En slags klokkeseilas

[seiltid]

Tusen takk for hyggelige innlegg, @Donnerwetter, @Raniets og @Raspeball!

Fortsettelse følger forhåpentligvis straks, må bare få tatt noen flere bilder. Det gjenstår i alle fall fire nye etapper før samlingen per i dag er beskrevet. Men jeg sitter med en følelse av at det dukker opp noe nytt i boksen lenge før den tid.

 

[seiltid]

Toogtyvende etappe fortsetter, del tre​

Riktig nok hopper vi nå bukk over tre av klokkene jeg burde ha skrevet om før denne, dersom vi skal forholde oss strengt til når klokkene ble anskaffet. Men med så mye som jeg har skrevet om Alpinistene til nå, så tillot jeg meg å stokke litt om på kortene og ta denne klokken med det samme.

Rendyrket alpinisme?
Siden jeg ramlet ned i dette kaninhullet av Alpinister her i klokkeskogen, så har jeg vært nysgjerrig på ellevte og trettende generasjon med Alpinister. Kompasskomplikasjonen fremstod unyttig, og jeg mistenkte at en enklere versjon burde passe meg bedre. Dessverre har utvalget av Alpinister i den trettende generasjonen vært litt begrenset på finn.

Den trettende generasjonen med Alpinister; fra venstre SPB241, SPB243, SPB245, SPB249, SPB251, SPB259, SPB289 og SPB435.

Ellevte generasjon Alpinist så dagens lys med lanseringen av SPB155, SPB157 og SPB159 i 2020. De kom med henholdsvis grønn, blå og grå skive. De fikk en litt mindre urkasse enn sine søsken med kompassring, og fraværet av syklop er tydelig. Kallenavnet Baby Alpinist ble raskt etablert. I 2021 kom ytterligere to referanser, SPB211 og SPB212, med brun og grønn skive. Etter hvert som interessen for Alpinist vedvarte, forstod jeg at det ikke var noen vei utenom.

Det finnes totalt fem versjoner av den ellevte generasjonen med Alpinister; fra venstre SPB155, SPB157, SPB159, SPB211 og SPB212.

I mange av omtalene av disse Alpinistene, så kritiseres Seiko for fargevalgene. Kremfargede skivedetaljer med kritthvit lume og datotall kan jeg være enig i at ser litt påfallende ut. Jeg syntes det var mest fremtredende på SPB157 og SPB159, og det tok en stund før jeg forstod hvorfor. SPB155, SPB211 og SPB212 har nemlig forgylte visere. Mer skal ikke til. I mine øyne fremstod dermed de sistnevnte som mer harmoniske.

Som mange ganger før tok kjøpelysten overhånd da en selger på finn utfordret meg til å gi et bud. Jeg var nok litt ambisiøs, og det ble litt frem og tilbake før vi ble enige om en pris.

Førsteinntrykket av SPB211 er solid og umiskjennelig Seiko. Urkassens proporsjoner er behagelig med 38 mm i diameter, 46 mm i lengde mellom hornene og 12,9 mm tykkelse. Likt som for SARB017 og SPB089, så er oversiden av hornene børstet, mens øvrige flater er blankpolerte. Siden klokken ikke har kompassring, så klarer den seg med en en usignert skrukrone. Likt som de øvrige moderne Alpinistene, så er også denne trykktestet til 20 bar.

Skiven har en brunfarge med litt struktur og matt overflate. Seiko-logoen er applisert i forgylt materiale, mens de øvrige detaljene på skiven er printet. SPB211 har samme tall- og timemarkør-design som går igjen på de fleste Alpinist-modellene, med arabiske partall og timemarkører der oddetallene skulle vært. Tallene og timemarkørene er tydelige og i en beige fargetone. På den brune bakgrunnen går det greit så lenge strekene er brede, men for minuttmarkeringene langs kanten av skiven tenderer strekene til å bli såpass tynne at litt av lesbarheten forsvinner. Minuttmarkeringene er nettopp det, minuttmarkeringer, uten oppdeling av 1/6 sekund slik slektningene med kompass har. I nedre halvdel av skiven har den kontroversielle ProSpex-logoen (PS) fått plass, samt teksten Automatic og 20 bar. Igjen er dette printet med tynne linjer, og jeg synes det passer klokken godt.

Viserne gjenkjenner man raskt fra andre Alpinistmodeller, og kommer i et forgylt materiale. Datoen klokken tre har hvite tall på en sort bakgrunn. Skulle jeg foreslått noe her, så ville det vært at dato hadde samme farge som skivedetaljene, den stikker seg litt ut i sin kritthvite print. I mørket er det vanskelig å se forskjell på SPB211 og mine andre Alpinister; med like visere og små runde markører med selvlysende materiale for hver time.

SPB211 blir drevet av et kaliber 6R35A, det samme som i min SBDC111. Det er et automatisk urverk med 21 600 halvsvingninger i timen og 70 timer gangreserve. Seiko har valgt et baklokk med innsyn til urverket. Med min sære Alpinist-interesse, så skulle jeg mye heller hatt lukket baklokk med den gamle logoen gravert inn. Kaliber 6R35A er nemlig ikke så spennende eller vakkert å se på. Men jeg kan forstå rasjonale bak avgjørelsen; mange av de rimeligere Seikoklokkene er ofte den første mekaniske klokken eieren kjøper, og dermed er det klart at innsyn til urverk er fasinerende.

Jeg liker designvalgene Seiko tok med SPB211 og dens søsken. Det har skapt en enklere og ryddigere skive, med kanskje enda større lesbarhet. Fargevalgene på SPB211 er jevnt over svært gode, der den beige fargen på skivedetaljer harmonerer godt med forgylte visere og logo. Mitt inntrykk er at fargen på det selvlysende materiale på viserne ikke stikker seg like mye ut her som på for eksempel SPB157 og SPB159.

Førsteinntrykket av min siste Alpinist er positivt. Nå har jeg riktignok hatt klokken i mitt eie i rett under to måneder, men jeg mener jeg allikevel har rukket å danne meg en mening. Den ellevte generasjonen av Alpinist tar et lite steg tilbake fra de moderne Alpinistene mot 60-tallsmodellene. Lesbarhet og mange designelementer som kjennetegner Alpinistserien i en litt mer kompakt utgave gjør dette til en vellykket modell. Men å kalle den en rendyrket versjon av Alpinist blir å strekke strikken for langt. Jeg har til gode å teste ut trettende generasjon, og jeg har allerede sett meg ut noen favoritter. Men dersom det skal bli en realitet, så må noe ut av klokkeboksen. Planen min var å selge SPB211 så raskt jeg kunne. Men denne sjarmøren har fått bli, enn så lenge.

 

[seiltid]

Toogtyvende etappe fortsetter, del fire

Jeg har som nevnt noen klokker som jeg skal skrive om, men som pent har måttet vente. Det må de fortsatt, ettersom jeg synes det passer godt å fortsette med Alpinistene som tema. Jeg har endelig fått skrevet litt, og har tekstene for flere etapper klare, men det mangler en liten innsats på fotograferingen. Jeg har stor tro på i alle fall fem etapper de kommende månedene.

Tilbake til røttene
Som noen av dere har lest i del tre av denne etappen, så har jeg altså vært på jakt etter klokker fra trettende generasjon. Disse klokkene har Seiko kalt Alpinist 1959 Modern Re-interpretation, og de har til nå laget åtte ulike varianter. Litt spesielt for disse er at mange av de har fått egne kallenavn av Seiko.

Trettende generasjonen med Alpinister; fra venstre SPB241, SPB243, SPB245, SPB249 Deep Lake, SPB251 Forest Brown, SPB259 Ginza, SPB289 Mystic Forest og SPB435 Bamboo Grove Save the Forest.

Jeg fulgte en periode tett med på ulike markedsplasser, men klokkene som dukket opp var enten nærmest mishandlet eller jeg fikk dårlige vibber etter dialog med selger. Da en slik dukket opp her på Tidssonen, så var jeg ikke sein med å sende eieren en melding her. Jeg har handlet med vedkommende flere ganger tidligere, og vet at det er en viss gjennomtrekk i klokkeboksen hans. Og ganske riktig, han kunne gjerne selge meg klokken.

Seiko SPB249 kom dermed i mitt eie. Dens offisielle navn er Deep lake. Et kledelig navn. Det skal sies at SPB249 ikke var mitt førstevalg når det kommer til trettende generasjon. Tror jeg. Jeg har nemlig ikke sett SPB259 Ginza, SPB289 Mystic Forest og SPB435 Bamboo Grove Save the Forest i levende live, men det var de som stod øverst på ønskelisten. De er relativt sjeldne og vanskelige å få tak i til en grei pris. Jeg synes SPB241, SPB243 og SPB245 har fine skiver, men det er et aller annet som krøller seg i meg når Seiko har valgt å simulere patinert lume, for så å ha en kritthvit datoskive. SPB251 Forest Brown er jeg litt skeptisk til, vel vitende om at jeg heller ikke har sett den med egne øyne. Dermed ble egentlig valget til slutt relativt enkelt.

Seiko tok et stort steg tilbake mot Seiko Laurel Alpinist med denne modellserien, og designet virker svært gjennomtenkt. Likt som for ellevte generasjon, så har også trettende generasjon en litt mindre kasse på 38 mm i diameter og 12,9 mm høyde. Fra horn til horn er de 46,2 mm. Selv om kassene er omtrent like hva angår mål, så ligner de ikke. I trettende generasjon er det rettere linjer og større polerte flater på hornene. Med børstede sider, polerte overganger mot oversiden og en smalere polert bezel blir uttrykket annerledes. Skiven er litt større enn i ellevte generasjon og klokken ser fysisk større ut. Samtidig reflekteres lyset på en helt annen måte og opplevelsen er at klokken ligger noe tettere på armen med lavere profil. Til og med den usignerte skrukronen passer pent inn. Ingen tilfeldigheter her.

Slektskapet til Laurel Alpinist kommer tydeligst frem i skivedesignet og visere. Katedralviserne er byttet ut med dauphine-visere som sammen med time- og minuttmarkørene er hentet fra de originale Seiko Laurel Alpinist 14041. Og som en prikk over i’en er det en svak kobbertone på sekundviseren. En herlig detalj og farge mot den blå skiven. For en Alpinist-entusiast er dette totalt sett helt krem, og designet faller i smak. Som for mange andre Seiko-klokker, så er det rikelig med selvlysende materiale i både viser og timemarkører. Alt i alt er den svært lettlest, også i mørket. En solid åtte av ti.

Til forskjell fra originalen, så har trettende generasjon struktur i skiven. Den er ikke spesielt lett å fange på bilder. Det vertikale mønsteret kan kanskje være litt kjedelige, i alle fall om man sammenligner med skiven til SPB259 og SPB435. Fargen oppleves alt fra knallblå til sort avhengig av lyset.

Akkurat som for SPB211 og SBDC111, så er urverket et kaliber 6R35A. Så for flere detaljer om selve urverket bør du lese forrige innlegg og ikke minst tyvende etappe. SPB249 skiller seg mest ut fra de andre ved at urverket er imponerende nøyaktig. Trettende generasjon har som ellevte generasjon også innsyn til urverket, jeg har ikke endret mening og skulle jeg designet den selv hadde jeg heller valgt et lukket baklokk med gravering av Alpinist-logoen.

Klokka kommer med den litt uvanlige reimbredden 19 mm, noe som begrenser utvalget noe. Selv liker jeg den veldig godt på den originale lenken, men den bærer nesten bedre med skinnreim. Seilduksreim er heller ikke feil. Jeg har prøvd den på en NATO-lignende reim også, og selv om bærekomforten er bra, så liker jeg den best med andre alternativer.

Manglende kompassring i klokka kompenseres enkelt med et kompass til reima.

Jeg synes Seiko har gjort mye rett med Alpinist 1959 Modern Re-interpretation-serien. Design av kasse, skivedetaljer og visere gir ikke rom for misforståelser; dette er en ekte Alpinist. Samtidig er den ikke en rendyrket verktøyklokke. Til det har den altfor mange polerte flater for min smak. Men jeg synes den passer fint til dress, og med 20 bar vannresistens og skrukrone tåler den godt å være med på eventyr under åpen himmel. Min har blitt mest brukt i hverdagen, men noen turer over tregrensa har det også blitt.

Jeg håper det kommer flere varianter av denne generasjonen i fremtiden, spesielt tror jeg en sølvfarget skive med hvit lume ville gjort seg veldig bra. Jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg skal bli en samler av Alpinister. Enn så lenge får min SPB249 bli i samlingen, men dersom en SPB259 Ginza dukker opp er jeg redd denne ryker.