Dette minner meg om et episode fra da jeg jobbet for en urmaker under studiene. Inn kommer en mor med en Tissot chrono som var en konfirmasjonsgave til sønnen for et par år siden, og som nå "har sluttet å fungere". Uret er helt oppskrapet, lenken henger og slenger, bezelen ser ut som den er jobbet på med dremel. Urmakeren ser på den og sier noen om at dette uret nok har vært utsatt for mer enn det man innen rimelighetens grenser kan forvente at det skal tåle. Hvorpå damen forferdet utbryter: "Nei altså, Fredrik spiller kun fiolin!"
Helt på side og uten å mene noe om trådstarter: Det fins en del Fredrik´er...Frustrasjon kan bli et ondskapsfull verktøy.
Når jeg var en 20 åring, jeg kjente en hyggelig fyr: Han levd hos foreldrene sine og jobbet hardt.
Han brukte masse penger til å kjøpe dyrebare ting... Vi hadde samme interesser og vi var ofte ut sammen.
Noen uker, måneder senere, disse samme ting han hadde spart så mye for, var bestandig vandalisert på stygge måte og da senere var han virkelig trist og spurte meg om hvis jeg kunne hjelpe å fikse de eller var villig til å kjøpe noen deler siden resten var ødelagt.
Jeg kunne ikke forstå hvordan han fikk det til å bøye stål sånn og knuser alt som det: Stor kniver og til og med en gammel western revolver.
Det gjort meg ofte vondt å se på disse.
Han hadde ikke så lyst å snakke om det: Det var bare nevnt at han "lekte" seg hardt i bakgården og at det gikk uheldigvis galt.
En dag jeg kom uanmeldt på besøk hos han(foreldres hus) : Det så ut som en dumpeplass, en søppel, det stanket...Med kanskje 15 små hunder og alt dritt man kan tenke seg pga av hundene... Han unnskyldte seg kanskje 10 ganger for det.
Da gikk vi i han sitt soverom: Jeg fikk sjokk.
Det var veldig ryddig og veldig rent, alt hadde sin plass. Over 200 CD på hyllene: Ingen støv å se på noen plass...
Jeg tok en diskusjon med han om å fokusere på den riktige måte med sin pengeforbruk: Da sagt han at han vil selge alt for å flytte vekk.
Og det gjorte han snart etter. Han kom aldri mer med ødelagte ting hos meg.