Jon Henrik
Grunnlegger
Vit det, at utenom Seiko og Rolex, så er det veldig få (om noen) klokkemerker som har en helt vertikal integrering i produksjonslinjen. Forøvrig brukes ordet «in-house» veldig løst for tiden, og er sjelden i tråd med det man kanskje tenker som in house. Ofte er det modifiserte eta eller Sellita, eller urverk produsert eksklusivt av 3. part
Også er det de uendelige nyansene:
- Merke A, som bruker leverandør X til å lage et urverk som bare lages til merke A.
- Merke B, som tilhører en gruppe med egen urverkfabrikk som lager urverk til merke B men også til tre-fire andre.
- Merke C, som har kjøpt en egen urverkfabrikk i et separat selskap med eget navn i et annet land, som lager urverk til merke C.
- Merke D, som har egen produksjon av komponenter under eget tak, men som også tilbyr urverk til eksterne.
- Merke E, som lager verkplate og klober under eget tak, men som kjøper inn alt annet av komponenter.
- Merke F, som kjøper urverk utenfra fra de aller beste, og får montering og finishering gjort av de aller beste.
Og uendelig mange flere Hva er bedre, hvilken betydning har det i praksis osv.?
Vanskelig å lage en regel (i alle fall uten unntak) å følge.
Sagt på enklest mulig måte, tenker jeg at fokuset på "in-house" bare er en forenkling av at vi ønsker kvalitet (og kanskje eksklusivititet/"sjeldenhet") i en klokke over en viss pris.