Jeg var i mange år sikker på at jeg ikke skulle ha en Rolex. Jeg var ikke veldig begeistret for designet (for store og klumpete
), syntes de var for dyre i sammenlikning med andre ur, og hadde litt for mye nyrik-stempel over seg. Idag, mer enn tyve år siden jeg begynte å kjøpe klokker, er det ett av min favorittmerker. Det er flere grunner til det:
1. Merkets historie. Uansett hva man måtte mene om klokkene til Rolex, kan merkets betydning for utviklingen av armbåndsuret knapt overvurderes. Det var ikke Rolex som laget det første armbåndsuret, men det er ingen annen produsent som har stått for så mye av utviklingen av dette produktet som Rolex. Det var heller ikke Rolex som fant opp automatikk, vanntette eller støtsikre ur, men det er deres løsninger som ble normen for de andre. Viktigst var at Rolex fant opp konseptet med klokker designet for et bestemt formål, og dermed skapte klokkemarkedet slik det er idag. Klassikere som Submariner, Milgauss, GMT-Master, Explorer mv er lærebokeksempler på hvordan skaper og definerer nye markeder.
Det er også et poeng for meg at Rolex fremdeles er et ekte manufaktur, og delvis også at de har langsiktige og samme eiere år etter år. Det gjør at de stort sett har unngått de smertefulle og i etterkant åpenbart feilslåtte endringsprosessermange andre merker har slitt med.
2. Designet. En viktig grunn til at jeg med årene har blitt stadig mer begeistret for Rolex er formgivningen. Grunndesignet på de fleste modellene er enkelt, ujålete og funksjonelt. Visst finnes det mindre vellykede modeller (Yachtmaster) og en mengde nesten ubegripelig smakløse oppjålinger, men i sin enkleste form er flere av klokkene bortimot perfekte eksempler på funksjonsskapt formgivning.
Enda viktigere for meg er at Rolex har vært forbausende upåvirket av endringer i klokkemoten. Mens mange andre merker skifter og vesentlig endrer modeller hele tiden, er det kun slike som oss som ser særlige forskjeller på en GMT fra 1975 og fra2005. Jeg kan ikke komme på mange produkter som ser like relevante ut år etter år. En Seamaster fra 1980 er en samlergjenstand for spesielt interesserte. En 5513 fra samme år er en aktuell bruksgjenstand. Mange av klokkene jeg likte og ønsket meg for tyve år siden ser håpløst utdaterte ut idag. Det samme kan man ikke si om Rolexene jeg ikke likte dengang.
Dessverre - synes jeg - virker det som merket nå beveger seg i en litt annen retning. Spesielt hva sportsurene angår mener jeg det blir for mye pynt.
3. Egenskapene. Den observante leser har sikkert fått med seg at det er Rolex` sportsur jeg er mest opptatt av. Der ligger nok også mye av grunnen til min økende interesse. Tidligere var jeg mest opptatt av selskapsur og kronografer. Nå bruker jeg ikke lenger dress på jobb hver dag, og unger og fritid gjorde selskapsur stadig mindre praktisk. Konsekvensen av det ble at fokuset gikk over til sportsur, og der er det vanskelig å komme utenom Rolex.
Inni Rolexene er hverken kompliserte eller særlig pene verk. Men de er solide og driftssikre. Kvalliteten og finishen forøvrig er førsteklasses, etter min erfaring. Jeg er enig i at lenkene lenge var for skranglete for ur i denne prisklassen. Det henger vel sammen med merkets generelt trege endringstakt at de ikke gikk over til solide lenker samtidig som f.eks. Omega. Men selv har jeg aldri syntes det var noe problem. Da er jeg mer skeptisk til låsene på eldre lenker, untatt sportsmodellene.
*****************
Rolex er dyre ur. Kvalitet koster, men det er ikke tvil om at de i forhold til andre merker er i overkant dyre. Det er ingen tvil om at deres enestående markedsposisjon gjør dem i stand til å beregne svært gode marginer. (Hvor gode er umulig å svare på, da eierne er stiftelser uten offentlig innsyn i regnskapene) Men å kalle det for svindel er feil bruk av begrepet. For det første er dette en innvendning man kan ha mot mange urmerker. Etter min mening er det langt mer graverende når TAG Heuer tar 20 000 for et enkelt kvartsur. Dessuten er det, som James Dowling mange ganger har påpekt, ingen som tvinger noen til å kjøpe en Rolex. Merket har i årevis solgt hver eneste klokke de har produsert, og da er tydeligvis mange nok som mener de er verd pengene.
Som andre her har påpekt er det jo også slik at de aller fleste modeller beholder verdien sin mer enn noen andre ur. Det gjelder spesielt om man kjøper brukt. Den som kjøper en fem år gammel sub i dag kan selge den til neste år for minst samme pris, og dermed i et år hatt en bortimot gratis klokke til 25 000.
En vesentlig innvending mange har mot Rolex er at de bæres av mennesker man ikke ønsker å bli identifisert med. Merket har, delvis fortjent, fått ry som førstevalget til vulgære mennesker som ønsker å demonstrere sin rikdom. Slik har jeg lenge også følt det selv, selv om det i grunnen er en temmelig snobbete og usympatisk innvending. Den er også nokså dum. Det at en klokke bæres av noen mennesker som ikke er som meg, gjør den da ikke noe dårligere? Det at noen idioter liker Rolex, betyr ikke at alle som liker Rolex er idioter. Om noen skulle velge å putte meg i en bås basert på hva jeg har på armen, er det ærlig talt de som har et problem, ikke jeg. Og i den grad jeg fremdeles skulle få smilende blikk fra det annet kjønn velger jeg å tro at det skyldes andre deler av min fremtoning enn klokken.
