23. Desember. Julekalkun og kvelden før kvelden. La oss først ta for oss julekalkunen. Denne oversjøiske tradisjonen så mange av oss har trykket til vårt bryst.
For hvem liker egentlig dette smakløse, tørre beistet av en fugl, som ligger og skræver på bordet foran deg? En fugl som er fullstendig avhengig av saus, for å ikke størkne i kråsen på den heldige utvalgte, som fortærer skrævfuglen. I tillegg finnes de perverse jævler, som stapper fuglehølet fullt med noe guff de kaller "stuffing". På toppen av det hele pyntes det forbrente skrævfuglliket med dusker på låra, som en slags avdanka can-can-danser fra Reperbahns mest lugubre sjømannsbuler.
Dog skal det sies at når alternativet er torskegele, svinebuk med sprø, tredjegradsforbrent hud eller dampede saltstenger med en touch av sau, så kan skrævfugl med lårdusker være vel så fristende. Den norske julen eier tross alt hverken grenser eller skam.
Det er også på høy tid å reflektere over kvelden før kvelden. Dagen da de tusen hjem pynter ei halvdau gran med mer glitter og stas enn hele Great Garlic Girls til sammen, mens minnene om Grevinnen og Hovmesteren, Vidar Lønn Arnesen og Ingrid Espelid Hovig kverner rundt i hodet. For hva gir vel mer julestemning enn å se en TV-kokk lage sprø hud på svinet, før kvelden avsluttes med ei senil, gammal dame, som misbruker butleren sin på det groveste?
En snakker om etikk og moral, men kvelden før kvelden humrer hele det norske folk av butleren James, som lurer den senile husfruen i et fiktivt selskap, hvor han er den eneste som får nyte mengder av brennevin. Samtidig forlanger husfruen, som plutselig ikke er senil likevel, en tradisjonell runde på kammerset, langt utenfor normal stillingsbeskrivelse, og enda lenger i fra normal arbeidsmiljølov. Nå snakker vi norsk julestemning på så høyt nivå, at en kan like gjerne slå julebjellene sammen, og ringe julen inn sporenstreks.
Med ønske om en god jul, og en fortreffelig kvelden før kvelden.