Klokkecafé – løst og fast om klokker
- Trådstarter jsf
- Opprettet
Hugo Cabret
Støttemedlem
Urmaker Erik Sutterud reparerer Rolexer til 200.000 kroner. Men egentlig er han ikke så interessert i klokker. Han er mer interesser i urverket – og tiden.
En sliten gullklokke hviler på en pute av skinn med buken sprettet opp og innvollene spredt utover bordet. Blanke tannhjul, hjullagre av rubinstener, akslinger av herdet stål, skruer små som støvkorn.
Med lupe på det ene øyet lener urmaker Erik Sutterud (49) seg over klokken.
– Ja, her har du klokkens hjerte. Der ligger de kritiske delene, ankeret, ganghjulet og balansen som porsjonerer ut kraften i like sekundbiter.
Han pirker varsomt med et skrujern og finner snart ut hvorfor hjertet har sluttet å tikke. Med en tang plukker han frem en brukket fjær.
↓FAKTA:ERIK SUTTERUD
Urmaker
Selvlært urmaker med verksted på Bjølsen i Oslo.
Lydingeniør. Har hatt jazzprogram på radio og arbeidet innen filmproduksjon.
I 2013 begynte han som urmaker og tok over lokalene på Bjølsen. Reparerer og restaurerer gamle armbåndsur og veggur, gir verditakst på brukte klokker og selger både nye klokker og vintage.
Radium Instruments er en mikroprodusent av klokker, designet av Thomas Malling. Klokkene settes sammen og dekoreres av Sutterud.
– Egentlig er jeg ikke så interessert i klokker. Nei, det er urverket jeg er interessert i. Og selve tiden.
På en vegg henger klokker som har stoppet. 12.24. 10.09. 08.05.
– Tiden er her og nå, hele tiden, i et eneste sett. Nå og nå og nå. Om igjen og om igjen. Tid omslutter oss som luft.
Svak tikking, myk jazz fra høyttalerne.
– En dag diskuterte jeg med en kunde som lurte på om tiden kommer eller går. Jeg tenker at tiden er. Den hverken kommer eller går. Tiden består av øyeblikk, og hvert øyeblikk er, bare. Alle de øyeblikkene som bare er hele tiden, de settes sammen til et liv. De øyeblikkene blir livene våre.
ROLEX TIL 200.000
I en rundkjøring på Bjølsen i Oslo, bak en liten glassdør, går tiden langsomt. Der inne står et kaminur fra 1750 på hyllen, en Omega fra 1923 hviler under disken. Her ligger klokker som har omfavnet håndledd gjennom hele livsløp, helt til inngraveringen på undersiden er slitt bort.
Hit kommer armbåndsurene som har sluttet å tikke, veggurene som har stilnet. Da plinger dørbjellen hos urmaker Erik Sutterud, som nå, når et tysk veggur fra 1800-tallet kommer inn døren og forsiktig blir senket ned på disken av en alvorstynget dame.
– Den vil ikke gå. Jeg har mest lyst til å gråte, sier hun.
Vis vedlegg upload_2016-6-10_11-30-41.gif
Historie. – 70 prosent av klokkene har en historie. Folk knytter seg veldig til dem. Og noe av arbeidet mitt går ut på å veilede folk i sorgen over å måtte si farvel til klokken, sier urmaker Erik Sutterud.
– Jeg er ikke nervøs, sier urmakeren.
Snart kommer en mann i boblejakke inn og trekker en Rolex opp av lommen. Han har fått tilbud om å kjøpe den for 45.000 kroner og lurer på om den går som den skal. Urmakeren lytter på klokken – med en mikrofon – som en kirurg med et stetoskop.
– Typisk Rolex. Rotete i gangen, men den går som den skal.
Urmakeren har skjorte, grå kardigan, blankpussede skinnsko og luggen pent gredd mot høyre. Han sier at han ganske hyppig får inn Rolex-ur til 200.000 kroner, og de seneste årene har han opplevd at det er blitt flere og flere klokkeentusiaster.
– Mekaniske klokker er … en ordentlig klokke … som må trekkes opp, enten manuelt eller automatisk. I prestisje er det et skille mellom elektroniske og mekaniske klokker.
At noen brenner for klokker, kan ha mange årsaker, tror Sutterud.
– For meg er det fascinasjonen over at den lille dingsen holder tiden på tross av de påkjenningene jeg gir den. At den klarer å henge med, så presist, selv om jeg klatrer høyt til fjells, eller kjører motorsykkel som rister. Og hver gang du ser på klokken så ser du dingsen du er litt glad i. Du blir minnet på at der gikk sparepengene dine.
Vis vedlegg upload_2016-6-10_11-30-41.gif
Hjemmelaget. De norske Radium-klokkene settes sammen og dekoreres av urmaker Sutterud. – De har så mye personlighet, og så mye ujevnheter. Det er vel derfor folk bestiller dem. De er hamret ut med øks, sier Erik Sutterud.
SELVLÆRT URMAKER
Egentlig skulle han ikke vært urmaker. Erik Sutterud var lydingeniør, han hadde jazzprogram på radio, bodde på Lillehammer med samboer og fire barn, og underviste i grunnleggende lydforståelse på høyskolen.
Så kom en ny tid. Han begynte å kjøpe gamle klokker på internett, og han kjente på et økende behov for å kikke inni dem. På Ebay kjøpte han et verktøysett fra Kina og billige klokker fra Japan som han kunne øve på. Så tok han et nettkurs.
– Jeg begynte å skru mer og mer. Jeg skrudde på klokkene til hele familien, til vennene våre, og jeg skjønte at det var dette jeg skulle bli.
Den selvlærte urmakeren fant et urmakerverksted til salgs på Finn.no. Walther Bjerke skulle selge unna alt, hele klokkeverkstedet på Bjølsen, som hadde tikket og gått siden 1939.
– Så da flyttet vi fra Lillehammer, tok permisjon fra jobben og overtok her. Samtidig tok jeg eksamen som privatist i urmakerfaget. Da følte jeg at jeg kunne kalle meg urmaker uten å være altfor cowboy.
DET SUBLIME
I en skuff ligger urmakerens verktøy. En liten hånddrill, en tang, slipestener, linjaler og marg fra et hylletre som blir brukt til å rengjøre klokkens akslinger. På disken dekker osteklokker over tannhjul og nakne urverk for å beskytte mot støv, urmakerens verste fiende.
– Det er det mekaniske som interesserer meg. Det sublime. Urmakere har prøvd og feilet, prøvd og feilet, i 300 år, og kommet frem til klokkene vi har i dag. Noen har viet hele livet til dette, tilført en liten detalj, og nå sitter vi her, med klokker som er så finslipt, så gjennomtenkt, så gjennomarbeidet. Det er ikke én tilfeldig del, og alle disse små delene skal føyes sammen, med ørsmå marginer. Ja, på de kritiske delene, i hjertet av klokken, har man kanskje bare en tusendels millimeter å gå på.
I en klokke finnes typisk mellom 70 og 100 deler. Hver har sin faste plass.
– Det som gjør at jeg kan være her, og glemme tid og sted, er at alt har en slags fasit. Det går opp. Når du får klokken på plass, er ting helt perfekt.
Vis vedlegg upload_2016-6-10_11-30-41.gif
Borte, for øyeblikket. – Svogeren min sier at hver morgen, når han trekker opp klokken, så trekker han opp tiden han skal bruke den dagen. Han drar i gang tiden. Jeg tenker det har en verdi, å trekke opp en klokke. Det gir deg en liten bevissthet, en liten kontakt med tiden, sier urmaker Erik Sutterud.
KLOKKE PÅ KJØPET
Stillheten av klokker som har sluttet å gå, blir forstyrret av døren som glir opp. Inn kommer en eldre herre med nok en klokke som har stoppet. Han forteller at han kjøpte den til en pen dame for 25 år siden, i Sveits.
– Av og til må man vise at man er villig til å satse, sier han.
Hun ble hans kone, og klokken er brukt hver dag siden.
– Jeg kjøper aldri bursdagsgaver eller julegaver, jeg gir bare gaver når det ikke forventes. Da får du et roligere liv.
Igjen plinger dørbjellen, og inn kommer Petter Platou med «fatter’ns gamle Lemania». Faren hans skulle for mange år siden kjøpe ny båt, og det gjorde han på én betingelse, at han fikk med denne klokken.
– Han er gammel seiler. Han hadde båt sammen med Kongen, vant gullpokalen i Key West, og han brukte alltid den klokken under regattaer. Den har en spesiell funksjon som teller ned til start.
Platou har alltid sett faren gå med den klokken.
– Jeg fikk aldri låne den da jeg var liten, jeg bare beundret den.
Urmakeren har sendt kontanter i en konvolutt til Italia for å få tilsendt en spesiell skrue, og nå går klokken igjen.
– Jeg passer på at faren min vedlikeholder klokken. En dag håper jeg å arve den.
HANS FØRSTE
Den første klokken Erik Sutterud virkelig ble glad i, fikk han til 15-årsdagen av sin sveitsiske gudmor. Det var hun som lærte ham at klokker, de skulle være fra Sveits.
– En digital Tissot, med alarm, stoppeklokke og nedtelling. Jeg var fascinert av presisjonen, og satt sammen med min bestevenn og kontrollsjekket mot «Dagsrevyen» hvor presis klokken var.
Som alle barndommens klokker bærer også denne et knippe minner med seg. Når Erik Sutterud tenker på den, tenker han på sommer, på hytta, og han ser seg selv sittende på svaberget.
– Så lånte jeg den bort til søsteren til min bestevenn, og hun mistet den på en fest. Da ble jeg utrolig lei meg. Nå vil jeg ha den klokken igjen. Jeg har jaktet på den de siste fem årene, jeg har saumfart internett, men jeg finner den ikke. Den er helt borte. Den finnes ikke.
Slik er det med klokkene han får inn til reparasjon også. Hver klokke, sin historie, sine minner.
URHISTORIE
Av alle historiene, til alle klokkene som har landet på disken hans, er det denne han husker best. Ifjor fikk han inn en utslitt klokke som hadde stoppet for lenge siden. Klokken tilhører Nguyen Khanh Thanh (61), som i 1965, under Vietnamkrigen, måtte flykte fra bombene som regnet over landsbyen. Under flukten ramlet han av lastebilen, skadet ryggen og ble senere lam i begge bena.
I flere år lå Thanh på et lite lokalsykehus i Vietnam, hvor han iblant fikk besøk av to amerikanske kvinnelige sykepleiere. De tok ham med seg hjem, ga ham mat, en rullestol, lot ham dusje. Til slutt overførte de ham til et bedre, privat sykehus.
– De ga meg et løft slik at jeg klarte å overleve, sier Thanh.
En av dem ga ham også en klokke.
Medtatt av infeksjoner i ryggen og liggesår, ble det bestemt at Thanh skulle sendes til utlandet for behandling. Og det eneste han hadde med seg da han kom til Norge, 13 år gammel, var en mattebok og en Omega Seamaster.
– Den stoppet rett etter at jeg kom hit, sier Thanh.
Klokken ble liggende i en skuff i nær 50 år.
Så, høsten 2014, bestemte hans kone seg for å reparere klokken som en gave til hans 60-årsdag. Siden har urmaker Sutterud jobbet med å gjenopplive den.
– Å reparere klokker er som å vedlikeholde minner … som å drifte minner, sier urmakeren.
Ingen kunder kommer inn døren. Viserne på veggurene er som tynne, stive armer.
– Det er det jeg gjør. Jeg vedlikeholder minner
En sliten gullklokke hviler på en pute av skinn med buken sprettet opp og innvollene spredt utover bordet. Blanke tannhjul, hjullagre av rubinstener, akslinger av herdet stål, skruer små som støvkorn.
Med lupe på det ene øyet lener urmaker Erik Sutterud (49) seg over klokken.
– Ja, her har du klokkens hjerte. Der ligger de kritiske delene, ankeret, ganghjulet og balansen som porsjonerer ut kraften i like sekundbiter.
Han pirker varsomt med et skrujern og finner snart ut hvorfor hjertet har sluttet å tikke. Med en tang plukker han frem en brukket fjær.
↓FAKTA:ERIK SUTTERUD
Urmaker
Selvlært urmaker med verksted på Bjølsen i Oslo.
Lydingeniør. Har hatt jazzprogram på radio og arbeidet innen filmproduksjon.
I 2013 begynte han som urmaker og tok over lokalene på Bjølsen. Reparerer og restaurerer gamle armbåndsur og veggur, gir verditakst på brukte klokker og selger både nye klokker og vintage.
Radium Instruments er en mikroprodusent av klokker, designet av Thomas Malling. Klokkene settes sammen og dekoreres av Sutterud.
– Egentlig er jeg ikke så interessert i klokker. Nei, det er urverket jeg er interessert i. Og selve tiden.
På en vegg henger klokker som har stoppet. 12.24. 10.09. 08.05.
– Tiden er her og nå, hele tiden, i et eneste sett. Nå og nå og nå. Om igjen og om igjen. Tid omslutter oss som luft.
Svak tikking, myk jazz fra høyttalerne.
– En dag diskuterte jeg med en kunde som lurte på om tiden kommer eller går. Jeg tenker at tiden er. Den hverken kommer eller går. Tiden består av øyeblikk, og hvert øyeblikk er, bare. Alle de øyeblikkene som bare er hele tiden, de settes sammen til et liv. De øyeblikkene blir livene våre.
ROLEX TIL 200.000
I en rundkjøring på Bjølsen i Oslo, bak en liten glassdør, går tiden langsomt. Der inne står et kaminur fra 1750 på hyllen, en Omega fra 1923 hviler under disken. Her ligger klokker som har omfavnet håndledd gjennom hele livsløp, helt til inngraveringen på undersiden er slitt bort.
Hit kommer armbåndsurene som har sluttet å tikke, veggurene som har stilnet. Da plinger dørbjellen hos urmaker Erik Sutterud, som nå, når et tysk veggur fra 1800-tallet kommer inn døren og forsiktig blir senket ned på disken av en alvorstynget dame.
– Den vil ikke gå. Jeg har mest lyst til å gråte, sier hun.
Vis vedlegg upload_2016-6-10_11-30-41.gif
Historie. – 70 prosent av klokkene har en historie. Folk knytter seg veldig til dem. Og noe av arbeidet mitt går ut på å veilede folk i sorgen over å måtte si farvel til klokken, sier urmaker Erik Sutterud.
– Jeg er ikke nervøs, sier urmakeren.
Snart kommer en mann i boblejakke inn og trekker en Rolex opp av lommen. Han har fått tilbud om å kjøpe den for 45.000 kroner og lurer på om den går som den skal. Urmakeren lytter på klokken – med en mikrofon – som en kirurg med et stetoskop.
– Typisk Rolex. Rotete i gangen, men den går som den skal.
Urmakeren har skjorte, grå kardigan, blankpussede skinnsko og luggen pent gredd mot høyre. Han sier at han ganske hyppig får inn Rolex-ur til 200.000 kroner, og de seneste årene har han opplevd at det er blitt flere og flere klokkeentusiaster.
– Mekaniske klokker er … en ordentlig klokke … som må trekkes opp, enten manuelt eller automatisk. I prestisje er det et skille mellom elektroniske og mekaniske klokker.
At noen brenner for klokker, kan ha mange årsaker, tror Sutterud.
– For meg er det fascinasjonen over at den lille dingsen holder tiden på tross av de påkjenningene jeg gir den. At den klarer å henge med, så presist, selv om jeg klatrer høyt til fjells, eller kjører motorsykkel som rister. Og hver gang du ser på klokken så ser du dingsen du er litt glad i. Du blir minnet på at der gikk sparepengene dine.
Vis vedlegg upload_2016-6-10_11-30-41.gif
Hjemmelaget. De norske Radium-klokkene settes sammen og dekoreres av urmaker Sutterud. – De har så mye personlighet, og så mye ujevnheter. Det er vel derfor folk bestiller dem. De er hamret ut med øks, sier Erik Sutterud.
SELVLÆRT URMAKER
Egentlig skulle han ikke vært urmaker. Erik Sutterud var lydingeniør, han hadde jazzprogram på radio, bodde på Lillehammer med samboer og fire barn, og underviste i grunnleggende lydforståelse på høyskolen.
Så kom en ny tid. Han begynte å kjøpe gamle klokker på internett, og han kjente på et økende behov for å kikke inni dem. På Ebay kjøpte han et verktøysett fra Kina og billige klokker fra Japan som han kunne øve på. Så tok han et nettkurs.
– Jeg begynte å skru mer og mer. Jeg skrudde på klokkene til hele familien, til vennene våre, og jeg skjønte at det var dette jeg skulle bli.
Den selvlærte urmakeren fant et urmakerverksted til salgs på Finn.no. Walther Bjerke skulle selge unna alt, hele klokkeverkstedet på Bjølsen, som hadde tikket og gått siden 1939.
– Så da flyttet vi fra Lillehammer, tok permisjon fra jobben og overtok her. Samtidig tok jeg eksamen som privatist i urmakerfaget. Da følte jeg at jeg kunne kalle meg urmaker uten å være altfor cowboy.
DET SUBLIME
I en skuff ligger urmakerens verktøy. En liten hånddrill, en tang, slipestener, linjaler og marg fra et hylletre som blir brukt til å rengjøre klokkens akslinger. På disken dekker osteklokker over tannhjul og nakne urverk for å beskytte mot støv, urmakerens verste fiende.
– Det er det mekaniske som interesserer meg. Det sublime. Urmakere har prøvd og feilet, prøvd og feilet, i 300 år, og kommet frem til klokkene vi har i dag. Noen har viet hele livet til dette, tilført en liten detalj, og nå sitter vi her, med klokker som er så finslipt, så gjennomtenkt, så gjennomarbeidet. Det er ikke én tilfeldig del, og alle disse små delene skal føyes sammen, med ørsmå marginer. Ja, på de kritiske delene, i hjertet av klokken, har man kanskje bare en tusendels millimeter å gå på.
I en klokke finnes typisk mellom 70 og 100 deler. Hver har sin faste plass.
– Det som gjør at jeg kan være her, og glemme tid og sted, er at alt har en slags fasit. Det går opp. Når du får klokken på plass, er ting helt perfekt.
Vis vedlegg upload_2016-6-10_11-30-41.gif
Borte, for øyeblikket. – Svogeren min sier at hver morgen, når han trekker opp klokken, så trekker han opp tiden han skal bruke den dagen. Han drar i gang tiden. Jeg tenker det har en verdi, å trekke opp en klokke. Det gir deg en liten bevissthet, en liten kontakt med tiden, sier urmaker Erik Sutterud.
KLOKKE PÅ KJØPET
Stillheten av klokker som har sluttet å gå, blir forstyrret av døren som glir opp. Inn kommer en eldre herre med nok en klokke som har stoppet. Han forteller at han kjøpte den til en pen dame for 25 år siden, i Sveits.
– Av og til må man vise at man er villig til å satse, sier han.
Hun ble hans kone, og klokken er brukt hver dag siden.
– Jeg kjøper aldri bursdagsgaver eller julegaver, jeg gir bare gaver når det ikke forventes. Da får du et roligere liv.
Igjen plinger dørbjellen, og inn kommer Petter Platou med «fatter’ns gamle Lemania». Faren hans skulle for mange år siden kjøpe ny båt, og det gjorde han på én betingelse, at han fikk med denne klokken.
– Han er gammel seiler. Han hadde båt sammen med Kongen, vant gullpokalen i Key West, og han brukte alltid den klokken under regattaer. Den har en spesiell funksjon som teller ned til start.
Platou har alltid sett faren gå med den klokken.
– Jeg fikk aldri låne den da jeg var liten, jeg bare beundret den.
Urmakeren har sendt kontanter i en konvolutt til Italia for å få tilsendt en spesiell skrue, og nå går klokken igjen.
– Jeg passer på at faren min vedlikeholder klokken. En dag håper jeg å arve den.
HANS FØRSTE
Den første klokken Erik Sutterud virkelig ble glad i, fikk han til 15-årsdagen av sin sveitsiske gudmor. Det var hun som lærte ham at klokker, de skulle være fra Sveits.
– En digital Tissot, med alarm, stoppeklokke og nedtelling. Jeg var fascinert av presisjonen, og satt sammen med min bestevenn og kontrollsjekket mot «Dagsrevyen» hvor presis klokken var.
Som alle barndommens klokker bærer også denne et knippe minner med seg. Når Erik Sutterud tenker på den, tenker han på sommer, på hytta, og han ser seg selv sittende på svaberget.
– Så lånte jeg den bort til søsteren til min bestevenn, og hun mistet den på en fest. Da ble jeg utrolig lei meg. Nå vil jeg ha den klokken igjen. Jeg har jaktet på den de siste fem årene, jeg har saumfart internett, men jeg finner den ikke. Den er helt borte. Den finnes ikke.
Slik er det med klokkene han får inn til reparasjon også. Hver klokke, sin historie, sine minner.
URHISTORIE
Av alle historiene, til alle klokkene som har landet på disken hans, er det denne han husker best. Ifjor fikk han inn en utslitt klokke som hadde stoppet for lenge siden. Klokken tilhører Nguyen Khanh Thanh (61), som i 1965, under Vietnamkrigen, måtte flykte fra bombene som regnet over landsbyen. Under flukten ramlet han av lastebilen, skadet ryggen og ble senere lam i begge bena.
I flere år lå Thanh på et lite lokalsykehus i Vietnam, hvor han iblant fikk besøk av to amerikanske kvinnelige sykepleiere. De tok ham med seg hjem, ga ham mat, en rullestol, lot ham dusje. Til slutt overførte de ham til et bedre, privat sykehus.
– De ga meg et løft slik at jeg klarte å overleve, sier Thanh.
En av dem ga ham også en klokke.
Medtatt av infeksjoner i ryggen og liggesår, ble det bestemt at Thanh skulle sendes til utlandet for behandling. Og det eneste han hadde med seg da han kom til Norge, 13 år gammel, var en mattebok og en Omega Seamaster.
– Den stoppet rett etter at jeg kom hit, sier Thanh.
Klokken ble liggende i en skuff i nær 50 år.
Så, høsten 2014, bestemte hans kone seg for å reparere klokken som en gave til hans 60-årsdag. Siden har urmaker Sutterud jobbet med å gjenopplive den.
– Å reparere klokker er som å vedlikeholde minner … som å drifte minner, sier urmakeren.
Ingen kunder kommer inn døren. Viserne på veggurene er som tynne, stive armer.
– Det er det jeg gjør. Jeg vedlikeholder minner
Takk som deler @Hugo Cabret
Det var interessant lesning, og viser vel ganske godt at mekaniske armbåndsur har et godt feste hos folk flest også, på tross av den digitale tidsalderen vi lever i.
Og her er jo mange eksempler på at affeksjonsverdi holder liv i mange gamle skatter
@Arcticboy
Det var interessant lesning, og viser vel ganske godt at mekaniske armbåndsur har et godt feste hos folk flest også, på tross av den digitale tidsalderen vi lever i.
Og her er jo mange eksempler på at affeksjonsverdi holder liv i mange gamle skatter
@Arcticboy
UJU
Støttemedlem
Pokker så gøy å bli senter av oppmerksomheten! Jeg tenker på alle dem som har hjulpet meg med å komme hit. Det er mange som skal takkes! Uten hjelp og snille folk rundt meg hadde jeg aldri vært urmaker.
Oddemann
Støttemedlem
Hva skjer. Ingen ur på veg ut, ingen på veg inn. Berre ro og harmoni. Er dette målet? Småkjedleg i tilfelle...
- Medlem
- 6. des. 2013
- Innlegg
- 11.008
Panerai helt der nede - med alle de 207 ulike modellene de lager / har laget. Ikke rart hver eneste Panerai er såkalt limited edition.
Panerai helt der nede - med alle de 207 ulike modellene de lager / har laget. Ikke rart hver eneste Panerai er såkalt limited edition.
Kan jo også gratulere deg @Loevhagen. Siden du har den "største" samlingen med verdens mest kommersielle klokkemerke!
Fint gutter! Rart å se Breitbling og Panerai så langt nede på listen, og Cartier så høyt oppe.
Rart å se Breitbling og Panerai så langt nede på listen, og Cartier så høyt oppe.dette er vel den greie måten å lyve/jukse med statikken. Role selger mange klokker til en ganske høy pris. Derfor er de på toppen. Patek har ikke samme antall, men tar godt igjen på pris. Derfor kommer de høyt opp. De er over Tissot, som er betydelig lavere i pris, og ko.mer sikkert inn på listen pga høyt volum.
Breitling og Panerai blir verre å forklare.... Trange tider!
8
Breitling og Panerai blir verre å forklare.... Trange tider!
8
650.000 robotproduserte klokker i året, er selve definisjonen på masseproduksjon.
Men 70.000 klokker som Patek produserer i året. Er vel heller ikke langt fra å være samlebånd produksjon.
Fant ikke "Skal - Skal ikke"-tråden, så jeg spør her:
Selge Explorer II Polar og kjøpe IWC Ingeniør 3239?
Vs.
Bakgrunn: Selge meg ned noe, ha noe annet enn Rolex (være mer anonym blant de som kun vet hva Rolex er), og Explorer II er faktisk litt i overkant stor til meg om man skal pirkete.
Selge Explorer II Polar og kjøpe IWC Ingeniør 3239?
Vs.
Bakgrunn: Selge meg ned noe, ha noe annet enn Rolex (være mer anonym blant de som kun vet hva Rolex er), og Explorer II er faktisk litt i overkant stor til meg om man skal pirkete.