får av endel italienske klær: Det er pent og elegant, men litt for jålete og polert til at jeg føler meg komfortabel med det. FFen ville jeg gjerne beholdt likevel, men den var for kostbar til å leve i boksen, og ble solgt under tvil og med senere anger for å finansiere noe annet.
(Det samme har forøvrig skjedd med de fleste andre, nyere ur jeg har prøvd å eie de siste årene, både RO, ny Submariner og flere andre. De ender opp med å bli liggende ubrukt fordi noe så kjedelig og uoriginalt som gamle, skranglete Rolexer passer både garderoben min og lynnet mitt bedre.)
Trilogy Air command med flyback-kronograf:
Leman flyback- kronograf med titankasse:
Fifty Fathoms jubileumsutgave, en av 150, første klokke med safirbezel:
Det er særegne, elegante ur med svært høy kvalitetsfølelse. Endel av de nyere modellene, spesielt sportsurene, er for voldsomme for min smak, men det er ikke vanskelig å se at også disse er høyt oppe på den horologiske stigen. Merket har historie og troverdighet, og er såpass sjeldne at de stort sett havner under radaren til de fleste blingspottere.
Så hvorfor solgte jeg dem? Lemanen hadde titankasse, det var en artig variant, men den ble for lett. Det føltes som jeg ikke hadde noe på armen i det hele tatt. Men de to andre var likte jeg veldig godt. Spesielt FFen, den er kanskje det peneste uret jeg har hatt. Likevel ble begge to stadig valgt bort da jeg skulle ta på klokke om morgenen. Det var noe med den litt for blanke finishen og de litt for glatte flatene som ikke appellerte nok til meg. Jeg fikk samme følelsen som jeg får av endel italienske klær: Det er pent og elegant, men litt for jålete og polert til at jeg føler meg komfortabel med det. FFen ville jeg gjerne beholdt likevel, men den var for kostbar til å leve i boksen, og ble solgt under tvil og med senere anger for å finansiere noe annet.
(Det samme har forøvrig skjedd med de fleste andre, nyere ur jeg har prøvd å eie de siste årene, både RO, ny Submariner og flere andre. De ender opp med å bli liggende ubrukt fordi noe så kjedelig og uoriginalt som gamle, skranglete Rolexer passer både garderoben min og lynnet mitt bedre.)
[URL=http://s1360.photobucket.com/user/bjornfu/media/C456F15B-7102-44A9-8F6C-019EC33B4D22_zpsqhdyroc3.jpg.html]
