Toogtyvende etappe fortsetter, del tre
Riktig nok hopper vi nå bukk over tre av klokkene jeg burde ha skrevet om før denne, dersom vi skal forholde oss strengt til når klokkene ble anskaffet. Men med så mye som jeg har skrevet om Alpinistene til nå, så tillot jeg meg å stokke litt om på kortene og ta denne klokken med det samme.
Rendyrket alpinisme?
Siden jeg ramlet ned i dette kaninhullet av Alpinister her i klokkeskogen, så har jeg vært nysgjerrig på ellevte og trettende generasjon med Alpinister. Kompasskomplikasjonen fremstod unyttig, og jeg mistenkte at en enklere versjon burde passe meg bedre. Dessverre har utvalget av Alpinister i den trettende generasjonen vært litt begrenset på finn.
Den trettende generasjonen med Alpinister; fra venstre SPB241, SPB243, SPB245, SPB249, SPB251, SPB259, SPB289 og SPB435.
Ellevte generasjon Alpinist så dagens lys med lanseringen av SPB155, SPB157 og SPB159 i 2020. De kom med henholdsvis grønn, blå og grå skive. De fikk en litt mindre urkasse enn sine søsken med kompassring, og fraværet av syklop er tydelig. Kallenavnet
Baby Alpinist ble raskt etablert. I 2021 kom ytterligere to referanser, SPB211 og SPB212, med brun og grønn skive. Etter hvert som interessen for Alpinist har vedvarte, forstod jeg at det ikke var noen vei utenom.
Det finnes totalt fem versjoner av den ellevte generasjonen med Alpinister; fra venstre SPB155, SPB157, SPB159, SPB211 og SPB212.
I mange av omtalene av disse Alpinistene, så kritiseres Seiko for fargevalgene. Kremfargede skivedetaljer med kritthvit lume og datotall kan jeg være enig i at ser litt påfallende ut. Jeg syntes det var mest fremtredende på SPB157 og SPB159, og det tok en stund før jeg forstod hvorfor. SPB155, SPB211 og SPB212 har nemlig forgylte visere. Mer skal ikke til. I mine øyne fremstod dermed de sistnevnte som mer harmoniske.
Som mange ganger før tok kjøpelysten overhånd da en selger på finn utfordret meg til å gi et bud. Jeg var nok litt ambisiøs, og det ble litt frem og tilbake før vi ble enige om en pris.
Førsteinntrykket av SPB211 er solid og umiskjennelig Seiko. Urkassens proporsjoner er behagelig med 38 mm i diameter, 46 mm i lengde mellom hornene og 12,9 mm tykkelse. Likt som for SARB017 og SPB089, så er oversiden av hornene børstet, mens øvrige flater er blankpolerte. Siden klokken ikke har kompassring, så klarer den seg med en en usignert skrukrone. Likt som de øvrige moderne Alpinistene, så er også denne trykktestet til 20 bar.
Skiven har en brunfarge med litt struktur og matt overflate. Seiko-logoen er applisert i forgylt materiale, mens de øvrige detaljene på skiven er printet. SPB211 har samme tall- og timemarkør-design som går igjen på de fleste Alpinist-modellene, med arabiske partall og timemarkører der oddetallene skulle vært. Tallene og timemarkørene er tydelige og i en beige fargetone. På den brune bakgrunnen går det greit så lenge strekene er brede, men for minuttmarkeringene langs kanten av skiven tenderer strekene til å bli såpass tynne at litt av lesbarheten forsvinner. Minuttmarkeringene er nettopp det, minuttmarkeringer, uten oppdeling av 1/6 sekund slik slektningene med kompass har. I nedre halvdel av skiven har den kontroversielle ProSpex-logoen (PS) fått plass, samt teksten
Automatic og
20 bar. Igjen er dette printet med tynne linjer, og jeg synes det passer klokken godt.
Viserne gjenkjenner man raskt fra andre Alpinistmodeller, og kommer i et forgylt materiale. Datoen klokken tre har hvite tall på en sort bakgrunn. Skulle jeg foreslått noe her, så ville det vært at dato hadde samme farge som skivedetaljene, den stikker seg litt ut i sin kritthvite print. I mørket er det vanskelig å se forskjell på SPB211 og mine andre Alpinister; med like visere og små runde markører med selvlysende materiale for hver time.
SPB211 blir drevet av et kaliber 6R35A, det samme som i min SBDC111. Det er et automatisk urverk med 21 600 halvsvingninger i timen og 70 timer gangreserve. Seiko har valgt et baklokk med innsyn til urverket. Med min sære Alpinist-interesse, så skulle jeg mye heller hatt lukket baklokk med den gamle logoen gravert inn. Kaliber 6R35A er nemlig ikke så spennende eller vakkert å se på. Men jeg kan forstå rasjonale bak avgjørelsen; mange av de rimeligere Seikoklokkene er ofte den første mekaniske klokken eieren kjøper, og dermed er det klart at innsyn til urverk er fasinerende.
Jeg liker designvalgene Seiko tok med SPB211 og dens søsken. Det har skapt en enklere og ryddigere skive, med kanskje enda større lesbarhet. Fargevalgene på SPB211 er jevnt over svært gode, der den beige fargen på skivedetaljer harmonerer godt med forgylte visere og logo. Mitt inntrykk er at fargen på det selvlysende materiale på viserne ikke stikker seg like mye ut her som på for eksempel SPB157 og SPB159.
Førsteinntrykket av min siste Alpinist er positivt. Nå har jeg riktignok hatt klokken i mitt eie i rett under to måneder, men jeg mener jeg allikevel har rukket å danne meg en mening. Den ellevte generasjonen av Alpinist tar et lite steg tilbake fra de moderne Alpinistene mot 60-tallsmodellene. Lesbarhet og mange designelementer som kjennetegner Alpinistserien i en litt mer kompakt utgave gjør dette til en vellykket modell. Men å kalle den en rendyrket versjon av Alpinist blir å strekke strikken for langt. Jeg har til gode å teste ut trettende generasjon, og jeg har allerede sett meg ut noen favoritter. Men dersom det skal bli en realitet, så må noe ut av klokkeboksen. Planen min var å selge SPB211 så raskt jeg kunne. Men denne sjarmøren har fått bli, enn så lenge.
