Land Rover Defender
- Trådstarter Gin
- Opprettet
For ordensskyld; «langtur» defineres som tur Oslo-Blefjell og Oslo-Tyin, ikke Oslo-Stelvio
«Andre transport behov» defineres til å kunne slenge kanoen på taket og kjøre denne til et passende vann maks en time hjemmefra.
Sjarmløse riskokere eller vulgære børstraktorer er ikke aktuelle alternativer.
«Andre transport behov» defineres til å kunne slenge kanoen på taket og kjøre denne til et passende vann maks en time hjemmefra.
Sjarmløse riskokere eller vulgære børstraktorer er ikke aktuelle alternativer.
Redigert:
Er aktiv innen 4x4 miljøet og kjenner flere som har/har hatt Defender. Bilen er utrolig undermotorisert og du finner ikke noe god sittestilling, varmeapparatet er så som så og den dugger nesten uansett hva du gjør. Vær også oppmerksom på at ledningsnettet er godt gjemt og et helvete å feilsøke på. Hadde heller gått for Toyota til den prisen. Eller enda kulere Jeep.
GrimReaper
Støttemedlem
Hvis man først skal bruke masse penger på en bil som er fullstendig ukorrekt i alle sammenhenger så hadde jeg heller gått for en Mercedes G-wagon. En bekjent av meg gikk nylig til innkjøp av en G63 AMG, og du verden for en herlig politisk ukorrekt villbasse av en bil
Hvis man først skal bruke masse penger på en bil som er fullstendig ukorrekt i alle sammenhenger så hadde jeg heller gått for en Mercedes G-wagon. En bekjent av meg gikk nylig til innkjøp av en G63 AMG, og du verden for en herlig politisk ukorrekt villbasse av en bil
Skal man ha en slik bil så må den registreres i Bergen for å få SV-skilt.... Det ville vært kronen på verket!
I så fall er det viktig å være rask. SV-serien går mot slutten. SX passer ikke like bra på en slik bil.
8
- Medlem
- 10. sep. 2009
- Innlegg
- 712
Sakset fra min salgsannonse da jeg var dum nok til å selge min (for mer enn jeg ga, men mye mindre enn verdien i dag - hvilke andre nyere biler stiger i verdi 20 år før de blir veteran?):
Dersom du ikke er kjent med Defender - her en velment advarsel:
Land Rover Defender er et upålitelig (jeg har riktignok kjørt 50 000 problemløse km med kun vanlig service) gammeldags landbruksredskap med 60 år gammel teknikk, kjøreegenskaper og komfort som en middelaldersk strekkbenk, hårreisende sikkerhet og det hele er skrudd sammen av bakfulle engelske bygdeoriginaler med to venstrehender og begrenset finmotorikk. Du blir kald når det er kaldt og våt når det er vått (litt på tærne). Og det bråker. Kjørestillingen er utformet av noen som aldri har sett en nordboer og i tillegg har blandet sammen ergonomi med origami. Mye av bilen er laget i aluminium, men siden den er engelsk klarer den allikevel å ruste.
MEN - dersom du har lidelseskapasitet og eventyrlyst nok til å la deg sjarmere av denne godslige kraftkaren får du en turkamerat som det er umulig å eie uten å være lidenskapelig opptatt av den. Den viser en forfriskende finger i den generelle retningen av tannløse og mykvaskede eurobokser blottet for identitet. I tillegg er Defenderen den eneste bilen på det norske markedet som er tilpasset særnorske fartsgrenser (siden den er konstruert i 1948 da disse var aktuelle).
Det bilen virkelig kan, og som den til gjengjeld er best i klassen på, er å komme frem nesten overalt. Dermed kan du kjøre deg fast på helt utilgjengelige steder - der ingen kan hjelpe deg. (Terrengegenskapene på denne Defenderen har imidlertid vært like lite utfordret som vanntettheten på en gjennomsnittlig eiendomsmeglers dykkerur, så her er det ingen bulker fra stubber og stein. Dessverre. Defendere er som gamle oil skin jakker - de ser bedre ut med ltt patina som vitner om levd liv).
Defenderen er også en av få virkelig klasseløse biler. Avhengig av hvilke forbilder man har kan man fantasere om å være engelsk lord, skotsk sauebonde, elitesoldat, eventyrer eller dronningmoren (alle Defenderbrukere) når man kjører denne bilen. Den klarer å kombinere sin barske fremtoning med en røff eleganse som gjør at den til tross for sin størrelse ikke virker brautende - i motsetning til offroadere fra lenger vest hvori man ser ut som albansk mafia selv om man ikler seg full bibliotektarmundur.
I tillegg til å være en av markedets beste trekkvogner, gjør den at enhver kjøretur blir en liten hverdagsekspedisjon. Man føler alltid at man kjapt kunne svippet opp på Kilimanjaro, krysset Alaska, eller bare fortsette ned veien for å hente melk i butikken. Eller som Car Magazine avslutter sin langtidstest:
«..And for the driver, the Defender brings an element of adventure, romance even, into your journeys, by feeling unstoppable, dependable, heroic. Imagine a dark night, it's lashing with rain outside, the wind howling; you strap on your boots and put on your Goretex, grab the Defender keys and open your front door, allowing the storm to briefly rage in your hallway. You turn to your family (who have gathered to wish you luck) and you say "I'm going to get a Chinese takeaway now", and your youngest son looks up at you with an anxious tear in his eye. "Don't worry son," you add with a reassuring smile. "I'm taking the Defender."
That's what it's like being a Defender driver. I'm going to miss it.»
Fordelen med Td5-modellene:
- Den kraftige femsylindrede Td5 motoren er den siste ekte Defendermotoren og har en herlig særegen lyd. Etter min mening er det en av svært få dieselmotorer med god lyd, i sterk kontrast til de etterfølgende knatrende Ford Transit-motorene som høres ut som små pukkverk.
- Det flate originale panseret uten Transit-klumpen passer mye bedre til bilens design og historie.
- Skikkelig Defender dashbord i stedet for de senere forsøkene på å lage noe personbilaktig som kun resulterte i et enda trangere førermiljø.
- Lufteluker under frontvinduet gir stiv kuling med friskluft på varme dager, men lukker tett på kalde dager. Disse er gjensveiset på de senere modellene
Ulempene med Td5-modellene:
- Støy: Manglende 6. gir og lite støyisolasjon gir mye lyd. Jeg har på denne bilen montert mekanisk overdrive (senker turtallet betraktelig i høye hastigheter ± tidenes beste Defender oppgradering ) og støyplater fra Noisekiller for å overkomme støyproblemet
- Varme: Td5 motoren er svært effektiv og produserer derfor lite overskuddsvarme. Kombinert med underdimensjonert rørsystem for varmeapparatet gir dette kald bil om vinteren. Denne er utstyrt med Webasto dieselvarmer og Defendervent ventilasjon for å bøte dette. I tillegg har den Snow Cowl for å sikre at tilførselsluften til varmeapparatet er tørr.
Dersom du ikke er kjent med Defender - her en velment advarsel:
Land Rover Defender er et upålitelig (jeg har riktignok kjørt 50 000 problemløse km med kun vanlig service) gammeldags landbruksredskap med 60 år gammel teknikk, kjøreegenskaper og komfort som en middelaldersk strekkbenk, hårreisende sikkerhet og det hele er skrudd sammen av bakfulle engelske bygdeoriginaler med to venstrehender og begrenset finmotorikk. Du blir kald når det er kaldt og våt når det er vått (litt på tærne). Og det bråker. Kjørestillingen er utformet av noen som aldri har sett en nordboer og i tillegg har blandet sammen ergonomi med origami. Mye av bilen er laget i aluminium, men siden den er engelsk klarer den allikevel å ruste.
MEN - dersom du har lidelseskapasitet og eventyrlyst nok til å la deg sjarmere av denne godslige kraftkaren får du en turkamerat som det er umulig å eie uten å være lidenskapelig opptatt av den. Den viser en forfriskende finger i den generelle retningen av tannløse og mykvaskede eurobokser blottet for identitet. I tillegg er Defenderen den eneste bilen på det norske markedet som er tilpasset særnorske fartsgrenser (siden den er konstruert i 1948 da disse var aktuelle).
Det bilen virkelig kan, og som den til gjengjeld er best i klassen på, er å komme frem nesten overalt. Dermed kan du kjøre deg fast på helt utilgjengelige steder - der ingen kan hjelpe deg. (Terrengegenskapene på denne Defenderen har imidlertid vært like lite utfordret som vanntettheten på en gjennomsnittlig eiendomsmeglers dykkerur, så her er det ingen bulker fra stubber og stein. Dessverre. Defendere er som gamle oil skin jakker - de ser bedre ut med ltt patina som vitner om levd liv).
Defenderen er også en av få virkelig klasseløse biler. Avhengig av hvilke forbilder man har kan man fantasere om å være engelsk lord, skotsk sauebonde, elitesoldat, eventyrer eller dronningmoren (alle Defenderbrukere) når man kjører denne bilen. Den klarer å kombinere sin barske fremtoning med en røff eleganse som gjør at den til tross for sin størrelse ikke virker brautende - i motsetning til offroadere fra lenger vest hvori man ser ut som albansk mafia selv om man ikler seg full bibliotektarmundur.
I tillegg til å være en av markedets beste trekkvogner, gjør den at enhver kjøretur blir en liten hverdagsekspedisjon. Man føler alltid at man kjapt kunne svippet opp på Kilimanjaro, krysset Alaska, eller bare fortsette ned veien for å hente melk i butikken. Eller som Car Magazine avslutter sin langtidstest:
«..And for the driver, the Defender brings an element of adventure, romance even, into your journeys, by feeling unstoppable, dependable, heroic. Imagine a dark night, it's lashing with rain outside, the wind howling; you strap on your boots and put on your Goretex, grab the Defender keys and open your front door, allowing the storm to briefly rage in your hallway. You turn to your family (who have gathered to wish you luck) and you say "I'm going to get a Chinese takeaway now", and your youngest son looks up at you with an anxious tear in his eye. "Don't worry son," you add with a reassuring smile. "I'm taking the Defender."
That's what it's like being a Defender driver. I'm going to miss it.»
Fordelen med Td5-modellene:
- Den kraftige femsylindrede Td5 motoren er den siste ekte Defendermotoren og har en herlig særegen lyd. Etter min mening er det en av svært få dieselmotorer med god lyd, i sterk kontrast til de etterfølgende knatrende Ford Transit-motorene som høres ut som små pukkverk.
- Det flate originale panseret uten Transit-klumpen passer mye bedre til bilens design og historie.
- Skikkelig Defender dashbord i stedet for de senere forsøkene på å lage noe personbilaktig som kun resulterte i et enda trangere førermiljø.
- Lufteluker under frontvinduet gir stiv kuling med friskluft på varme dager, men lukker tett på kalde dager. Disse er gjensveiset på de senere modellene
Ulempene med Td5-modellene:
- Støy: Manglende 6. gir og lite støyisolasjon gir mye lyd. Jeg har på denne bilen montert mekanisk overdrive (senker turtallet betraktelig i høye hastigheter ± tidenes beste Defender oppgradering ) og støyplater fra Noisekiller for å overkomme støyproblemet
- Varme: Td5 motoren er svært effektiv og produserer derfor lite overskuddsvarme. Kombinert med underdimensjonert rørsystem for varmeapparatet gir dette kald bil om vinteren. Denne er utstyrt med Webasto dieselvarmer og Defendervent ventilasjon for å bøte dette. I tillegg har den Snow Cowl for å sikre at tilførselsluften til varmeapparatet er tørr.
Har min 4. Defender, tonnevis av sjarm og sjel men det er en fordel å kunne skru selv. @Gin du kan jo låne min en ukes tid til høsten så tipper jeg du har fasit på om du skal handle.
Slik du skriver, får du en Mercedes-mann til å ønske seg et landbruksredskap med 60 år gammel teknikk, kjøreegenskaper og komfort som en middelaldersk strekkbenk
Ban
Støttemedlem
- Medlem
- 16. sep. 2013
- Innlegg
- 1.666
Slik du skriver, får du en Mercedes-mann til å ønske seg et landbruksredskap med 60 år gammel teknikk, kjøreegenskaper og komfort som en middelaldersk strekkbenk
+1
Innleggene til @Hopalong og @morini får meg til å fantasere om Defender, spesielt nå som ny fuglehund (riktignok tysk) forhåpentligvis ankommer rundt årsskifte. For meg blir det (forhåpentligvis
) bare med fantasien, men du @Gin må gjennomføre dette
Callahan
Støttemedlem
Blir ikke stort tøffere
Men du må strekke budsjettet liiiitt
https://www.finn.no/car/used/ad.html?finnkode=124158189
Men du må strekke budsjettet liiiitt
https://www.finn.no/car/used/ad.html?finnkode=124158189
- Medlem
- 10. sep. 2009
- Innlegg
- 712
Siden jeg fremstår som en fullstendig tufs som solgte Defenderen, føler jeg behov for å gi litt bakgrunnsinformasjon:
Det hele begynte med at vi skulle ta bilen inn i firmaet. Fordelsbeskatningen jeg fikk beregnet for den ni år gamle Defenderen var nesten 20% av markedsverdien og dersom jeg satte inn bakseter (som jeg «avgiftsfritt» kunne gjøre etter ti år) ville jeg måttet skatte nesten dobbelt så mye. Menneskebilen (X5) endte enda lenger opp – langt oppe i de komiske summer.
Jeg begynte derfor å se litt rundt etter alternativer. Man skal ikke beskjeftige seg lenge med denne problemstillingen før man finner ut at det er to veier til gunstig firmabilhold:
1. Kullkraftdrevet bruk og kast bil med forventet levetid som en iPad
2. Gammelt ræl med historisk lav nypris
Klarer man å holde seg til disse alternativene, er det så gunstig at jeg kjørte full Ole Brumm "ja, takk begge deler" strategi. Alternativ 1 gir symbolpolitikktilpasset uengasjert hverdagstransport, men ikke grunnlag for våkennetter med våte bildrømmer, så der ble det en uninterressant Bærums-Passat med halvparten av markedsført effekt. Innenfor alternativ 2 finnes det imidlertid muligheter for moro. Problemet er at de fleste biler med så lav nypris at det blir interessant, er så gamle at de knapt er å vurdere til helårsbruk - enten fordi de er for raklete eller fordi de er så fine at det hadde vært respektløst å eksponere dem for østlandske vintre. Løsningen er å finne en bilmodell som har vært lik i evige tider hvor noen har brukt masse penger på å gradvis oppgradere en veteranbil til omtrent moderne stand. Dette fungerer best på primitive rammebiler som Defender, Range Rover, Geländewagen, etc.
Jeg innså snart at sjansen for å finne en nærmere 30 år gammel Defender eller Range Rover som jeg ville satt min lit til i minus 40 på fjellet var små, men etter en stund kom jeg over en tysk (rettere sagt Østerisk) håndlaget Bundespanzer fra 1981 som var oppgradert til ca 1999 modell. Masse luksus, stressless-stoler og femliters V8 med 350 hester som brøler ut av AMG-sidepipes til langt under halvparten av skatten for Defenderen, ble for fristende for sekstenåringen i meg. Problemet er at jeg endte i identitetskrise. Defenderen kunne jeg identifisere meg med. Nå kjører jeg med mørke solbriller og vurderer falsknese og bart. Det krever sin mann å gå fra den mest sjarmerende bilen på veien til den mest harry. Der jeg før fikk et anerkjennende nikk fra sympatiske herrer og eventyrlystne kvinner, gir disse meg nå fingeren. Til gjengjeld får jeg tommelen opp fra polske snekkere og oppblåste dørvakter med tribal-tatoo.
Den eneste som klarer å ikke se ut som en albansk mafiaboss i en Geländewagen er vel denne karen:
https://goo.gl/images/6LWcZV
Mens jeg for Defenderen kunne skrive lange kjærlighetserklæringer som over, vil jeg neppe kunne skrive noe lignende om G500. Den mangler Defenderens klasseløse eleganse. Der en Defender er en godslig gammel gamp som selv tree-huggers lar seg sjarmere av, er Geländewagen selve symbolet på opulent ekstravaganse. Selv om dette er en 34 år gammel bil krever det litt bilkunnskap å skjelne den fra dagens G63 som trolig er den dyreste bilen MB har i sortimentet. Jeg kjører rundt og ser konstant ut som en mafiaboss eller en russisk oligark (eller rettere sagt læregutten deres siden bossene neppe kjører så gamle biler). Jeg har i tidlig alder bestemt meg for ikke å la slikt image-tull avgjøre bilvalg eller veivalg generelt i livet, men her er min standhaftighet alvorlig utfordret.
Jeg har nå hatt G500 i tre år - først på prøve for å finne ut om jeg taklet imagepresset - og jeg har virkelig lært å sette pris på dens kvaliteter. Det er en moderne klassiker, uendret siden 1979 og har en helt vanvittig byggekvalitet (i sterk kontrast til raklebilen Defender). Motoren og lyden er selvfølgelig en drøm, men også de særegne kjøreegenskapene, den store innvendige plassen (utvendig er den ikke større enn en Golf), trekkapasiteten (bilen skal fortrinnsvis være til tilhengerbruk), komforten, hvordan alt er laget i tre ganger så kraftig gods som nødvendig, at ingen tør å bølle med den i frykt for å bli tildelt betongtøfler midtfjords, dørlåsene som høres ut som sluttstykket på en 12,7, dørene som krever kraftinnsats for å lukkes, 5-åringen i baksetet som hviner av fryd når motoren startes, hvordan den er mer enn rask nok, men legger en kraftig og bestemt hånd på skulderen min og sier «nå holder det – dette er fort nok, gutt!» når jeg blir for ivrig.
Jeg trenger en slik hånd. Den er god for den utsatte prikkekontoen min. G500 skal kjøres til den går i oppløsning, for så å restaureres.
Men savnet etter Defender ble for stort. Det var da originalen kom i hus:
Det hele begynte med at vi skulle ta bilen inn i firmaet. Fordelsbeskatningen jeg fikk beregnet for den ni år gamle Defenderen var nesten 20% av markedsverdien og dersom jeg satte inn bakseter (som jeg «avgiftsfritt» kunne gjøre etter ti år) ville jeg måttet skatte nesten dobbelt så mye. Menneskebilen (X5) endte enda lenger opp – langt oppe i de komiske summer.
Jeg begynte derfor å se litt rundt etter alternativer. Man skal ikke beskjeftige seg lenge med denne problemstillingen før man finner ut at det er to veier til gunstig firmabilhold:
1. Kullkraftdrevet bruk og kast bil med forventet levetid som en iPad
2. Gammelt ræl med historisk lav nypris
Klarer man å holde seg til disse alternativene, er det så gunstig at jeg kjørte full Ole Brumm "ja, takk begge deler" strategi. Alternativ 1 gir symbolpolitikktilpasset uengasjert hverdagstransport, men ikke grunnlag for våkennetter med våte bildrømmer, så der ble det en uninterressant Bærums-Passat med halvparten av markedsført effekt. Innenfor alternativ 2 finnes det imidlertid muligheter for moro. Problemet er at de fleste biler med så lav nypris at det blir interessant, er så gamle at de knapt er å vurdere til helårsbruk - enten fordi de er for raklete eller fordi de er så fine at det hadde vært respektløst å eksponere dem for østlandske vintre. Løsningen er å finne en bilmodell som har vært lik i evige tider hvor noen har brukt masse penger på å gradvis oppgradere en veteranbil til omtrent moderne stand. Dette fungerer best på primitive rammebiler som Defender, Range Rover, Geländewagen, etc.
Jeg innså snart at sjansen for å finne en nærmere 30 år gammel Defender eller Range Rover som jeg ville satt min lit til i minus 40 på fjellet var små, men etter en stund kom jeg over en tysk (rettere sagt Østerisk) håndlaget Bundespanzer fra 1981 som var oppgradert til ca 1999 modell. Masse luksus, stressless-stoler og femliters V8 med 350 hester som brøler ut av AMG-sidepipes til langt under halvparten av skatten for Defenderen, ble for fristende for sekstenåringen i meg. Problemet er at jeg endte i identitetskrise. Defenderen kunne jeg identifisere meg med. Nå kjører jeg med mørke solbriller og vurderer falsknese og bart. Det krever sin mann å gå fra den mest sjarmerende bilen på veien til den mest harry. Der jeg før fikk et anerkjennende nikk fra sympatiske herrer og eventyrlystne kvinner, gir disse meg nå fingeren. Til gjengjeld får jeg tommelen opp fra polske snekkere og oppblåste dørvakter med tribal-tatoo.
Den eneste som klarer å ikke se ut som en albansk mafiaboss i en Geländewagen er vel denne karen:
https://goo.gl/images/6LWcZV
Mens jeg for Defenderen kunne skrive lange kjærlighetserklæringer som over, vil jeg neppe kunne skrive noe lignende om G500. Den mangler Defenderens klasseløse eleganse. Der en Defender er en godslig gammel gamp som selv tree-huggers lar seg sjarmere av, er Geländewagen selve symbolet på opulent ekstravaganse. Selv om dette er en 34 år gammel bil krever det litt bilkunnskap å skjelne den fra dagens G63 som trolig er den dyreste bilen MB har i sortimentet. Jeg kjører rundt og ser konstant ut som en mafiaboss eller en russisk oligark (eller rettere sagt læregutten deres siden bossene neppe kjører så gamle biler). Jeg har i tidlig alder bestemt meg for ikke å la slikt image-tull avgjøre bilvalg eller veivalg generelt i livet, men her er min standhaftighet alvorlig utfordret.
Jeg har nå hatt G500 i tre år - først på prøve for å finne ut om jeg taklet imagepresset - og jeg har virkelig lært å sette pris på dens kvaliteter. Det er en moderne klassiker, uendret siden 1979 og har en helt vanvittig byggekvalitet (i sterk kontrast til raklebilen Defender). Motoren og lyden er selvfølgelig en drøm, men også de særegne kjøreegenskapene, den store innvendige plassen (utvendig er den ikke større enn en Golf), trekkapasiteten (bilen skal fortrinnsvis være til tilhengerbruk), komforten, hvordan alt er laget i tre ganger så kraftig gods som nødvendig, at ingen tør å bølle med den i frykt for å bli tildelt betongtøfler midtfjords, dørlåsene som høres ut som sluttstykket på en 12,7, dørene som krever kraftinnsats for å lukkes, 5-åringen i baksetet som hviner av fryd når motoren startes, hvordan den er mer enn rask nok, men legger en kraftig og bestemt hånd på skulderen min og sier «nå holder det – dette er fort nok, gutt!» når jeg blir for ivrig.
Jeg trenger en slik hånd. Den er god for den utsatte prikkekontoen min. G500 skal kjøres til den går i oppløsning, for så å restaureres.
Men savnet etter Defender ble for stort. Det var da originalen kom i hus:
500kBlir ikke stort tøffere
Men du må strekke budsjettet liiiitt
https://www.finn.no/car/used/ad.html?finnkode=124158189
Så skjønner jeg ikke greia med all den «plasten» som er «hengt på» den.
Skulle se på en bil i går, men selger ringte når jeg var på vei dit og fortalte at den da var blitt solgt
Det er litt «Sub» tendenser rundt de riktige bilene, så vi får se hvordan dette går.