Jeg har forresten en knivhistorie:
Våren 1996 var jeg på vei til Libanon for å tjenestegjøre seks måneder i Norbatt. Som et godt barnebarn tok jeg turen innom mine besteforeldre for å ta farvel.
Min bestefar tjenestegjorde i Norge og Finland under krigen. Dog var dette for den tapende part i konflikten. Min bestefar vokste opp i Litauen, og trusselen fra Sovjet ble opplevd som overhengende. Min bestefar innrullerte derfor i Wehrmacht.
Jeg fikk aldri snakket så mye med ham om krigen. Som så mange andre som deltok i denne konflikten var han ikke lysten på å snakke om det han hadde opplevd. Kun én gang fikk vi en samtale i gang. Han fortalte da om et nonnekloster i de finske skogene. Jeg vet ikke helt hva han så der, men han brøt sammen i gråt i det han fortalte at russerne hadde vært der først.
Etter det mistet jeg litt lysten på å snakke med ham om krigen.
Uansett: min bestefar var på den tiden noe skrøpelig. Jeg husker at han stort sett satt ved enden av kjøkkenbordet og drakk kaffe. Men da jeg med ungdommelig iver begynte å legge ut om alt jeg trodde jeg kom til å oppleve i midtøstens vepsebol, spratt han plutselig opp fra stolen. På stabbende ben fór han inn på soverommet, og jeg hørte en voldsom romstering der inne.
Bestefar: Mensch, du - høre du. Kom inn hit!
Jeg: Javel, bestefar.
I hånden holdt han en voldsom sak av en kniv i en gammel, slitt slire. Stolt dro han ut en rusten gjenstand, som en gang i tiden hadde vært blankt stål.
Bestefar: Mensch. Hvis den jævelen kommer i mot deg schtikker du ham bare så her, ja!
Jeg: Ops, forsiktig der bestefar.
Bestefar: och, så vrir du kniven rundt så her, så ikke jævelen får tatt deg, ja?
Jeg: Men, bestefatter. Dette er en fredsbevarende greie. Vi skal ikke stikke noen med kniv.
Bestefar: Mensch, bare vent och se!
Noe fortumlet gikk jeg etterhvert hjem, med en gammel, sløv kniv i sekken.
Den ble ikke med til Libanon.