Rolex var engang en innovativ urprodusent; et foregangsmerke innen vanntetthet, automatikk, spesialiserte ur m.v. På et tidspunkt virker det imidlertid som om de har bestemt seg for at de var ferdige med denslags. Toppen var nådd, bedre blir det ikke, besluttet selskapet, og konsentrerte seg om markedsføring, produksjon og mindre forbedringer av eksisterende modeller. Utviklingsavdelingen ble redusert til en deltidsansatt AMO-kandidat med hyppige sykefravær, men med stor sans for practical jokes. Resultatet ble at mens andre merker hyppig lanserte nye eller svært endrede modeller, forble Rolexene nesten like fra år til år, bortsett fra uforståelige endringer som kun bidrar til å drive senere samlere til vanvidd: "Meters" og "Feet" bytter plass på skiven; seks- og nitallene i datoen skifter ørlite på utseendet; rød skrift endres til hvit, timemarkeringene endrer umerkelig størrelse osv. Av den enkle, matte 5513-skiven finnes minst fem varianter, med undervarianter, som man må være fullstendig tullling for å legge merke til og enda verre bry seg om. Og siden de fleste som bruker pengene sine på denne hobbyen passer godt til den beskrivelsen, har det selvsagt blitt slik at disse ubetydelige forskjellene gir enorme utslag på prisene.
Noen nye modeller har kommet til, og noen har forsvunnet, men utviklingen går treeeegt. De fleste som ikke kaster bort tiden sin på klokkefora ville hatt store problemer med å skille mellom en 5513 fra 1970 og en 14060 fra år 2000. Ulempen med en slik bedriftspolitikk er at klokkene ikke følger med på motesvingninger og kan oppfattes lite spennende. Fordelen med en slik bedriftspolitikk er at klokkene ikke følger med på motesvingninger og kan oppfattes lite spennende. Svært mange av de kule urene fra sytti- og åttitallet ser bare komiske ut idag, og har samlerverdi mest som kuriosa. En Rolex fra samme periode er en aktuell bruksgjenstand. Og, i motsetning til endel av kjempeurene fra vår tid, tipper jeg den vil være like aktuell i år 2030.
Noen av endringene har vært forbedringer av åpenbare mangler. Etter å ha laget skranglete lenker i årevis, kom endelig en bedre løsning på nittitallet. Stålkvaliteten er bedret, lumemateriale er sikrere, akrylglass er erstattet med safir. Andre er mer kosmetiske, og flere av disse mener jeg er skritt i feil retning. Skivene på sportsmodellene er blitt mer pyntet, med hvitt gull rundt timemarkørene og etterhvert den lett vulgære "rolexrolexrolex"-teksten på indre ring.
For den som foretrekker den klassiske Submarineren med dato og matt skive, men med det langt mer brukervennlige safirglasset, er overgangsmodellen 16800 det riktige valg. De første av disse ble levert med matt skive; fra introduksjonen i 1977-78 til den ble erstattet med en skive som likner på den senere 16610 engang rundt 1985. 16800 er kalt den siste vintage submariner, og den første moderne - med 3035-verk, quickset, safirglass, men med gammel urskive.
Klokken har vært lite ettertraktet blant samlere, men de siste årene har spesielt versjonen med matt skive økt i popularitet. jeg begynte å lete etter en slik for et par år siden, var for sen til å kjøpe de som dukket opp på TS, ble utålmodig og kjøpte et eksemplar fra en selger på TZ på sensommeren i fjor.
Klokken er fra 1980. Skiven er svært pent patinert, kassen passelig oppskrapet, men viserne var stygge og glasset var uoriginalt. Viserne var jeg klar over, men glasset opplyste selgeren først om etter at jeg hadde mottatt klokken og påpekte at datoforstørrelsen virket noe liten. Jeg ble temmelig sur og redd for at det var noe mer galt med klokken, men ble enig med selgeren og beroliget da en service på det lokale merkeverkstedet viste en helt original klokke i god stand. Glasset og viserne er byttet ut. De nye viserne bryter med de gulnede markørene på skiven, så de vil nok bli byttet ut med vintage visere senere.
I mine øyne er dette den perfekte Submarineren. Den har den peneste skiven inni den peneste kassen, med et glass og en vanntetthet som tåler det meste. Etter denne modellen gikk designavdelingen til Rolex av med pensjon og overlot den halve stilllingen til sin kone, som etterhvert begynte å legge gull på skivene, polere lenkene og på andre måter unødvendig pynte sportsurene.
Edit: Klokken er nå solgt til et sympatisk TS-medlem, og erstattet med en lik modell med enda mer patina. Mer om det på side 11.
