Siden jeg fortsatt bare sirkler rundt kaninhullet, uten helt å ha falt ned, så er jeg skamløst uapologetisk rundt mine kvartsur. Jeg synes det er deilig med klokker som bare går og går og jeg er til og med så blasmefisk at jeg synes at kvartsteknologien er mye mer imponerende enn den glorifiserte trekk opp-leken et mekanisk ur er. (Joda, det å fylle et mekanisk ur med ørten komplikasjoner i en bitteliten kasse og få det til å gå og gå helt av seg selv er imponerende som fy, og jeg skjønner veldig godt fascinasjonen og kjærligheten til det håndverket. Ferdig med disclaimer.)
Så er spørsmålet, hva er det som gjør en kvartsklokke «fet»? Jeg ønsker meg en klokke som scorer på følgende:
- Bra urverk
- Flott design
- Lett men likevel solid
- Top notch antirefleks
- Best tilgjengelig lume
Og det morsomme er jo at med kvarts så er det økonomisk mye lettere tilgjengelig, selv om sjansen for å finne et kvartsur som toppscorer på alle punkter er liten. I hvert fall er utvalget lite. Men med et begrenset budsjett så kjøper jeg heller en topputstyrt Renault 5 Turbo enn en BMW 518 (unnskyld 80-tallsvokabularet…)
Årets nye klokke for meg, som scorer midt på treet men fullt akseptabelt på alle disse punktene, ble en Hamilton Khaki Quartz i utførelsen med kvitkrullfargede tall. Den passet veldig fint på en grønn Zuludiver-reim. Denne ble kjøpt som turklokke og har så langt gjort jobben veldig bra, ikke minst med å tvinge vekk Fēnixen fra armen.
Vis vedlegg 417417