Når jeg skal skrive mitt første innlegg på forumet så er det for å takke for denne fantastiske tråden. Så bra skrevet med flotte bilder. Tusen takk! Gleder meg til å følge reisen videre
En slags klokkeseilas
- Trådstarter seiltid
- Opprettet
Åttende etappe: Sommerklokke i vintertid
Jeg skjønte først ikke greia med sommerklokker, og himlet litt med øynene over hvor stort tema det virket å være. Det føltes som sommerklokkene dukket opp over alt sist sommer; i ulike tråder her, i podkaster og ikke minst på ulike håndledd jeg så rundt omkring. Men som mange andre slike klokketema, så merket jeg at jeg etterhvert var i ferd med å modnes til ideen. Tanken om en liten frisk fargeklatt til sol og varme begynte å friste. Dermed startet jeg å lete etter fargesterke dykkerklokker.
Først beundret jeg lenge Doxa. Ikonisk design med omtrent like ikonisk skivefarger. Jeg falt pladask for Halios Seaforth IV med fargen Bahama yellow. Men det virker å være en klokke kun for et svært heldig fåtall, og man må både ha tålmodighet for å forstå hvordan man setter jeg på liste og ha flaks i en trekning – om jeg forstod det hele rett. Jeg gav etter hvert opp jakten på Haliosen. Via TS ble jeg bevisst Zelos, og spesielt Swordfish. Ikke er de så galt prisede på bruktmarkedet heller. Jeg feiget ut på et spontankjøp av en Ember orange på finn.no, og i det jeg var klar til å kjøpe den noen timer senere var den solgt. Samtidig hadde en annen favoritt ligget usolgt en liten stund. Et lite merke som jeg først var skeptisk til. Men takket være et innlegg i en tråd her på forumet, så forstod jeg at kvaliteten overgikk prisen. Tusen takk til dere som tar dere bryet med å skrive små anmeldelser om klokkene dere kjøper, det settes stor pris på.
Jeg sendte i vei et bud som raskt ble godtatt, og Islander ISL-23 ble min. Islanderen er en hyllest til Seiko SKX013, Seiko sin litt mindre SKX som gikk ut av produksjon i 2019. Den viste seg å være et godt kjøp. Klokken fremstod helt ubrukt, og hadde fortsatt plastikkbeskyttelsen på. Kvalitetsfølelsen er gjennomgående og overraskende god. Kassen er veldig lik originalen, med 38 mm i diameter og 13 mm høy. Likheten med SKX013 er slående, men en helt identisk kopi er det ikke. Den har en frisk gulfarget skive, der fargen varierer litt avhengig av lyset. Fra en fyldig gultone til en noe mer kald tone med litt blått i.
En ryddig skive med en enkel Island Watches-logo som balanseres godt av to tekstlinjer i samme skrifttype klokken seks. Timemarkørene og viserne skiller seg litt fra originalen, men i ISL-23 sin favør. Visernes sorte linje rundt kanten gir en tydelig kontrast til skiva. Den har også en latterlig god lume og lyser godt opp i mørket. Klokken er dermed meget lett å lese, jeg gir den ti av ti. ISL-23 har dag- og datovisning klokken tre, hvit tekst på sort bakgrunn. Dagangivelsen er tilgjengelig på engelsk og – av alle språk – spansk. På mange klokker liker jeg best når bakgrunnsfargen for dato og skivefargen er identiske, men her tror jeg det ville gått på bekostning av lesbarheten. Og så lenge timemarkørene er hvite og relativt store, tror jeg det blir mer ryddig slik.
Originalen var en selvsikker dykkerklokke, trykktestet til 200 meter, og Islanderen er ikke noe dårligere. Bezelen har samme design, har 120-klikk med nydelig taktil respons som attpåtil er keramisk. Her mener jeg den konkurrerer med klokker i prisklasser langt over sin egen. Nå har jeg ikke selv fått kjenne på en SKX013, men kvaliteten her overgår med god margin bezelen til Seiko 5-serien. En detalj som jeg kan irritere meg litt over er safirglassets design der det ikke går kant-i-kant med bezelen, men har en liten senkning mellom. Støv og slikt finner ofte veien dit. Inne i klokken sitter et Seiko NH36, et kaliber med 21 600 halvsvinginger per time / 3 Hz. Verket ligger skjult bak et blankpolert stållokk gravert med et omriss av Long Island. Den kom på en solid lenke med en god lås, med mulighet for mikrojustering med verktøy. Lenkeleddene er festet sammen med skruer, så den er enkel å tilpasse. Med 20 mm bredde mellom hornene er den lett å finne reimer til. Jeg har brukt en del Natoreimer, og synes den kler det godt. Det frister også med en gummireim fra Uncle som er designet for SKX013.
Islanderen slapp å vente til sommeren for å bli brukt. På elastisk reim er den lett på armen og når den i tillegg er rask å lese har den blitt en slags sport- og aktivitetsklokke. Den har blitt med på langrennsturer, toppturer, løpeturer og sykkelturer. Fargen frisket definitivt opp klokkeboksen og får stadig luftet seg. Den vekker nysgjerrighet hos folk, det er en farge som legges merke til. En evig plass har den nok ikke sikret seg hos meg, men den får nok bli inntil jeg kommer over en Halios, en oransje Doxa eller kanskje til og med en gul Breitling.
Jeg skjønte først ikke greia med sommerklokker, og himlet litt med øynene over hvor stort tema det virket å være. Det føltes som sommerklokkene dukket opp over alt sist sommer; i ulike tråder her, i podkaster og ikke minst på ulike håndledd jeg så rundt omkring. Men som mange andre slike klokketema, så merket jeg at jeg etterhvert var i ferd med å modnes til ideen. Tanken om en liten frisk fargeklatt til sol og varme begynte å friste. Dermed startet jeg å lete etter fargesterke dykkerklokker.
Først beundret jeg lenge Doxa. Ikonisk design med omtrent like ikonisk skivefarger. Jeg falt pladask for Halios Seaforth IV med fargen Bahama yellow. Men det virker å være en klokke kun for et svært heldig fåtall, og man må både ha tålmodighet for å forstå hvordan man setter jeg på liste og ha flaks i en trekning – om jeg forstod det hele rett. Jeg gav etter hvert opp jakten på Haliosen. Via TS ble jeg bevisst Zelos, og spesielt Swordfish. Ikke er de så galt prisede på bruktmarkedet heller. Jeg feiget ut på et spontankjøp av en Ember orange på finn.no, og i det jeg var klar til å kjøpe den noen timer senere var den solgt. Samtidig hadde en annen favoritt ligget usolgt en liten stund. Et lite merke som jeg først var skeptisk til. Men takket være et innlegg i en tråd her på forumet, så forstod jeg at kvaliteten overgikk prisen. Tusen takk til dere som tar dere bryet med å skrive små anmeldelser om klokkene dere kjøper, det settes stor pris på.
Jeg sendte i vei et bud som raskt ble godtatt, og Islander ISL-23 ble min. Islanderen er en hyllest til Seiko SKX013, Seiko sin litt mindre SKX som gikk ut av produksjon i 2019. Den viste seg å være et godt kjøp. Klokken fremstod helt ubrukt, og hadde fortsatt plastikkbeskyttelsen på. Kvalitetsfølelsen er gjennomgående og overraskende god. Kassen er veldig lik originalen, med 38 mm i diameter og 13 mm høy. Likheten med SKX013 er slående, men en helt identisk kopi er det ikke. Den har en frisk gulfarget skive, der fargen varierer litt avhengig av lyset. Fra en fyldig gultone til en noe mer kald tone med litt blått i.
En ryddig skive med en enkel Island Watches-logo som balanseres godt av to tekstlinjer i samme skrifttype klokken seks. Timemarkørene og viserne skiller seg litt fra originalen, men i ISL-23 sin favør. Visernes sorte linje rundt kanten gir en tydelig kontrast til skiva. Den har også en latterlig god lume og lyser godt opp i mørket. Klokken er dermed meget lett å lese, jeg gir den ti av ti. ISL-23 har dag- og datovisning klokken tre, hvit tekst på sort bakgrunn. Dagangivelsen er tilgjengelig på engelsk og – av alle språk – spansk. På mange klokker liker jeg best når bakgrunnsfargen for dato og skivefargen er identiske, men her tror jeg det ville gått på bekostning av lesbarheten. Og så lenge timemarkørene er hvite og relativt store, tror jeg det blir mer ryddig slik.
Originalen var en selvsikker dykkerklokke, trykktestet til 200 meter, og Islanderen er ikke noe dårligere. Bezelen har samme design, har 120-klikk med nydelig taktil respons som attpåtil er keramisk. Her mener jeg den konkurrerer med klokker i prisklasser langt over sin egen. Nå har jeg ikke selv fått kjenne på en SKX013, men kvaliteten her overgår med god margin bezelen til Seiko 5-serien. En detalj som jeg kan irritere meg litt over er safirglassets design der det ikke går kant-i-kant med bezelen, men har en liten senkning mellom. Støv og slikt finner ofte veien dit. Inne i klokken sitter et Seiko NH36, et kaliber med 21 600 halvsvinginger per time / 3 Hz. Verket ligger skjult bak et blankpolert stållokk gravert med et omriss av Long Island. Den kom på en solid lenke med en god lås, med mulighet for mikrojustering med verktøy. Lenkeleddene er festet sammen med skruer, så den er enkel å tilpasse. Med 20 mm bredde mellom hornene er den lett å finne reimer til. Jeg har brukt en del Natoreimer, og synes den kler det godt. Det frister også med en gummireim fra Uncle som er designet for SKX013.
Islanderen slapp å vente til sommeren for å bli brukt. På elastisk reim er den lett på armen og når den i tillegg er rask å lese har den blitt en slags sport- og aktivitetsklokke. Den har blitt med på langrennsturer, toppturer, løpeturer og sykkelturer. Fargen frisket definitivt opp klokkeboksen og får stadig luftet seg. Den vekker nysgjerrighet hos folk, det er en farge som legges merke til. En evig plass har den nok ikke sikret seg hos meg, men den får nok bli inntil jeg kommer over en Halios, en oransje Doxa eller kanskje til og med en gul Breitling.
Redigert:
Nok en gang; tusen takk til alle lesere! Det har blitt litt forsinkelser med planlagte innlegg, ettersom jobben krever det meste av tiden nå. Men jeg kommer snart tilbake med en ny etappe. Planen er å ha noe klart innen en uke.
Denne tilbakemeldingen inspirerer og motiverer
Ja, det tok litt av nå. Har heldigvis klart å redusere frekvensen noe på kjøp. I starten brukte jeg den grå Certinaen mest, men nå blir det oftest Zenith'en. Så jeg er nok enig med deg! Men det skal nevnes at jeg aldri angrer de dagene jeg velger Seiko'en
Først og fremst tusen takk for en veldig hyggelig tilbakemelding! Og ikke minst velkommen til forumet!
Denne tilbakemeldingen inspirerer og motiverer
Niende etappe: Dag og dato
Jeg liker godt modeller av typen Rolex day-date, Tudor Royal og lignende. Altså klokker med dagangivelse uten forkortelser. Spesielt godt liker jeg de som har samme bakgrunnsfarge som skiven for dagangivelsen og tallangivelsen. Men jeg er sær, og det er alltid en eller annen detalj som gjør at jeg vegrer meg for å bruke alt for mye penger på en slik klokke. Men jeg slår nok til en dag. Rolexen anser jeg som for dyr for meg, jeg ville neppe turt å bruke den. Øverst på listen ligger foreløpig Tudor Royal med sølv, eller kanskje blå skive, og Breitling Transocean Day & Date med sort skive.
Tidssonen har en variert brukergruppe, og det omfatter heldigvis også klokkemerker. The Von Doren Collector har entusiastisk vist frem sitt favorittmerke, og jeg skal innrømme at jeg ble nysgjerrig. Uræd ble en gjenganger i stadige googlesøk, og et autosøk på finn.no ble opprettet. Jeg har lest en del i gamle tråder her inne, og har forstått det slik at Von Doren er, tja, litt omdiskutert.
Jeg kom over en fornuftig priset versjon av Uræd i tilnærmet perfekt stand, og slo til. Nr 767 av 1904. Jeg ble positivt overrasket. Spesielt godt liker jeg norsk dagangivelse i hvit skrift på sort bakgrunn, og at dato har samme bakgrunnsfarge som skiven. Det bidrar til at dato og dag blir en bedre integrert del av skiven, og roer ned det som nok ellers ville blitt et rotete design. Selve urkassen synes jeg er svært vellykket. Den har en sjarmerende form med fine kurver langs sidene, og bidrar til at klokken føles lavere enn sine 13,4 mm i høyden. Diameteren er midt på treet med 40 mm og 46,2 mm mellom hornene. Urverket er et STP 4-13 med 28 800 vph / 4 Hz, og visuelt fremstår det pent nok gjennom safirglasset på baksiden. Von Doren har valgt å gravere inn omrisset av inspirasjonskilden på klokkens bakside.
Den har 20 mm reimbredde, og kler mange forskjellige typer reimer uten å være et typisk reimmonster. Den medfølgende sorte gummireimen er av god kvalitet og kler klokken godt. Et minus ved klokken er en svært høylytt bezel. Kneppene når man vrir på den er alt annet enn diskret, og den har kanskje i overkant mye motstand. Lesbarheten er grei, men ikke mer. Jeg gir den fem av ti. En litt annen kontrastfarge langs kantene på viserne ville nok ha hjulpet en del til å øke lesbarheten og det samme ville nok minuttmarkeringer langs skivens ytterside.
Selv angir Von Doren at Uræd er en dykkerklokke. Det mener jeg er å strekke strikken litt langt. Riktignok har den roterende bezel, skrukrone og vanntetthet på (beskjedne) 100 meter, men den har noe lav lesbarhet og mangler minuttmarkører på skive og bezel. Dermed mangler noe jeg forventer av en dykkerklokke.
I en av Klokkelandslagets siste podkaster ble det satt fokus på enkelte (eller nesten samtlige?) produsenters behov for å rettferdiggjøre klokker med en kobling til noe. Det er jo noe unektelig rart over det hele, og jeg kan forstå at Uræd ligger lagelig til for hugg i så måte. På den annen side så synes jeg ikke Von Doren alene skal få for mye tyn for noe "alle" klokkeprodusenter bedriver i stor skala. For min del er kun navnet jeg forbinder med redningsbåten og skaperens vågale seilas, og jeg mener jeg med oppriktighet kan si at det ikke var historien som tippet vektskålen til fordel for kjøp.
Uræd blir nok en stund i samlingen, men om den skal være der bestandig er jeg ikke sikker på. Jeg får komme tilbake med en oppdatering etter hvert. Jeg skulle gjerne sett en ny versjon, uten Bezel, med norsk dag og dato fra Von Doren med lik farge på skive og bakgrunnen for dag og dato. For eksempel en Grandmaster mark iii. Til sist, med fare for å provosere enkelte konservative klokkeinteresserte her inne: Jeg skulle også likt å se for eksempel en Tudor Royal modifisert med norsk dagangivelse. En slik en ser skikkelig stilig ut inne i mitt hode. Inntil videre er det moro å ha Uræd på armen og få bekreftet at ja, det er fredag og endelig helg.
Gjengen samlet:
Med kjøpet av Uræd var jeg nok en gang sikker på at spontankjøpenes tid var forbi. Så feil kunne jeg ta.
Jeg liker godt modeller av typen Rolex day-date, Tudor Royal og lignende. Altså klokker med dagangivelse uten forkortelser. Spesielt godt liker jeg de som har samme bakgrunnsfarge som skiven for dagangivelsen og tallangivelsen. Men jeg er sær, og det er alltid en eller annen detalj som gjør at jeg vegrer meg for å bruke alt for mye penger på en slik klokke. Men jeg slår nok til en dag. Rolexen anser jeg som for dyr for meg, jeg ville neppe turt å bruke den. Øverst på listen ligger foreløpig Tudor Royal med sølv, eller kanskje blå skive, og Breitling Transocean Day & Date med sort skive.
Tidssonen har en variert brukergruppe, og det omfatter heldigvis også klokkemerker. The Von Doren Collector har entusiastisk vist frem sitt favorittmerke, og jeg skal innrømme at jeg ble nysgjerrig. Uræd ble en gjenganger i stadige googlesøk, og et autosøk på finn.no ble opprettet. Jeg har lest en del i gamle tråder her inne, og har forstått det slik at Von Doren er, tja, litt omdiskutert.
Jeg kom over en fornuftig priset versjon av Uræd i tilnærmet perfekt stand, og slo til. Nr 767 av 1904. Jeg ble positivt overrasket. Spesielt godt liker jeg norsk dagangivelse i hvit skrift på sort bakgrunn, og at dato har samme bakgrunnsfarge som skiven. Det bidrar til at dato og dag blir en bedre integrert del av skiven, og roer ned det som nok ellers ville blitt et rotete design. Selve urkassen synes jeg er svært vellykket. Den har en sjarmerende form med fine kurver langs sidene, og bidrar til at klokken føles lavere enn sine 13,4 mm i høyden. Diameteren er midt på treet med 40 mm og 46,2 mm mellom hornene. Urverket er et STP 4-13 med 28 800 vph / 4 Hz, og visuelt fremstår det pent nok gjennom safirglasset på baksiden. Von Doren har valgt å gravere inn omrisset av inspirasjonskilden på klokkens bakside.
Den har 20 mm reimbredde, og kler mange forskjellige typer reimer uten å være et typisk reimmonster. Den medfølgende sorte gummireimen er av god kvalitet og kler klokken godt. Et minus ved klokken er en svært høylytt bezel. Kneppene når man vrir på den er alt annet enn diskret, og den har kanskje i overkant mye motstand. Lesbarheten er grei, men ikke mer. Jeg gir den fem av ti. En litt annen kontrastfarge langs kantene på viserne ville nok ha hjulpet en del til å øke lesbarheten og det samme ville nok minuttmarkeringer langs skivens ytterside.
Selv angir Von Doren at Uræd er en dykkerklokke. Det mener jeg er å strekke strikken litt langt. Riktignok har den roterende bezel, skrukrone og vanntetthet på (beskjedne) 100 meter, men den har noe lav lesbarhet og mangler minuttmarkører på skive og bezel. Dermed mangler noe jeg forventer av en dykkerklokke.
I en av Klokkelandslagets siste podkaster ble det satt fokus på enkelte (eller nesten samtlige?) produsenters behov for å rettferdiggjøre klokker med en kobling til noe. Det er jo noe unektelig rart over det hele, og jeg kan forstå at Uræd ligger lagelig til for hugg i så måte. På den annen side så synes jeg ikke Von Doren alene skal få for mye tyn for noe "alle" klokkeprodusenter bedriver i stor skala. For min del er kun navnet jeg forbinder med redningsbåten og skaperens vågale seilas, og jeg mener jeg med oppriktighet kan si at det ikke var historien som tippet vektskålen til fordel for kjøp.
Uræd blir nok en stund i samlingen, men om den skal være der bestandig er jeg ikke sikker på. Jeg får komme tilbake med en oppdatering etter hvert. Jeg skulle gjerne sett en ny versjon, uten Bezel, med norsk dag og dato fra Von Doren med lik farge på skive og bakgrunnen for dag og dato. For eksempel en Grandmaster mark iii. Til sist, med fare for å provosere enkelte konservative klokkeinteresserte her inne: Jeg skulle også likt å se for eksempel en Tudor Royal modifisert med norsk dagangivelse. En slik en ser skikkelig stilig ut inne i mitt hode. Inntil videre er det moro å ha Uræd på armen og få bekreftet at ja, det er fredag og endelig helg.
Gjengen samlet:
Med kjøpet av Uræd var jeg nok en gang sikker på at spontankjøpenes tid var forbi. Så feil kunne jeg ta.
Redigert:
Jeg synes du skriver veldig godt, tar gode bilder, og evner å fange leserens interesse. Dette er en veldig fin tråd
Takk til alle som leser!
@Suften: Tusen takk for det! Planene for i alle fall tre nye etapper er lagt, og så har jeg ideér til en god del poster etter det, så det blir litt fremover.
@Uhrmeister: Tusen takk, det var hyggelig å høre! Jeg forsøker å bruke litt tid på både teksten og etterhvert bildene, så dermed blir det også litt tid mellom oppdateringene i perioder med mye annet på programmet.
@Suften: Tusen takk for det! Planene for i alle fall tre nye etapper er lagt, og så har jeg ideér til en god del poster etter det, så det blir litt fremover.
@Uhrmeister: Tusen takk, det var hyggelig å høre! Jeg forsøker å bruke litt tid på både teksten og etterhvert bildene, så dermed blir det også litt tid mellom oppdateringene i perioder med mye annet på programmet.
Tiende etappe: reiseklokke
Som nevnt i femte etappe, så har jeg sett mye på klokker med mulighet for å vise en sekundær tidssone. GMT-funksjonen fremstod som perfekt for meg som sjelden reiser til andre tidssoner, men som liker tanken på å gjøre det. Som en slags hellig gral og en klisje ligger nok Rolex GMT master med blå og rød aluminiumsbezel på førsteplassen. Men den koster langt over det jeg vil legge i en klokke på nåværende tidspunkt. Dermed trålet jeg urmakere i jakten på et alternativ som passet meg bedre. Jeg ble tidlig sjarmert av Longines Spirit Zulu Time med grønn bezel og sort skive, og både Tudor Black Bay GMT og Pro. Samtlige gir mye klokke for pengene vil jeg hevde. Under en helgetur til Sverige snublet jeg "tilfeldig" innom en forhandler for Grand Seiko og enda et fristende alternativ dukket opp: SBGM247G. For noen detaljer Grand Seiko har. Men for en jungel av ulike modeller.
Jeg startet litt forsiktig og fornuftig. Trenger jeg egentlig en GMT-klokke? Nei. Det gikk flere måneder, og klokkene dukket stadig opp i bevisstheten der jeg prøvde de på hos forskjellige forhandlere. Trenger jeg egentlig en GMT-klokke? Nei, men jeg har innmari lyst på en. Jeg laget meg en liste med fordeler og ulemper for de ulike modellene, men jeg var fortsatt ikke sikker. Flere modeller dukket opp i søkene, slik som Sinn 6060B og Baltic Aquascaphe GMT for å nevne noen. Etterhvert som månedene gikk ble det allikevel klart at det var en klokke som jeg likte litt bedre enn de andre, og som jeg alltid endte opp med å se lengst på. Når min lokale forhandler i tillegg antydet en nært forestående prisstigning ristet jeg tilslutt av meg all fornuft og nøkternhet. Jeg var ikke lenger i tvil, det skulle bli Longines Spirit Zulu Time, referanse L3.812.4.63.6.
Longines skriver selv at de har laget Spirit Zulu Time som en hyllest til luftfarstpionerene som de siste hundre årene har skrevet historie, spesielt de med en Longines på armen. Selv om de skuer bakover, så synes jeg de har klart å skape en moderne klokke, der størrelsen, bezel og fargene bidrar mye.
Klokken har en 24-timers keramisk bezel, med dyp grønn tone. Bezelen dreies med akkurat passe motstand begge veier, med stopp for hver time. Men det var ikke bezelen som overbeviste meg. Det er nemlig innenfor den at de virkelig vakre detaljene ligger – det som jeg mener skiller Zulu Time fra konkurrentene. Skiven er matt sort med arabiske tall. Ytterst er minuttene og sekundene markert med forgylte streker, med sekundære markeringer for 1/5 sekund/minutt. På innsiden ligger så en gyllen sirkel med nedfelte diamantformede timemarkører fylt med lume. De appliserte tallene har rikelig med lume og er omgitt av gyllent metall som gir en flott kontrast til skiven. Nedfelt klokken seks er et datovindu uten ramme, med hvite tall på matt sort bakgrunn. Skiven oppleves som svært ryddig, med logo pent plassert klokken tolv mellom Longines og Automatic. Sistnevnte er kanskje overflødig, men skaper en pen balanse med de fem stjernene som er plassert klokken seks mellom Zulu time og Chronometer.
Jeg har forstått det slik at mange får stjernene i halsen, heldigvis er jeg ikke en av dem. Stjernene er Longines sitt stempel for urverk med høy presisjon og kvalitet. Viserne er vakre i all sin enkelhet. En tydelig 24-timers-viser med pil og to blyantvisere for timer og minutter gir meget god lesbarhet. Det samme gir gyllent metall på viserne, en tydelig kontrast til skiven. Sekundviserens diamant vandrer pent og pyntelig avsted langs skivens ytterkant og treffer perfekt på de nedfelte timemarkører. Alt i alt har klokken svært høy lesbarhet – en rask klokke.
Jeg har lyst til å skrive mer om alle detaljene på overflaten, men det får være grenser for galskapen. Kassen er i pent børstet stål, med sine 42 mm er den realtivt stor, og avstanden mellom hornene er voksne 49,4 mm. Men ikke la det skremme deg, ta en tur til en forhandler og prøv den på. Jeg mener jeg bærer den pent nok, selv med mine slanke håndledd. Tross en oppgitt høyde til 14 mm oppleves den slankere. Klokken er trykktestet til 10 bar og med en skrukrone kan den fint bli med på et bad til sommeren. Og kronen er akkurat passe stor. Bak et dekorert baklokk skal det skjule seg et kaliber L844.4 som de hevder er in house, uten at jeg har undersøkt hva de legger i det. Urverket er justert til å oppfylle betegnelsen Chronometer etter COSC-standard. Urverket har romslige 72 timer gangreserve og har 25 200 halvsvingninger per minutt / 3,5 Hz.
Klokken har det som kalles ekte GMT eller travelers GMT, der man enkelt kan stille timeviseren frem eller tilbake uten å endre 24-timersviseren. Tanken er å ha 24-timersviseren på hjemmetid, og så endre timesviseren til lokal tid ettersom man vandrer avsted, for eksempel langs den transsibirske jernbanen eller kanskje Route 66. Og når behovet melder seg kan man raskt skyve bezelen for å kunne lese av en tredje tidssone.
Lenken som følger med er smidig og lett på hånden, ikke bygger den mye heller. Jeg har ikke all verdens erfaring med lenker i dette prissegmentet, men jeg synes den ikke står tilbake for lenken til min Omega Seamaster Planet Ocean. Lenken har en hurtiglås som gjør den lett å ta av. Låsen har en fempunkts mikrojustering, der verktøy kreves. Den kler mange typer reimer, og jeg satser på å finne en kledelig sort tropic og en brun skinnreim med tid og stunder.
Jeg føler for å sammenligne den med Grand Seiko. Likheten mener jeg ligger i eiernes glede hver gang vi skuer ned på våre respektive klokker. Et hav av detaljer og perfeksjonisme. Den har vært en øyeåpner til Longines. Et merke med en solid historie som nå leverer klokker med et tydelig design og høy kvalitet til en pris som jeg mener kan kalles fornuftig. Det blir spennende å se de nye Zulu Time modellene i 39 mm og spesielt den nye med rød bezel.
Longines Spirit Zulu Time og jeg har såvidt blitt kjent, og jeg gleder meg til å bære den videre. Jeg tror jeg har fått dekket GMT-behovet for en stund, men kanskje ikke lysten på reiseklokker. For hvor stilig er ikke mange av klokkene med verdenstid-komplikasjon?
Etterord: Håret i suppen
Jeg hadde ikke hatt klokken mange dagene før jeg oppdaget en liten bit av en tråd som tittet frem bak 11-tallet. Riktignok først synlig i det jeg rettet et makroobjektiv og reproduserte den i 1:1 på bildebrikken. På de aller første bildene jeg postet av klokken skal jeg innrømme at jeg redigerte det bort (beklager til dere som føler dere lurt). Etter at jeg først hadde sett tråden, ble det til at jeg ikke klarte å la være å se den. Dermed troppet jeg neste virkedag opp hos forhandleren, og de sendte den i retur. Det endte med bytte av skive, og selv om byttet ble gjort i Norge, så tok det hele fire uker. Gjensynsgleden ble desto større, med en flott ny skive.
Som nevnt i femte etappe, så har jeg sett mye på klokker med mulighet for å vise en sekundær tidssone. GMT-funksjonen fremstod som perfekt for meg som sjelden reiser til andre tidssoner, men som liker tanken på å gjøre det. Som en slags hellig gral og en klisje ligger nok Rolex GMT master med blå og rød aluminiumsbezel på førsteplassen. Men den koster langt over det jeg vil legge i en klokke på nåværende tidspunkt. Dermed trålet jeg urmakere i jakten på et alternativ som passet meg bedre. Jeg ble tidlig sjarmert av Longines Spirit Zulu Time med grønn bezel og sort skive, og både Tudor Black Bay GMT og Pro. Samtlige gir mye klokke for pengene vil jeg hevde. Under en helgetur til Sverige snublet jeg "tilfeldig" innom en forhandler for Grand Seiko og enda et fristende alternativ dukket opp: SBGM247G. For noen detaljer Grand Seiko har. Men for en jungel av ulike modeller.
Jeg startet litt forsiktig og fornuftig. Trenger jeg egentlig en GMT-klokke? Nei. Det gikk flere måneder, og klokkene dukket stadig opp i bevisstheten der jeg prøvde de på hos forskjellige forhandlere. Trenger jeg egentlig en GMT-klokke? Nei, men jeg har innmari lyst på en. Jeg laget meg en liste med fordeler og ulemper for de ulike modellene, men jeg var fortsatt ikke sikker. Flere modeller dukket opp i søkene, slik som Sinn 6060B og Baltic Aquascaphe GMT for å nevne noen. Etterhvert som månedene gikk ble det allikevel klart at det var en klokke som jeg likte litt bedre enn de andre, og som jeg alltid endte opp med å se lengst på. Når min lokale forhandler i tillegg antydet en nært forestående prisstigning ristet jeg tilslutt av meg all fornuft og nøkternhet. Jeg var ikke lenger i tvil, det skulle bli Longines Spirit Zulu Time, referanse L3.812.4.63.6.
Longines skriver selv at de har laget Spirit Zulu Time som en hyllest til luftfarstpionerene som de siste hundre årene har skrevet historie, spesielt de med en Longines på armen. Selv om de skuer bakover, så synes jeg de har klart å skape en moderne klokke, der størrelsen, bezel og fargene bidrar mye.
Klokken har en 24-timers keramisk bezel, med dyp grønn tone. Bezelen dreies med akkurat passe motstand begge veier, med stopp for hver time. Men det var ikke bezelen som overbeviste meg. Det er nemlig innenfor den at de virkelig vakre detaljene ligger – det som jeg mener skiller Zulu Time fra konkurrentene. Skiven er matt sort med arabiske tall. Ytterst er minuttene og sekundene markert med forgylte streker, med sekundære markeringer for 1/5 sekund/minutt. På innsiden ligger så en gyllen sirkel med nedfelte diamantformede timemarkører fylt med lume. De appliserte tallene har rikelig med lume og er omgitt av gyllent metall som gir en flott kontrast til skiven. Nedfelt klokken seks er et datovindu uten ramme, med hvite tall på matt sort bakgrunn. Skiven oppleves som svært ryddig, med logo pent plassert klokken tolv mellom Longines og Automatic. Sistnevnte er kanskje overflødig, men skaper en pen balanse med de fem stjernene som er plassert klokken seks mellom Zulu time og Chronometer.
Jeg har forstått det slik at mange får stjernene i halsen, heldigvis er jeg ikke en av dem. Stjernene er Longines sitt stempel for urverk med høy presisjon og kvalitet. Viserne er vakre i all sin enkelhet. En tydelig 24-timers-viser med pil og to blyantvisere for timer og minutter gir meget god lesbarhet. Det samme gir gyllent metall på viserne, en tydelig kontrast til skiven. Sekundviserens diamant vandrer pent og pyntelig avsted langs skivens ytterkant og treffer perfekt på de nedfelte timemarkører. Alt i alt har klokken svært høy lesbarhet – en rask klokke.
Jeg har lyst til å skrive mer om alle detaljene på overflaten, men det får være grenser for galskapen. Kassen er i pent børstet stål, med sine 42 mm er den realtivt stor, og avstanden mellom hornene er voksne 49,4 mm. Men ikke la det skremme deg, ta en tur til en forhandler og prøv den på. Jeg mener jeg bærer den pent nok, selv med mine slanke håndledd. Tross en oppgitt høyde til 14 mm oppleves den slankere. Klokken er trykktestet til 10 bar og med en skrukrone kan den fint bli med på et bad til sommeren. Og kronen er akkurat passe stor. Bak et dekorert baklokk skal det skjule seg et kaliber L844.4 som de hevder er in house, uten at jeg har undersøkt hva de legger i det. Urverket er justert til å oppfylle betegnelsen Chronometer etter COSC-standard. Urverket har romslige 72 timer gangreserve og har 25 200 halvsvingninger per minutt / 3,5 Hz.
Klokken har det som kalles ekte GMT eller travelers GMT, der man enkelt kan stille timeviseren frem eller tilbake uten å endre 24-timersviseren. Tanken er å ha 24-timersviseren på hjemmetid, og så endre timesviseren til lokal tid ettersom man vandrer avsted, for eksempel langs den transsibirske jernbanen eller kanskje Route 66. Og når behovet melder seg kan man raskt skyve bezelen for å kunne lese av en tredje tidssone.
Lenken som følger med er smidig og lett på hånden, ikke bygger den mye heller. Jeg har ikke all verdens erfaring med lenker i dette prissegmentet, men jeg synes den ikke står tilbake for lenken til min Omega Seamaster Planet Ocean. Lenken har en hurtiglås som gjør den lett å ta av. Låsen har en fempunkts mikrojustering, der verktøy kreves. Den kler mange typer reimer, og jeg satser på å finne en kledelig sort tropic og en brun skinnreim med tid og stunder.
Jeg føler for å sammenligne den med Grand Seiko. Likheten mener jeg ligger i eiernes glede hver gang vi skuer ned på våre respektive klokker. Et hav av detaljer og perfeksjonisme. Den har vært en øyeåpner til Longines. Et merke med en solid historie som nå leverer klokker med et tydelig design og høy kvalitet til en pris som jeg mener kan kalles fornuftig. Det blir spennende å se de nye Zulu Time modellene i 39 mm og spesielt den nye med rød bezel.
Longines Spirit Zulu Time og jeg har såvidt blitt kjent, og jeg gleder meg til å bære den videre. Jeg tror jeg har fått dekket GMT-behovet for en stund, men kanskje ikke lysten på reiseklokker. For hvor stilig er ikke mange av klokkene med verdenstid-komplikasjon?
Etterord: Håret i suppen
Jeg hadde ikke hatt klokken mange dagene før jeg oppdaget en liten bit av en tråd som tittet frem bak 11-tallet. Riktignok først synlig i det jeg rettet et makroobjektiv og reproduserte den i 1:1 på bildebrikken. På de aller første bildene jeg postet av klokken skal jeg innrømme at jeg redigerte det bort (beklager til dere som føler dere lurt). Etter at jeg først hadde sett tråden, ble det til at jeg ikke klarte å la være å se den. Dermed troppet jeg neste virkedag opp hos forhandleren, og de sendte den i retur. Det endte med bytte av skive, og selv om byttet ble gjort i Norge, så tok det hele fire uker. Gjensynsgleden ble desto større, med en flott ny skive.
Redigert:
Utrolig gøyal lesning. Velskrevet entusiasme og flotte bilder. Tar meg selv i å sjekke om det kommer nye innlegg litt for ofte, @seiltid. Selv om påsken er over gleder jeg meg til å se videre "kor ska vi reis hen?".
Tusen takk for hyggelige ord @Apocalypse! Slikt gir motivasjon til å fortsette tråden. Selv om påsken og Påskejakten er over, så har jeg mer på lager. Ellevte og tolvte etappe er mer eller mindre ferdig skrevet. Det gjenstår en del fotografering. Oppdatering kommer snart.
Jeg benytter anledningen til å dele noen bilder. Jeg har vært på jakt etter passende gummireimer til et par av klokkene, og jeg kom over det jeg tror er rimelige og greie reimer hos CNS. De kom i posten i dag, og virker lovende.
Bund-reimer fasinerer meg, og jeg har hatt lyst til å bestille meg et par for å prøve. Riktignok har jeg ingen Heuer Luftforsvaret eller vintage Sinnkronograf, men jeg har da en Seiko med flere likhetstrekk til de klassiske pilotklokkene og en Longines Spirit Zulu Time. Helt bom var det ikke.
Jeg benytter anledningen til å dele noen bilder. Jeg har vært på jakt etter passende gummireimer til et par av klokkene, og jeg kom over det jeg tror er rimelige og greie reimer hos CNS. De kom i posten i dag, og virker lovende.
Bund-reimer fasinerer meg, og jeg har hatt lyst til å bestille meg et par for å prøve. Riktignok har jeg ingen Heuer Luftforsvaret eller vintage Sinnkronograf, men jeg har da en Seiko med flere likhetstrekk til de klassiske pilotklokkene og en Longines Spirit Zulu Time. Helt bom var det ikke.
Ellevte etappe: Fruktfest
Det var en lørdag i januar. Samboer og jeg hadde akkurat pyntet oss til en kamerats feiring av et rundt tall, og vi var på vei til festen. Siden jeg ikke satt ved rattet, så kunne jeg sjekke om noe spennende var skjedd på SoMe. En ny salgsannonse på TS var lagt ut, og jeg ble straks skjerpet i det jeg så hva slags klokke som skulle selges, en Studio Underd0g Watermel0n. Første gang jeg hørte om merket var i en av Klokkelandslagets episoder, der det ble presentert som et merke verdt å sjekke ut med et unikt design. Jeg noterte meg klokken og har siden hatt den på ønskelisten, enten som Go0fy panda eller Watermel0n. Min allerede lave impulskontroll nådde denne kvelden et bunnivå, og etter noen meldinger frem og tilbake var kjøpet i boks.
Studio Underd0g har en kreativ tilnærming til urskiver, ta dere en tur innom hjemmesiden dersom dere ikke har gjort det allerede. Selve skiven har en kornete overflate i rød-rosa nyanser som varierer med lyset og timemarkører formet som melonstener. Langs ytterkanten av skiven har den en takymeterskala på en frisk, grønn bakgrunn. Klokken er det mange mener en Compur med to øyne med løpende sekunder klokken ni, og et større, grønt øye klokken tre med minutteller. Andre igjen vil sikkert hevde at begrepet bicompax er riktigere, det står også skrevet på skiven. De har valgt en nett og fin urkasse i polert stål med diameter 38,5 mm og høyde 13,5 mm. Den har et høyt og kuppelformet safirglass som bidrar til følelsen av vintage. Fra horn til horn er den 44,5 mm, noe som gjør at den til og med sitter greit på min samboers smale håndledd.
Du må kunne reglene for å bryte dem. Dette er et råd jeg en gang fikk av en kunstner og fotograf. Jeg har siden erfart at det gjelder for de fleste kunstneriske disipliner. Jeg tror det også det gjelder for Studio Underd0g sitt design. Bare se på tekstplassering, øynenes ulike størrelse og det resterende skivedesignet. Det fungerer; et herlig lekende uttrykk ulikt det meste annet jeg har sett i denne prisklassen.
Watermel0n har et kinesisk urverk; et Seagull ST-1901. Urverket er basert på sveitsiske Venus kaliber 175, tegningene ble kjøpt av det kinesiske luftforsvaret tidlig på 1960-tallet. Et manuelt kronografurverk med kolonnehjul, 21 600 halvsvingninger per time – altså 3 Hz og 45 timers gangreserve. Studio Underd0g har kostet på seg et safirglass som gir innsyn til et til prisklassen meget pent urverk med få tildekkede flater. Knappene til kronografen har en fin taktil respons, og den nullstiller seg perfekt. Men man kan som kjent ikke få alt her i verden, og kvalitetskontrollen hva støv angår i urverket har nok variert.
Det som har fasinert meg mest med dette kronografurverket er minuttelleren. Den beveger seg – ett minutt av gangen, en gang i minuttet. Akkurat i det sekundviseren når 59 sekunder starter minuttelleren bevegelsen, og i løpet av to sekunder har den beveget seg ett minutt videre. Frem til nå har de kronografene jeg har skiftet bekjentskap med hatt minuttellere som beveger seg kontinuerlig og jevnt. Jeg har forsøkt å illustrere det under.
Dette er andre generasjon av Watermel0n, det vil i praksis si at den har blitt montert (delvis, antageligvis) i Storbritannia og fått en britisk lærreim fra the Strap Tailor. Med sine 20 mm reimbredde er den lett å finne reimer til, og jeg synes den kler mye forskjellig. Alt fra sort eller brun lærreim, til mesh-lenke og natoreim. Som klokke er den enkel å lese med sine blyantvisere med sort kontrast. Men den ikke spesielt nøyaktig, all den tid den mangler tydelige merker for minutter langs skivens ytterkant. Men det er heller ikke derfor jeg tar på meg vannmelonen.
Klokken er ikke blant de jeg bruker mest, men jeg finner den frem de dagene jeg har lyst til å ha noe morsomt på armen og den passer godt i festlige lag. Den vekker nysgjerrighet hos mange, også de uten klokkeinteresse. Sommerklokke? Ja, definitvt. Festklokke? Absolutt.
Det var en lørdag i januar. Samboer og jeg hadde akkurat pyntet oss til en kamerats feiring av et rundt tall, og vi var på vei til festen. Siden jeg ikke satt ved rattet, så kunne jeg sjekke om noe spennende var skjedd på SoMe. En ny salgsannonse på TS var lagt ut, og jeg ble straks skjerpet i det jeg så hva slags klokke som skulle selges, en Studio Underd0g Watermel0n. Første gang jeg hørte om merket var i en av Klokkelandslagets episoder, der det ble presentert som et merke verdt å sjekke ut med et unikt design. Jeg noterte meg klokken og har siden hatt den på ønskelisten, enten som Go0fy panda eller Watermel0n. Min allerede lave impulskontroll nådde denne kvelden et bunnivå, og etter noen meldinger frem og tilbake var kjøpet i boks.
Studio Underd0g har en kreativ tilnærming til urskiver, ta dere en tur innom hjemmesiden dersom dere ikke har gjort det allerede. Selve skiven har en kornete overflate i rød-rosa nyanser som varierer med lyset og timemarkører formet som melonstener. Langs ytterkanten av skiven har den en takymeterskala på en frisk, grønn bakgrunn. Klokken er det mange mener en Compur med to øyne med løpende sekunder klokken ni, og et større, grønt øye klokken tre med minutteller. Andre igjen vil sikkert hevde at begrepet bicompax er riktigere, det står også skrevet på skiven. De har valgt en nett og fin urkasse i polert stål med diameter 38,5 mm og høyde 13,5 mm. Den har et høyt og kuppelformet safirglass som bidrar til følelsen av vintage. Fra horn til horn er den 44,5 mm, noe som gjør at den til og med sitter greit på min samboers smale håndledd.
Du må kunne reglene for å bryte dem. Dette er et råd jeg en gang fikk av en kunstner og fotograf. Jeg har siden erfart at det gjelder for de fleste kunstneriske disipliner. Jeg tror det også det gjelder for Studio Underd0g sitt design. Bare se på tekstplassering, øynenes ulike størrelse og det resterende skivedesignet. Det fungerer; et herlig lekende uttrykk ulikt det meste annet jeg har sett i denne prisklassen.
Watermel0n har et kinesisk urverk; et Seagull ST-1901. Urverket er basert på sveitsiske Venus kaliber 175, tegningene ble kjøpt av det kinesiske luftforsvaret tidlig på 1960-tallet. Et manuelt kronografurverk med kolonnehjul, 21 600 halvsvingninger per time – altså 3 Hz og 45 timers gangreserve. Studio Underd0g har kostet på seg et safirglass som gir innsyn til et til prisklassen meget pent urverk med få tildekkede flater. Knappene til kronografen har en fin taktil respons, og den nullstiller seg perfekt. Men man kan som kjent ikke få alt her i verden, og kvalitetskontrollen hva støv angår i urverket har nok variert.
Det som har fasinert meg mest med dette kronografurverket er minuttelleren. Den beveger seg – ett minutt av gangen, en gang i minuttet. Akkurat i det sekundviseren når 59 sekunder starter minuttelleren bevegelsen, og i løpet av to sekunder har den beveget seg ett minutt videre. Frem til nå har de kronografene jeg har skiftet bekjentskap med hatt minuttellere som beveger seg kontinuerlig og jevnt. Jeg har forsøkt å illustrere det under.
Dette er andre generasjon av Watermel0n, det vil i praksis si at den har blitt montert (delvis, antageligvis) i Storbritannia og fått en britisk lærreim fra the Strap Tailor. Med sine 20 mm reimbredde er den lett å finne reimer til, og jeg synes den kler mye forskjellig. Alt fra sort eller brun lærreim, til mesh-lenke og natoreim. Som klokke er den enkel å lese med sine blyantvisere med sort kontrast. Men den ikke spesielt nøyaktig, all den tid den mangler tydelige merker for minutter langs skivens ytterkant. Men det er heller ikke derfor jeg tar på meg vannmelonen.
Klokken er ikke blant de jeg bruker mest, men jeg finner den frem de dagene jeg har lyst til å ha noe morsomt på armen og den passer godt i festlige lag. Den vekker nysgjerrighet hos mange, også de uten klokkeinteresse. Sommerklokke? Ja, definitvt. Festklokke? Absolutt.
Redigert:
Tolvte etappe: Gaveklokke
En god kamerat og kollega skulle skifte arbeidssted, og jeg ønsket å gi ham en klokke som ett minne og som takk etter flere år med særlig innsats for sine kollegers ve og vel. Budsjettet var begrenset, og det var ikke lett å finne et godt alternativ. Jeg kunne tenke meg å gi bort en vintage klokke, men selv om jeg godt kan leve med usikkerheten et gammelt urverk har, så synes jeg ikke det passet seg å gi bort som en slik gave. Etter trålet finn.no og TS over noen måneder, så falt tilslutt valget på en Christopher Ward C5 Malvern Slimline. Det ble en hyggelig handel med en trivelig kar her på TS.
Jeg fikk ikke mange dagene med klokken, men jeg rakk å like den. Den ble et trygt valg med urverk fra ETA, og en nydelig blå skive med polerte detaljer og visere. Modellen ble lansert i 2014 for å feire det som den gangen var Christopher Ward sitt tiårsjubileum. Selv om begrepet er litt flytende, synes jeg man kan kalle den en typisk dressklokke. Den har en polert kasse med 40 mm diameter og 48 mm fra horn til horn. Høyden er ikke stor, 8,7 mm gjør at den glir fint under skjorteermer. Skiven har en pen blåtone med en slags solstråleeffekt. De enkle, polerte timemarkørene gir sammen med flotte polerte Douphine-viserne et ryddig design som er lettlest.
Baksiden av klokken har innsyn til urverket. Urverket er et ETA 2801-2, et ryddig og enkelt håndtrukket urverk med 28 800 halvsvingninger i timen (4 Hz) og 38 timer gangreserve. Det er ikke lagt mye tid i å pynte urverket, og for min del kunne klokken like gjerne hatt et stållokk. Men min kamerat setter pris på å kunne se urverket. Den har reimbredde på 20 mm og kler den blå skinnreimen som fulgte med godt.
Klokken veier ikke mye og sammen med kasseformen gjorde det at den lå behagelig på armen, men uten en spesielt tydelig tilstedeværelse. Det ble noe jeg savnet litt. Klokken var ikke aktuell til egen samling, da vil jeg heller kjøpe meg en Grand Seiko. Men som gave var den glimrende, og jeg kan trygt anbefale den dersom noen er på jakt etter en rimelig dressklokke.
Jeg leverte den til en gullsmed som med maskin graverte en hilsen rundt glasset på klokkens bakside. Det ble en veldig hyggelig gave å kunne gi en god venn. Det er definitivt ikke siste gang jeg kjøper en klokke som gave.
En god kamerat og kollega skulle skifte arbeidssted, og jeg ønsket å gi ham en klokke som ett minne og som takk etter flere år med særlig innsats for sine kollegers ve og vel. Budsjettet var begrenset, og det var ikke lett å finne et godt alternativ. Jeg kunne tenke meg å gi bort en vintage klokke, men selv om jeg godt kan leve med usikkerheten et gammelt urverk har, så synes jeg ikke det passet seg å gi bort som en slik gave. Etter trålet finn.no og TS over noen måneder, så falt tilslutt valget på en Christopher Ward C5 Malvern Slimline. Det ble en hyggelig handel med en trivelig kar her på TS.
Jeg fikk ikke mange dagene med klokken, men jeg rakk å like den. Den ble et trygt valg med urverk fra ETA, og en nydelig blå skive med polerte detaljer og visere. Modellen ble lansert i 2014 for å feire det som den gangen var Christopher Ward sitt tiårsjubileum. Selv om begrepet er litt flytende, synes jeg man kan kalle den en typisk dressklokke. Den har en polert kasse med 40 mm diameter og 48 mm fra horn til horn. Høyden er ikke stor, 8,7 mm gjør at den glir fint under skjorteermer. Skiven har en pen blåtone med en slags solstråleeffekt. De enkle, polerte timemarkørene gir sammen med flotte polerte Douphine-viserne et ryddig design som er lettlest.
Baksiden av klokken har innsyn til urverket. Urverket er et ETA 2801-2, et ryddig og enkelt håndtrukket urverk med 28 800 halvsvingninger i timen (4 Hz) og 38 timer gangreserve. Det er ikke lagt mye tid i å pynte urverket, og for min del kunne klokken like gjerne hatt et stållokk. Men min kamerat setter pris på å kunne se urverket. Den har reimbredde på 20 mm og kler den blå skinnreimen som fulgte med godt.
Klokken veier ikke mye og sammen med kasseformen gjorde det at den lå behagelig på armen, men uten en spesielt tydelig tilstedeværelse. Det ble noe jeg savnet litt. Klokken var ikke aktuell til egen samling, da vil jeg heller kjøpe meg en Grand Seiko. Men som gave var den glimrende, og jeg kan trygt anbefale den dersom noen er på jakt etter en rimelig dressklokke.
Jeg leverte den til en gullsmed som med maskin graverte en hilsen rundt glasset på klokkens bakside. Det ble en veldig hyggelig gave å kunne gi en god venn. Det er definitivt ikke siste gang jeg kjøper en klokke som gave.
Redigert:
Trettende etappe: Alltid rødt, alltid rett?
Kjøpet mitt av Certina Club 2000 fra 1976 åpnet øynene mine til kasser med lignende puteform. De har et tydelig designspråk som jeg forbinder med 70-tallet, og jeg må innrømme at jeg er litt svak for stilen. Her på TS dukket noen eksemplarer av DS-2 opp forrige høst, og jeg lot meg påvirke av eksponeringen. Det ble noen turer innom forskjellige urmakere for å prøve de på, men skivefargen jeg likte best var vanskelig å finne i butikk. Jeg våget aldri bestille den i nettbutikk, vel vitende om at forskjellen mellom bilder og virkelighet kan være store. I det en forumbruker ønsket å selge sin DS-2 i fargen jeg likte, ble tilslutt fristelsen for stor. En hyggelig handel med en av forumets kjernekarer.
En Certina DS-2, referansenummer C024.407.17.421.00, med iøynefallende rød skive. Certina sin Double Security-serie så dagens lys i 1959 med det som den gang var forsterkede kasser med god støtbeskyttelse og vannresistens til hele 6 meter. 10 år senere ble DS-2 lansert. Produktserien har bestått og denne er blant merkets siste versjoner.
Røde skiver er verken nytt i klokkeverden eller for DS-2, men skivefargen er heller ikke spesielt vanlig. Jeg var spent på hvordan denne var, og gleden var stor i det jeg pakket den opp og oppdaget at virkeligheten overgikk bildene. En dyp, rød skive med solstråleeffekt. Skiven har appliserte og polerte timemarkører med lume og et pent innrammet datovindu. Datoskiven er hvit, uten at det fremstår som et dårlig valg. Jeg mener skiven er pent balansert – datovindu, de tre tekstlinjene og logoen tatt i betraktning. Klokken har polerte visere med lume. Det gjør klokken rimelig lettlest, jeg gir den 7/10.
Certina har utstyrt klokken med sitt Powermatic 80.611, et rimelig urverk fra Swatch Group som i bunn og grunn er basert på ETA 2824-2. Målet med urverket var neppe å skape noe for evigheten, men å gjøre det så rimelig å produsere som mulig. Forhåpentligvis har dette bidratt til å spre klokkeglede ved å senke prisene og gjøre klokkene mer tilgjengelige. Kaliberet er automatisk, har 21 600 halvsvingninger per time (3 Hz), gangreserve 80 timer og dato. Det virker som om Swatch Group har holdt kortene tett til brystet med disse urverkene. De har flere ulike varianter, der de rimeligste visstnok har plast-ankergang*. Den skal være laserregulert under produksjonen, uten at jeg helt har forstått hva det innebærer. Dessverre skal det ikke være spesielt lett å reparere eller regulere urverket. Av det jeg har klart å finne ut, så har mitt urverk 25 juveler, en balansefjær av en titanlegering og det skal være en av versjonene uten plastdeler. Til prisen ser urverket rent og ryddig ut, med en gravert rotor.
*forsøk på å oversette escapement fork.
Kassen er i stål med polerte og børstede flater, noe som gir liv når lyset treffer den og jeg synes det passer bra med selve skiven og detaljene på den. Kasseformen gjør at klokken bærer relativt stort, selv om målene ikke er ekstreme. Den er 40 mm bred, 42 mm lang og 12,7 mm høy. Safirglasset er kuppelformet, og bygger noen millimeter over kassen. Med 200 meter vannresistens og skrukrone har den gode nok marginer i det våte element. Den har reimbredde på nyttige 20 mm og kler den originale mesh-lenken godt. For min del liker jeg den best med lærreim. Jeg har vært på jakt etter en passende gummireim, men har ikke lyktes i jakten.
En liten digresjon med tusen biter
Kort tid etter at jeg hentet den, ble den med på en jobbreise. Jeg er av kategorien mennesker som kan kalles tidsoptimist, og det hender at vi får litt dårlig tid nå og da. Slik ble det også en kveld under denne reisen. Jeg skulle skynde meg til middag, og tok klokken i hånden for å spare tid. Mens jeg ventet på heisen la jeg den på håndleddet for å feste reimen. Ett øyeblikks uoppmerksomhet senere – så skjer det. Klokken får fart av håndleddet, og jeg ser den falle i sakte film mot gulvet. En runde rundt, to runder rundt. Foten sparkes ut i et desperat forsøk på å dempe fallet. Tre runder rundt. Det ble flisene på gulvet som var først ute for å møte min kjære DS-2 der den landet i et perfekt møte med stor kontaktflate mellom glass og flis. En eksplosjon av bittesmå glassbiter skjøt ut fra klokken. Katastrofen var et faktum. Hva gjør man? Jo, man banner høyt, ser seg rundt, banner enda en gang, er delvis lettet over at ingen så det hele og så løfter man klokken veldig forsiktig opp. Som om den kunne bli mer skadet enn den allerede var. Jeg husker jeg skrudde ut krona og stoppet urverket. Resten av kvelden gikk med på å prøve å glemme episoden. Det lot seg ikke gjøre.
Det ble en tur innom urmaker. Noen uker senere kom den i retur – nesten som ny. Det viste seg at den var blitt sendt inn til Swatch Group sitt verksted, og alt utenom kassen var byttet. Ny skive, visere, urverk og krone. Siden har den klart seg bra, og blitt brukt med forsiktighet. De eneste sporene etter episoden er to små hakk på en millimeter hver, og et par små overfladiske riper. Lommeboken fikk seg et litt dypere hakk, og det samme gjorde stoltheten min. Hvem presterer å miste en klokke i gulvet?
Jeg liker godt det svenske åttitallsbandet Imperiet, og klokken har fått meg til å tenke på sangen Alltid rött, alltid rätt. Dette skulle vise seg å ikke stemme for DS-2 og meg. Den har fått en del armtid og blitt en slags sommerklokke, men har dessverre ikke blitt en favoritt. Rødt var denne gangen ikke rett. Jeg tror det har en viss sammenheng med at det hele startet rimelig uheldig, at urverket ikke lot seg reparere eller erstatte lokalt, og ikke minst at klokken – sammenlignet med min Club 2000 – føles litt for stor med denne kasseformen. Jeg har lite ellers å utsette på klokken og skiven er nydelig. Det var bare ikke en perfekt match for meg.
Kjøpet mitt av Certina Club 2000 fra 1976 åpnet øynene mine til kasser med lignende puteform. De har et tydelig designspråk som jeg forbinder med 70-tallet, og jeg må innrømme at jeg er litt svak for stilen. Her på TS dukket noen eksemplarer av DS-2 opp forrige høst, og jeg lot meg påvirke av eksponeringen. Det ble noen turer innom forskjellige urmakere for å prøve de på, men skivefargen jeg likte best var vanskelig å finne i butikk. Jeg våget aldri bestille den i nettbutikk, vel vitende om at forskjellen mellom bilder og virkelighet kan være store. I det en forumbruker ønsket å selge sin DS-2 i fargen jeg likte, ble tilslutt fristelsen for stor. En hyggelig handel med en av forumets kjernekarer.
En Certina DS-2, referansenummer C024.407.17.421.00, med iøynefallende rød skive. Certina sin Double Security-serie så dagens lys i 1959 med det som den gang var forsterkede kasser med god støtbeskyttelse og vannresistens til hele 6 meter. 10 år senere ble DS-2 lansert. Produktserien har bestått og denne er blant merkets siste versjoner.
Røde skiver er verken nytt i klokkeverden eller for DS-2, men skivefargen er heller ikke spesielt vanlig. Jeg var spent på hvordan denne var, og gleden var stor i det jeg pakket den opp og oppdaget at virkeligheten overgikk bildene. En dyp, rød skive med solstråleeffekt. Skiven har appliserte og polerte timemarkører med lume og et pent innrammet datovindu. Datoskiven er hvit, uten at det fremstår som et dårlig valg. Jeg mener skiven er pent balansert – datovindu, de tre tekstlinjene og logoen tatt i betraktning. Klokken har polerte visere med lume. Det gjør klokken rimelig lettlest, jeg gir den 7/10.
Certina har utstyrt klokken med sitt Powermatic 80.611, et rimelig urverk fra Swatch Group som i bunn og grunn er basert på ETA 2824-2. Målet med urverket var neppe å skape noe for evigheten, men å gjøre det så rimelig å produsere som mulig. Forhåpentligvis har dette bidratt til å spre klokkeglede ved å senke prisene og gjøre klokkene mer tilgjengelige. Kaliberet er automatisk, har 21 600 halvsvingninger per time (3 Hz), gangreserve 80 timer og dato. Det virker som om Swatch Group har holdt kortene tett til brystet med disse urverkene. De har flere ulike varianter, der de rimeligste visstnok har plast-ankergang*. Den skal være laserregulert under produksjonen, uten at jeg helt har forstått hva det innebærer. Dessverre skal det ikke være spesielt lett å reparere eller regulere urverket. Av det jeg har klart å finne ut, så har mitt urverk 25 juveler, en balansefjær av en titanlegering og det skal være en av versjonene uten plastdeler. Til prisen ser urverket rent og ryddig ut, med en gravert rotor.
*forsøk på å oversette escapement fork.
Kassen er i stål med polerte og børstede flater, noe som gir liv når lyset treffer den og jeg synes det passer bra med selve skiven og detaljene på den. Kasseformen gjør at klokken bærer relativt stort, selv om målene ikke er ekstreme. Den er 40 mm bred, 42 mm lang og 12,7 mm høy. Safirglasset er kuppelformet, og bygger noen millimeter over kassen. Med 200 meter vannresistens og skrukrone har den gode nok marginer i det våte element. Den har reimbredde på nyttige 20 mm og kler den originale mesh-lenken godt. For min del liker jeg den best med lærreim. Jeg har vært på jakt etter en passende gummireim, men har ikke lyktes i jakten.
En liten digresjon med tusen biter
Kort tid etter at jeg hentet den, ble den med på en jobbreise. Jeg er av kategorien mennesker som kan kalles tidsoptimist, og det hender at vi får litt dårlig tid nå og da. Slik ble det også en kveld under denne reisen. Jeg skulle skynde meg til middag, og tok klokken i hånden for å spare tid. Mens jeg ventet på heisen la jeg den på håndleddet for å feste reimen. Ett øyeblikks uoppmerksomhet senere – så skjer det. Klokken får fart av håndleddet, og jeg ser den falle i sakte film mot gulvet. En runde rundt, to runder rundt. Foten sparkes ut i et desperat forsøk på å dempe fallet. Tre runder rundt. Det ble flisene på gulvet som var først ute for å møte min kjære DS-2 der den landet i et perfekt møte med stor kontaktflate mellom glass og flis. En eksplosjon av bittesmå glassbiter skjøt ut fra klokken. Katastrofen var et faktum. Hva gjør man? Jo, man banner høyt, ser seg rundt, banner enda en gang, er delvis lettet over at ingen så det hele og så løfter man klokken veldig forsiktig opp. Som om den kunne bli mer skadet enn den allerede var. Jeg husker jeg skrudde ut krona og stoppet urverket. Resten av kvelden gikk med på å prøve å glemme episoden. Det lot seg ikke gjøre.
Det ble en tur innom urmaker. Noen uker senere kom den i retur – nesten som ny. Det viste seg at den var blitt sendt inn til Swatch Group sitt verksted, og alt utenom kassen var byttet. Ny skive, visere, urverk og krone. Siden har den klart seg bra, og blitt brukt med forsiktighet. De eneste sporene etter episoden er to små hakk på en millimeter hver, og et par små overfladiske riper. Lommeboken fikk seg et litt dypere hakk, og det samme gjorde stoltheten min. Hvem presterer å miste en klokke i gulvet?
Jeg liker godt det svenske åttitallsbandet Imperiet, og klokken har fått meg til å tenke på sangen Alltid rött, alltid rätt. Dette skulle vise seg å ikke stemme for DS-2 og meg. Den har fått en del armtid og blitt en slags sommerklokke, men har dessverre ikke blitt en favoritt. Rødt var denne gangen ikke rett. Jeg tror det har en viss sammenheng med at det hele startet rimelig uheldig, at urverket ikke lot seg reparere eller erstatte lokalt, og ikke minst at klokken – sammenlignet med min Club 2000 – føles litt for stor med denne kasseformen. Jeg har lite ellers å utsette på klokken og skiven er nydelig. Det var bare ikke en perfekt match for meg.
Redigert:
Fjortende etappe: Første klokkesalg
I takt med at klokkesamlingen har vokst, har jeg til min overraskelse oppdaget at det ble stadig vanskeligere å tenke seg å selge noen av klokkene. Man skaper seg et aldri så lite mikrokosmos i det man ramler ned i kaninhullet. Plutselig blir man glad i små tidsverktøy, man knytter de til merkedager, aktiviteter og trivelige minner. Dykkerklokke. Reiseklokke. Dressklokke. Arveklokke. Den-rare-Seikoen. Treneklokke. Man rasjonaliserer bort salg, for eksempel ved å tenke at akkurat den klokken har for lav verdi til at den er verdt å selge eller at jeg bare må ha en slik skivefarge. Dette er bare ett av maniens mange ansikter. Jeg innså etterhvert problemet. Det var første steg. Deretter bestemte meg for at det fikk være grenser for galskapen. Jeg må klare å selge noen av de – på det daværende tidspunktet – femten klokkene mine.
Når frøet først var sådd ble det liggende litt under jorden før tiltakskraften endelig begynte å spire. Jeg tenkte først at jeg skulle selge de klokkene jeg bruker minst. Det tok ikke lang tid å innse at det ikke var riktig tilnærming til problemet. Brukstid korrelerte ikke med affeksjonsverdi. Ved å snu problemet på hodet og rangere de etter hvilke klokker jeg absolutt ikke skulle selge, så ramlet etterhvert noen kandidater ned til en slags bunnplassering. Denne prosessen ble godt hjulpet av at jeg i denne perioden var på flere reiser der kun et mindre utvalg klokker var med i bagasjen.
De tre nederste ble Islander ISL-23, Zenith Surf og Certina DS-2. Islanderen tapte kampen mot Seiko SKX007. Jeg liker formen på SKX007 bedre enn formen til SKX013, og det ble utslagsgivende selv om jeg mener Islanderen var av høyere kvalitet i omtrent alle aspekter med et bedre urverk, skive, bezel og så videre. For Zenith Surf sin del, så fikk den litt armtid, men ikke nok. Jeg var rett og slett blitt mer glad i Certina Club 2000, og valgte til stadighet denne foran Zenithen. Hva angår Certina DS-2, så fikk vi altså en heller dårlig start etter at den kastet seg ut i et kamikazeangrep på gulvflisene og også den tapte kampen mot min Club 2000. Dersom man kun ser på objektive kvaliteter, så kan jeg forstå de som mener jeg her har valgt feil klokker å selge. Men til syvende og sist er ikke dette en rasjonell hobby, den er først og fremst følelsesstyrt. I alle fall liker jeg å tro det.
Når jeg først hadde bestemt meg for hvilke klokker jeg skulle selge, så var veien kort til å legge de ut for salg. Det hele endte litt uventet. Certina DS-2, som jeg trodde var den som skulle bli lettest å selge, viste seg å være den vanskeligste, og ISL-23 som jeg trodde var vanskelig å selge gikk raskt. Det har vært positive opplevelser med to salg via TS med trivelige medlemmer, og ett via finn.no.
Planen var å slå seg til ro etter de tre salgene. Men, som tråden bærer vitnesbyrd om, så blir det gjerne ikke slik jeg har tenkt. To fristende klokker har blitt kjøpt, og det var behov for mer plass i boksen. Dermed må en til ut. Elle melle...
I takt med at klokkesamlingen har vokst, har jeg til min overraskelse oppdaget at det ble stadig vanskeligere å tenke seg å selge noen av klokkene. Man skaper seg et aldri så lite mikrokosmos i det man ramler ned i kaninhullet. Plutselig blir man glad i små tidsverktøy, man knytter de til merkedager, aktiviteter og trivelige minner. Dykkerklokke. Reiseklokke. Dressklokke. Arveklokke. Den-rare-Seikoen. Treneklokke. Man rasjonaliserer bort salg, for eksempel ved å tenke at akkurat den klokken har for lav verdi til at den er verdt å selge eller at jeg bare må ha en slik skivefarge. Dette er bare ett av maniens mange ansikter. Jeg innså etterhvert problemet. Det var første steg. Deretter bestemte meg for at det fikk være grenser for galskapen. Jeg må klare å selge noen av de – på det daværende tidspunktet – femten klokkene mine.
Når frøet først var sådd ble det liggende litt under jorden før tiltakskraften endelig begynte å spire. Jeg tenkte først at jeg skulle selge de klokkene jeg bruker minst. Det tok ikke lang tid å innse at det ikke var riktig tilnærming til problemet. Brukstid korrelerte ikke med affeksjonsverdi. Ved å snu problemet på hodet og rangere de etter hvilke klokker jeg absolutt ikke skulle selge, så ramlet etterhvert noen kandidater ned til en slags bunnplassering. Denne prosessen ble godt hjulpet av at jeg i denne perioden var på flere reiser der kun et mindre utvalg klokker var med i bagasjen.
De tre nederste ble Islander ISL-23, Zenith Surf og Certina DS-2. Islanderen tapte kampen mot Seiko SKX007. Jeg liker formen på SKX007 bedre enn formen til SKX013, og det ble utslagsgivende selv om jeg mener Islanderen var av høyere kvalitet i omtrent alle aspekter med et bedre urverk, skive, bezel og så videre. For Zenith Surf sin del, så fikk den litt armtid, men ikke nok. Jeg var rett og slett blitt mer glad i Certina Club 2000, og valgte til stadighet denne foran Zenithen. Hva angår Certina DS-2, så fikk vi altså en heller dårlig start etter at den kastet seg ut i et kamikazeangrep på gulvflisene og også den tapte kampen mot min Club 2000. Dersom man kun ser på objektive kvaliteter, så kan jeg forstå de som mener jeg her har valgt feil klokker å selge. Men til syvende og sist er ikke dette en rasjonell hobby, den er først og fremst følelsesstyrt. I alle fall liker jeg å tro det.
Når jeg først hadde bestemt meg for hvilke klokker jeg skulle selge, så var veien kort til å legge de ut for salg. Det hele endte litt uventet. Certina DS-2, som jeg trodde var den som skulle bli lettest å selge, viste seg å være den vanskeligste, og ISL-23 som jeg trodde var vanskelig å selge gikk raskt. Det har vært positive opplevelser med to salg via TS med trivelige medlemmer, og ett via finn.no.
Planen var å slå seg til ro etter de tre salgene. Men, som tråden bærer vitnesbyrd om, så blir det gjerne ikke slik jeg har tenkt. To fristende klokker har blitt kjøpt, og det var behov for mer plass i boksen. Dermed må en til ut. Elle melle...
Redigert:
Femtende etappe: Seikolysten vender tilbake
Seiko er en av de virkelig store, og vekket tidlig min oppmerksomhet. En SRPB05 ble min andre skikkelige klokke, og det åpnet øynene for modeller som 62-mas-serien og SPB143. Siden den gang har flere Seikoklokker havnet på ønskelisten, slik som litt eldre King Seiko, nylanseringer av 6105-8110 og ikke minst SBDX011. Sistnevnte forstod jeg ikke hvordan noen, utenom profesjonelle dykkere ikledd våtdrakt, kunne bære. Men det er rart hvordan ulike klokkemodeller kan vokse på en.
Gjennom sommeren tittet jeg på mange Seikoer både her og på finn.no. Særlig en modell fristet. Ikke ulikt Inception var ideen plantet i hodet mitt av andre. Gjentakende anbefalinger på Klokkelandslaget hadde etset seg fast i bevisstheten. Da en umodifisert og relativt pent behandlet versjon til en ikke alt for høy pris ble lagt ut på finn.no – ble det enda en Seiko i klokkeboksen. Kultklassikeren SKX007.
Riktignok ble det ikke versjonen produsert i Japan, men dens bror fra Malaysia. Den rakk akkurat sesongens siste seiltur, og fikk kose seg på armen i sol og med vind i seilene. Servicehistorikken var ukjent (antatt fraværende), så jeg turte ikke bade med den. Det ble en rask tur innom urmaker ved hjemkomst der den bestod trykktest.
Jeg hadde en mistanke om at størrelsen på kassen skulle bli for omfattende, og at jeg av den grunn ville bruke min Islander ISL-23 mer. Det viste seg å bli motsatt. Disse klokkene har samme høyde på 13 mm. En større kasse på 42 mm gjør at SKX007 føles bedre balansert og ligger mer stabilt på armen. Fra horn til horn måler den 46 mm. Behagelige mål for en 42 mm dykkerklokke. En enkel og usignert krone klokken fire gir den et umiskjennelig preg av Seiko. Blant detaljene jeg i starten mislikte med de rimeligere dykkerne til Seiko var bezelen sin ytterkant med doble rader med rutemønster for å gi grep. Jeg synes ikke det er noe penere i dag, men har akseptert det som en del av designet. Bezelen er i aluminium, 120-klikk og har minuttmarkeringer rundt hele. Min versjon byr på fin taktil respons og en motstand jeg vil karakterisere som akkurat ikke for lett. En lumefylt markør ved klokken 12 på bezelen gjør den mulig å bruke i mørke omgivelser. Jeg vrir den til stadighet og tar enten tiden under matlaging eller joggeturer.
Kassen er vannresistent til 200 meter. Baksiden av kassen har et polert stållokk, dekorert med et bølgemotiv. Stållokket er en god prioritering – heller det enn et vindu. Inne i klokken sitter et Seiko kaliber 7S26, et velprøvd automatisk kaliber med 21 juveler, gangreserve på rett over 40 timer og det tikker i vei med 21 600 halvsvingninger i timen, altså 3 Hz. Min har vist seg å være overraskende nøyaktig med det jeg tror er få sekunders avvik per døgn. Urverket har verken mulighet til å stanse sekundviseren med kronen trukket helt ut eller mulighet til å trekke det opp med kronen. Sistnevnte irriterer meg litt, men gjør samtidig til at jeg fått ristet litt løs på armene hver gang jeg tar den opp fra boksen.
Jeg har ikke helt klart å lære meg å like Seiko sin Prospex- eller 5 Sport-logo. På de fleste modeller blir de mer forstyrrende enn pene. SKX007 ble dermed lett å like. Skiven en matt sort farge, som nesten gir inntrykk av en gråtone. Skivedesignet har en god balanse med SEIKO og AUTOMATIC klokken tolv, og DIVER’S 200m klokken seks, samt et udekorert vindu for dag og dato klokken tre. Den rød-oransje tonen i skriften klokken seks bryter det som ellers ville vært et for kjedelig design. Timemarkørene er relativt store og har godt med lume. Både time- og minuttviseren har også rikelig med lume og polerte stålkanter som gir en flott kontrast til den mørke skiven under. Sammen med minuttmarkører langs kanten mot bezelen bidrar alt dette til at klokken er svært rask å lese, jeg gir den 9 av 10.
Reimbredden på SKX007 er 22 mm, noe som føles riktig for en 42 mm stor dykker. Jeg har ikke brydd meg om å bruke den medfølgende lenken, men kom over en rimelig og tilnærmet ubrukt oysterlenke fra Uncle. I tillegg kjøpte jeg en spesialttilpasset gummireim fra samme produsent som var på tilbud. Gummireimen er den jeg bruker mest, men oysterlenken er får også en del tid. Klokken kler også Natoreimer.
Det er mye som er rett med Seiko SKX007; klassisk Seiko dykkredesign, størrelsen og en særdeles lettlest skive. Det tok ikke lang tid før den ble mer brukt enn min ISL-23. Sistnevntes skjebne ble dermed beseglet, se forrige innlegg. Seikoen har blitt min trofaste følgesvenn på løpeturer og som en arbeidsklokke, og den skal få være med meg til sjøs neste sommer. Jeg tror også den er en god følgesvenn dersom livet igjen skulle føre meg innom bakgater i Barcelona eller togturer i India. Om den skal få en evig plass i klokkeboksen er jeg ikke sikker på, det finnes alt for mange spennende konkurrenter der ute. Men en ting tror jeg at jeg kan hevde med stor grad av sikkerhet. Dette er ikke min siste Seikodykker.
Seiko er en av de virkelig store, og vekket tidlig min oppmerksomhet. En SRPB05 ble min andre skikkelige klokke, og det åpnet øynene for modeller som 62-mas-serien og SPB143. Siden den gang har flere Seikoklokker havnet på ønskelisten, slik som litt eldre King Seiko, nylanseringer av 6105-8110 og ikke minst SBDX011. Sistnevnte forstod jeg ikke hvordan noen, utenom profesjonelle dykkere ikledd våtdrakt, kunne bære. Men det er rart hvordan ulike klokkemodeller kan vokse på en.
Gjennom sommeren tittet jeg på mange Seikoer både her og på finn.no. Særlig en modell fristet. Ikke ulikt Inception var ideen plantet i hodet mitt av andre. Gjentakende anbefalinger på Klokkelandslaget hadde etset seg fast i bevisstheten. Da en umodifisert og relativt pent behandlet versjon til en ikke alt for høy pris ble lagt ut på finn.no – ble det enda en Seiko i klokkeboksen. Kultklassikeren SKX007.
Riktignok ble det ikke versjonen produsert i Japan, men dens bror fra Malaysia. Den rakk akkurat sesongens siste seiltur, og fikk kose seg på armen i sol og med vind i seilene. Servicehistorikken var ukjent (antatt fraværende), så jeg turte ikke bade med den. Det ble en rask tur innom urmaker ved hjemkomst der den bestod trykktest.
Jeg hadde en mistanke om at størrelsen på kassen skulle bli for omfattende, og at jeg av den grunn ville bruke min Islander ISL-23 mer. Det viste seg å bli motsatt. Disse klokkene har samme høyde på 13 mm. En større kasse på 42 mm gjør at SKX007 føles bedre balansert og ligger mer stabilt på armen. Fra horn til horn måler den 46 mm. Behagelige mål for en 42 mm dykkerklokke. En enkel og usignert krone klokken fire gir den et umiskjennelig preg av Seiko. Blant detaljene jeg i starten mislikte med de rimeligere dykkerne til Seiko var bezelen sin ytterkant med doble rader med rutemønster for å gi grep. Jeg synes ikke det er noe penere i dag, men har akseptert det som en del av designet. Bezelen er i aluminium, 120-klikk og har minuttmarkeringer rundt hele. Min versjon byr på fin taktil respons og en motstand jeg vil karakterisere som akkurat ikke for lett. En lumefylt markør ved klokken 12 på bezelen gjør den mulig å bruke i mørke omgivelser. Jeg vrir den til stadighet og tar enten tiden under matlaging eller joggeturer.
Kassen er vannresistent til 200 meter. Baksiden av kassen har et polert stållokk, dekorert med et bølgemotiv. Stållokket er en god prioritering – heller det enn et vindu. Inne i klokken sitter et Seiko kaliber 7S26, et velprøvd automatisk kaliber med 21 juveler, gangreserve på rett over 40 timer og det tikker i vei med 21 600 halvsvingninger i timen, altså 3 Hz. Min har vist seg å være overraskende nøyaktig med det jeg tror er få sekunders avvik per døgn. Urverket har verken mulighet til å stanse sekundviseren med kronen trukket helt ut eller mulighet til å trekke det opp med kronen. Sistnevnte irriterer meg litt, men gjør samtidig til at jeg fått ristet litt løs på armene hver gang jeg tar den opp fra boksen.
Jeg har ikke helt klart å lære meg å like Seiko sin Prospex- eller 5 Sport-logo. På de fleste modeller blir de mer forstyrrende enn pene. SKX007 ble dermed lett å like. Skiven en matt sort farge, som nesten gir inntrykk av en gråtone. Skivedesignet har en god balanse med SEIKO og AUTOMATIC klokken tolv, og DIVER’S 200m klokken seks, samt et udekorert vindu for dag og dato klokken tre. Den rød-oransje tonen i skriften klokken seks bryter det som ellers ville vært et for kjedelig design. Timemarkørene er relativt store og har godt med lume. Både time- og minuttviseren har også rikelig med lume og polerte stålkanter som gir en flott kontrast til den mørke skiven under. Sammen med minuttmarkører langs kanten mot bezelen bidrar alt dette til at klokken er svært rask å lese, jeg gir den 9 av 10.
Reimbredden på SKX007 er 22 mm, noe som føles riktig for en 42 mm stor dykker. Jeg har ikke brydd meg om å bruke den medfølgende lenken, men kom over en rimelig og tilnærmet ubrukt oysterlenke fra Uncle. I tillegg kjøpte jeg en spesialttilpasset gummireim fra samme produsent som var på tilbud. Gummireimen er den jeg bruker mest, men oysterlenken er får også en del tid. Klokken kler også Natoreimer.
Det er mye som er rett med Seiko SKX007; klassisk Seiko dykkredesign, størrelsen og en særdeles lettlest skive. Det tok ikke lang tid før den ble mer brukt enn min ISL-23. Sistnevntes skjebne ble dermed beseglet, se forrige innlegg. Seikoen har blitt min trofaste følgesvenn på løpeturer og som en arbeidsklokke, og den skal få være med meg til sjøs neste sommer. Jeg tror også den er en god følgesvenn dersom livet igjen skulle føre meg innom bakgater i Barcelona eller togturer i India. Om den skal få en evig plass i klokkeboksen er jeg ikke sikker på, det finnes alt for mange spennende konkurrenter der ute. Men en ting tror jeg at jeg kan hevde med stor grad av sikkerhet. Dette er ikke min siste Seikodykker.
Redigert:
Sekstende etappe: Klokken tolv
Sportsklokke med integrert lenke kan sies å være en egen kategori av klokker. Udødeliggjort av Gérald Genta og introdusert i 1970 av Audemars Piguet med deres Royal Oak, før andre klassikere som IWC sin Ingenieur og Patek Philip sin Nautilus kom til i 1976. Noen vil kanskje hevde at Omega var først med sine Constellation 168.045 (1968) og 368.0847 (1969) der lenken var integrert, men i mine øyne representerte Royal Oak noe distinkt og nytt. Designet har tydelige kjennetegn; en lav kasse med en tydelig bezel, en nesten sømløs overgang mot lenken og en lettlest skive, gjerne med en distinkt tekstur. En annen klassiker som fort blir glemt i når man diskuterer SKIL* er Girard Perregaux Laureato, som dukket opp allerede i 1975. Riktignok med kvartsverk, men den fortjener å bli nevnt.
*SKIL = Sportsklokke med integtrert lenke.
I de senere årene har har andre designere og produsenter kommet til med klokker som tar opp arven; Chaptek Antarctique, Tudor Royal, Maurice Lacroix Aikon, Tissot med sin PRX-serie og Citizen med sine Tsuyosa – for å nevne noen. Til og med norske mikromerker som Micromilspec og Straum har forsøkt seg på designet. Designet er ikke lenger forbeholdt klokker i høye prissegment, og det tror jeg vi alle skal være glade for.
Med fare for feil, fra øverst til venstre: Audemars Piguet Royal Oak (ref. 5402ST), Patek Phillipe Nautilus (ref. 3700/1A), IWC Ingenieur (ref. 1832), Omega Constellation (ref. 131.30.41.21.99.002), Chaptek Antarctique Passage de Drake Glacier Blue, Maurice Lacroix Aikon (ref. AI6008-SS00F-530-E), Tudor Royal (ref. M28300-0006), Tissot PRX (ref. T137.407.11.091.00), Citizen Tsuyosa (ref. NJ0150-81Z) og Fratello x Straum Jan Mayen Limited Edition.
Særlig IWC Ingenieur, GP Laureato og Czapek Antarctique har fasinert meg, men prisene har holdt meg tilbake. Vil jeg trives med et slikt design? Det beste er jo å prøve over litt tid. Tissot PRX var fristende, men de overbeviste meg ikke. Da Christopher Ward slapp sin the Twelve øynet jeg en kandidat for meg. Jeg var litt skeptisk til skiven, og ble ikke overbevist av bildene på nett. Dermed holdt jeg igjen og droppet å bestille den ved lansering. Heldigvis for meg så dukket den opp i med en flott skivefarge på bruktmarkedet, og etter å ha fått sett den i levende live ble jeg overbevist. Nok en trivelig brukthandel her på forumet.
Man kan som kjent ikke få alt her i verden, og det gjelder også klokker. Dermed vil en klokke til en pris i mellomklassen ha begrensninger på detaljer og kvalitet. Jeg mener Christopher Ward har klart å finne en riktig balanse mellom kvalitet og finisjering av kasser, urverk, lenker og skiver i en prisklasse mange av oss liker å handle i. Som et merke uten en lang historie er dette helt essensielt dersom de skal klare å overleve.
The Twelve står frem som en flott tolkning av sjangeren med en kassediameter på 40 mm og en høyde på 10 mm. Den oppleves noe lavere, det har nok med designet av baklokket å gjøre. Overgangen til lenken er flott integrert, og lenken er – som med flere av klokkene fra samme produsent som jeg har fått prøve – knallgod med tanke på prisen. Den smalner fint av mot sommerfugllåsen der den er 18 mm, og den er tykk nok til å balansere klokken godt på armen. Flere lenkeledd med ulik lengde gir fin tilpasningsmulighet. Jeg fikk med en blå gummireim. Den kler klokken fint, men jeg føler den er i lengste laget for meg. Allikevel skal jeg gi den en reell sjanse på gummireim til sommeren – jeg tror den kan bli en frisk sommerklokke. Heldigvis har den en passende vannresistens til 10 bar.
Kjernen i saken, eller klokken, er et Sellita SW200-1. Et ujålete urverk med 28 800 halvsvingninger per time, 4 Hz, 38 timers gangreserve og datokomplikasjon. Urverket er pyntet med en egen rotor med merkets navn og et logo-mønster. Å beskrive det som effektivt og industrielt tenker jeg er treffende. Det er stort sett alltid gøy med innsyn til urverk, men om det er viktig og riktig for denne klokken er jeg usikker på. Nå eier jeg ingen hånddekorerte tyske klokker eller japanske Grand Seiko, så jeg slipper jo strengt tatt å sammenligne med de beste. Så da er det kanskje like greit med innsyn?
Nøyaktigheten til urverket skal etter Christopher Wards egne tall være innenfor +/- 20 sekunder per dag. Etter at jeg fikk meg en timegrapher har jeg selvfølgelig også testet denne klokken. Britene holder her det de lover, jeg vil hevde tallene er rimelig gode.
Resultater fra timegrapher:
Utseende teller. Ved å kombinere børstede og polerte flater på de ulike kassedelene har de klart å gi lyset godt med spillerom i selve kassen. Jeg liker kronebeskytterne, de gir en slags helhet som inkluderer skrukronen. Men jeg liker ikke like godt skruene de er festet med. Nå synes ikke disse ovenfra, og dermed er det ikke et irritasjonsmoment. Kronen er signert med logo på en matt bakgrunn og er av en god størrelse som er lett å bruke.
Skiven er utvilsomt det som er klokkens særtrekk og blikkfang. Her har designteamet gjort en god jobb. Skivefargen nordisk blå er etter min objektive mening uten tvil den vakreste. En dyp og ren blåtone. Med et mønster der små kors med skrånende sider dekker hele skivens overflate får lyset en lekeplass som er verdt en titt. Mønsteret endrer karakter avhengig av vinkelen. Fasinerende! En flott distraksjon i kjedelige møter. Datoen er pent integrert klokken seks, hvite tall på blå bakgrunn. En applisert logo i børstet stål klokken tolv uten forstyrrende tekst kler klokken godt. Timemarkørene, timeviseren og minuttviseren har både børstet overflate og polerte sideflater som reflekterer selv relativt lite lys, og sammen med rikelig med lume er klokken veldig lett og rask å lese. Vi snakker åtte til ni av ti i lesbarhet. Er alt perfekt? Nei, kvalitetskontrollen kunne vært bedre. Sekundviseren har et lite felt på kanskje 2 mm som er skrapet opp. Problemet gjør seg først og fremst gjeldende gjennom et objektiv og et kamera med høy oppløsning, men et lite irritasjonsmoment er det allikevel.
Klokken har fått mye armtid. Den er stor nok til å ha en tydelig tilstedeværelse, men allikevel slank nok til at den sklir fint under selv relativt stramme mansjetter. Når den i tillegg har et design der lyset får mer enn nok flater å reflektere seg i, så er den langt unna kjedelig. Et spørsmål jeg nok vil stille meg fremover er om den vil fylle plassen som en sportsklokke med integrert lenke i boksen, eller om det bare er en midlertidig plass i påvente av en IWC ingenieur eller en GP Laureato. Jeg håper det første, det samme gjør lommeboka.
Sportsklokke med integrert lenke kan sies å være en egen kategori av klokker. Udødeliggjort av Gérald Genta og introdusert i 1970 av Audemars Piguet med deres Royal Oak, før andre klassikere som IWC sin Ingenieur og Patek Philip sin Nautilus kom til i 1976. Noen vil kanskje hevde at Omega var først med sine Constellation 168.045 (1968) og 368.0847 (1969) der lenken var integrert, men i mine øyne representerte Royal Oak noe distinkt og nytt. Designet har tydelige kjennetegn; en lav kasse med en tydelig bezel, en nesten sømløs overgang mot lenken og en lettlest skive, gjerne med en distinkt tekstur. En annen klassiker som fort blir glemt i når man diskuterer SKIL* er Girard Perregaux Laureato, som dukket opp allerede i 1975. Riktignok med kvartsverk, men den fortjener å bli nevnt.
*SKIL = Sportsklokke med integtrert lenke.
I de senere årene har har andre designere og produsenter kommet til med klokker som tar opp arven; Chaptek Antarctique, Tudor Royal, Maurice Lacroix Aikon, Tissot med sin PRX-serie og Citizen med sine Tsuyosa – for å nevne noen. Til og med norske mikromerker som Micromilspec og Straum har forsøkt seg på designet. Designet er ikke lenger forbeholdt klokker i høye prissegment, og det tror jeg vi alle skal være glade for.
Med fare for feil, fra øverst til venstre: Audemars Piguet Royal Oak (ref. 5402ST), Patek Phillipe Nautilus (ref. 3700/1A), IWC Ingenieur (ref. 1832), Omega Constellation (ref. 131.30.41.21.99.002), Chaptek Antarctique Passage de Drake Glacier Blue, Maurice Lacroix Aikon (ref. AI6008-SS00F-530-E), Tudor Royal (ref. M28300-0006), Tissot PRX (ref. T137.407.11.091.00), Citizen Tsuyosa (ref. NJ0150-81Z) og Fratello x Straum Jan Mayen Limited Edition.
Særlig IWC Ingenieur, GP Laureato og Czapek Antarctique har fasinert meg, men prisene har holdt meg tilbake. Vil jeg trives med et slikt design? Det beste er jo å prøve over litt tid. Tissot PRX var fristende, men de overbeviste meg ikke. Da Christopher Ward slapp sin the Twelve øynet jeg en kandidat for meg. Jeg var litt skeptisk til skiven, og ble ikke overbevist av bildene på nett. Dermed holdt jeg igjen og droppet å bestille den ved lansering. Heldigvis for meg så dukket den opp i med en flott skivefarge på bruktmarkedet, og etter å ha fått sett den i levende live ble jeg overbevist. Nok en trivelig brukthandel her på forumet.
Man kan som kjent ikke få alt her i verden, og det gjelder også klokker. Dermed vil en klokke til en pris i mellomklassen ha begrensninger på detaljer og kvalitet. Jeg mener Christopher Ward har klart å finne en riktig balanse mellom kvalitet og finisjering av kasser, urverk, lenker og skiver i en prisklasse mange av oss liker å handle i. Som et merke uten en lang historie er dette helt essensielt dersom de skal klare å overleve.
The Twelve står frem som en flott tolkning av sjangeren med en kassediameter på 40 mm og en høyde på 10 mm. Den oppleves noe lavere, det har nok med designet av baklokket å gjøre. Overgangen til lenken er flott integrert, og lenken er – som med flere av klokkene fra samme produsent som jeg har fått prøve – knallgod med tanke på prisen. Den smalner fint av mot sommerfugllåsen der den er 18 mm, og den er tykk nok til å balansere klokken godt på armen. Flere lenkeledd med ulik lengde gir fin tilpasningsmulighet. Jeg fikk med en blå gummireim. Den kler klokken fint, men jeg føler den er i lengste laget for meg. Allikevel skal jeg gi den en reell sjanse på gummireim til sommeren – jeg tror den kan bli en frisk sommerklokke. Heldigvis har den en passende vannresistens til 10 bar.
Kjernen i saken, eller klokken, er et Sellita SW200-1. Et ujålete urverk med 28 800 halvsvingninger per time, 4 Hz, 38 timers gangreserve og datokomplikasjon. Urverket er pyntet med en egen rotor med merkets navn og et logo-mønster. Å beskrive det som effektivt og industrielt tenker jeg er treffende. Det er stort sett alltid gøy med innsyn til urverk, men om det er viktig og riktig for denne klokken er jeg usikker på. Nå eier jeg ingen hånddekorerte tyske klokker eller japanske Grand Seiko, så jeg slipper jo strengt tatt å sammenligne med de beste. Så da er det kanskje like greit med innsyn?
Nøyaktigheten til urverket skal etter Christopher Wards egne tall være innenfor +/- 20 sekunder per dag. Etter at jeg fikk meg en timegrapher har jeg selvfølgelig også testet denne klokken. Britene holder her det de lover, jeg vil hevde tallene er rimelig gode.
Resultater fra timegrapher:
| Posisjon | Rate (s/d) | Amplitude (gr) | Beat error (ms) |
| 1 - Skive opp | 7 | 297 | 0,0 |
| 2 - Krone høyre | 18 | 277 | 0,2 |
| 3 - Krone venstre | 7 | 274 | 0,0 |
| 4 - Krone opp | 11 | 281 | 0,0 |
| 5 - Skive ned | 9 | 284 | 0,1 |
| 6 - Krone ned | 15 | 270 | 0,2 |
Utseende teller. Ved å kombinere børstede og polerte flater på de ulike kassedelene har de klart å gi lyset godt med spillerom i selve kassen. Jeg liker kronebeskytterne, de gir en slags helhet som inkluderer skrukronen. Men jeg liker ikke like godt skruene de er festet med. Nå synes ikke disse ovenfra, og dermed er det ikke et irritasjonsmoment. Kronen er signert med logo på en matt bakgrunn og er av en god størrelse som er lett å bruke.
Skiven er utvilsomt det som er klokkens særtrekk og blikkfang. Her har designteamet gjort en god jobb. Skivefargen nordisk blå er etter min objektive mening uten tvil den vakreste. En dyp og ren blåtone. Med et mønster der små kors med skrånende sider dekker hele skivens overflate får lyset en lekeplass som er verdt en titt. Mønsteret endrer karakter avhengig av vinkelen. Fasinerende! En flott distraksjon i kjedelige møter. Datoen er pent integrert klokken seks, hvite tall på blå bakgrunn. En applisert logo i børstet stål klokken tolv uten forstyrrende tekst kler klokken godt. Timemarkørene, timeviseren og minuttviseren har både børstet overflate og polerte sideflater som reflekterer selv relativt lite lys, og sammen med rikelig med lume er klokken veldig lett og rask å lese. Vi snakker åtte til ni av ti i lesbarhet. Er alt perfekt? Nei, kvalitetskontrollen kunne vært bedre. Sekundviseren har et lite felt på kanskje 2 mm som er skrapet opp. Problemet gjør seg først og fremst gjeldende gjennom et objektiv og et kamera med høy oppløsning, men et lite irritasjonsmoment er det allikevel.
Klokken har fått mye armtid. Den er stor nok til å ha en tydelig tilstedeværelse, men allikevel slank nok til at den sklir fint under selv relativt stramme mansjetter. Når den i tillegg har et design der lyset får mer enn nok flater å reflektere seg i, så er den langt unna kjedelig. Et spørsmål jeg nok vil stille meg fremover er om den vil fylle plassen som en sportsklokke med integrert lenke i boksen, eller om det bare er en midlertidig plass i påvente av en IWC ingenieur eller en GP Laureato. Jeg håper det første, det samme gjør lommeboka.
Redigert:
Den 2. februar i fjor skrev jeg:
Jeg forsøker to innlegg per uke, men det kan være at planen sprekker litt fremover. Det kommer rett og slett an på hvor mye tid jeg klarer å fristille. På et tidspunkt, som jeg nå tror er en gang i starten av mars, så kommer jeg til å være a jour med boksen. Tanken er da å ta det litt videre med refleksjoner omkring noen litt mer løse klokkeplaner jeg kan se for meg fremover.
Mars 2023 kom og gikk, og nå er vi godt over halvveis i mars 2024. Jeg tør på ingen måte spekulere i når eller for den saks skyld; om tråden noen gang blir ferdigskrevet. Dessverre har jobb krevd mye de siste månedene, og da blir det mindre tid til å skrive og ta bilder. I tillegg så har jeg et ønske om å kjenne klokkene jeg skriver om. Da holder det ikke med et par uker, vi snakker gjerne måneder med bruk (i rotasjon).
Nå i påsken har jeg en ambisjon om å skrive litt, og forhåpentligvis rekker jeg å fotografere en del i ukene som kommer. Jeg kan avsløre at det venter fem nye innlegg for å komme til der jeg er i skrivende stund, så tråden fortsetter. God påske!
Jeg forsøker to innlegg per uke, men det kan være at planen sprekker litt fremover. Det kommer rett og slett an på hvor mye tid jeg klarer å fristille. På et tidspunkt, som jeg nå tror er en gang i starten av mars, så kommer jeg til å være a jour med boksen. Tanken er da å ta det litt videre med refleksjoner omkring noen litt mer løse klokkeplaner jeg kan se for meg fremover.
Mars 2023 kom og gikk, og nå er vi godt over halvveis i mars 2024. Jeg tør på ingen måte spekulere i når eller for den saks skyld; om tråden noen gang blir ferdigskrevet. Dessverre har jobb krevd mye de siste månedene, og da blir det mindre tid til å skrive og ta bilder. I tillegg så har jeg et ønske om å kjenne klokkene jeg skriver om. Da holder det ikke med et par uker, vi snakker gjerne måneder med bruk (i rotasjon).
Nå i påsken har jeg en ambisjon om å skrive litt, og forhåpentligvis rekker jeg å fotografere en del i ukene som kommer. Jeg kan avsløre at det venter fem nye innlegg for å komme til der jeg er i skrivende stund, så tråden fortsetter. God påske!
Syttende etappe: Oppgraderingen
La meg sitere meg selv fra niende etappe:
Jeg liker godt modeller av typen Rolex day-date, Tudor Royal og lignende. Altså klokker med dagangivelse uten forkortelser. Spesielt godt liker jeg de som har samme bakgrunnsfarge som skiven for dagangivelsen og tallangivelsen. Men jeg er sær, og det er alltid en eller annen detalj som gjør at jeg vegrer meg for å bruke alt for mye penger på en slik klokke. Men jeg slår nok til en dag. Rolexen anser jeg som for dyr for meg, jeg ville neppe turt å bruke den. Øverst på listen ligger foreløpig Tudor Royal med sølv, eller kanskje blå skive, og Breitling Transocean Day & Date med sort skive.
Jeg ble glad i dag og dato-klokker etter å ha eid en Von Doren Uræd. Kasseformen var super og det var sjarmerende med norsk dagangivelse, men jeg slo meg ikke helt til ro med det litt uklare uttrykket klokken har. Jeg klarte ikke å legge fra meg tanken om en litt mer eksklusiv klokke med dag og dato. Jeg prøvde mange forskjellige. Tudor Royal gav ikke den riktige godfølelsen. Jeg vurderte Bulova Super Seville Day Date i gullforgylt kasse. Det var fristende med et ETA-urverk, men heller ikke disse føltes rett. Da en Breitling Transocean Day & Date dukket opp på finn var veien inn til Oslo kort, men dessverre ble klokkens 43 mm og tydelige horn alt for stor for mine smale håndledd, uansett hvor mye jeg ønsket den skulle passe. Omtrent på samme tid var jeg fristet til å kjøpe en Tudor Prince Oysterdate med blå skive. Det ble en lang prosess og innen jeg klarte å bestemme meg for å kjøpe den, så var den solgt noen timer før.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Tudor sine Prince har gått meg hus forbi, og det ble tråling av finn.no. Jeg fant en flott Tudor 76214, og etter litt søk viste det seg at akkurat denne var solgt på TS for ett års tid siden. Kopi av Rolex Day Date? Kanskje, men pokker heller. Den var knallfin! Tidligere eier her på TS bidro med nyttig informasjon, og da selgeren fremstod troverdig, så hoppet jeg i det og slo til.
Tudor Oyster Prince ble lansert i 1952. Prince skulle indikere et automatisk urverk, i en robust kasse. Siden har det kommet mange flere modeller. Min Tudor Prince Date Day 76214 ble solgt i 2009 i Asia. Designet er lett å kjenne igjen, og selv om den på mange måter ligger tett opptil legenden fra storebror Rolex, så føles den ikke som en kopiklokke. For det er jo Tudor, og litt familielikhet må vel være lov?
Tudor 76214 kommer i en kasse på 36 mm som sammen med tykkelse på 10,2 mm gir en klokke som føles nett og behagelig på armen. Avstanden mellom hornene er 43 mm. Jeg skjønner godt at dette ikke nødvendigvis er mål som passer for alle, men jeg har en relativt stor toleranse for ulike klokkestørrelser. Riflet bezel i hvitt gull gir et litt subtilt, men tydelig eksklusivt preg. Akkurat passe for meg.
Bak stållokket signert Tudor sitter et ETA 2834-2. Urverket ble lansert i 2009, har 38 timers gangreserve og frekvens på 28 800 halvsvingninger per time (4 Hz). Av komplikasjoner har den dagangivelse klokken 12 og dato klokken 3. Savner jeg et in house kaliber fra Tudor? Nei, egentlig ikke. Jeg tar meg gang på gang i å være glad for at ETA fortsatt er mye brukt. Det er en trygghet i at tilgangen på deler er god, og at det er lett å få gjort service på den. Resultatene fra timegrapher er jeg veldig fornøyd med, med avvik mellom -7 til -13 sekunder per døgn og en god amplitude i seks posisjoner så håper jeg det er noen år til neste besøk hos urmaker.
Resultater fra timegrapher:
Skiven har en nydelig sølvtone med solstråleeffekt. Selve designet er ryddig med nevnte engelske dagangivelse klokken tolv med sort skrift på hvit skive, og sort dato på hvit skive klokken tre med syklop over. I tillegg kommer logo og tekstlinjer både klokken tolv og klokken seks, men det er godt balansert. Appliserte, blankpolerte timesmarkører i det jeg antar er stål gjør den lett å lese. Minuttmarkeringer har den også, samt en liten markering med lume for hver time. Viserne er enkle med baton-form (jeg har fortsatt ikke kommet på en god norsk oversettelse), også de med litt lume. Alt i alt seks av ti i lesbarhet, litt trekk for aldrende lume og polert stålvisere med sølv bakgrunn.
Klokken kom med en original lenke, men den hadde hva man på finn.no vil kalle sjarmerende strekk og med ikke-solide endeledd føles det litt som en rimelig lenke fra Seiko. Jeg liker den definitivt best med lærreim. Med anvendelige 20 mm reimbredde har jeg rikelig med reimer å velge blant. Favoritten er en sort reim fra Delugs. Men den kan like gjerne ha en seilduksreim for et litt mer neddresset uttrykk.
Denne Tudoren har mange riktige egenskaper for min del, og jeg tror den kan ha skaffet seg en langvarig plass i klokkeboksen. Jeg plasserer den i kategorien penklokke, eller dressklokke om du vil. Den er kanskje litt liten, men den kler samboeren min like godt som den kler meg – og det er på mange måter en veldig viktig egenskap. Og til sist; den har en pris som gjør at jeg tør bruke den.
La meg sitere meg selv fra niende etappe:
Jeg liker godt modeller av typen Rolex day-date, Tudor Royal og lignende. Altså klokker med dagangivelse uten forkortelser. Spesielt godt liker jeg de som har samme bakgrunnsfarge som skiven for dagangivelsen og tallangivelsen. Men jeg er sær, og det er alltid en eller annen detalj som gjør at jeg vegrer meg for å bruke alt for mye penger på en slik klokke. Men jeg slår nok til en dag. Rolexen anser jeg som for dyr for meg, jeg ville neppe turt å bruke den. Øverst på listen ligger foreløpig Tudor Royal med sølv, eller kanskje blå skive, og Breitling Transocean Day & Date med sort skive.
Jeg ble glad i dag og dato-klokker etter å ha eid en Von Doren Uræd. Kasseformen var super og det var sjarmerende med norsk dagangivelse, men jeg slo meg ikke helt til ro med det litt uklare uttrykket klokken har. Jeg klarte ikke å legge fra meg tanken om en litt mer eksklusiv klokke med dag og dato. Jeg prøvde mange forskjellige. Tudor Royal gav ikke den riktige godfølelsen. Jeg vurderte Bulova Super Seville Day Date i gullforgylt kasse. Det var fristende med et ETA-urverk, men heller ikke disse føltes rett. Da en Breitling Transocean Day & Date dukket opp på finn var veien inn til Oslo kort, men dessverre ble klokkens 43 mm og tydelige horn alt for stor for mine smale håndledd, uansett hvor mye jeg ønsket den skulle passe. Omtrent på samme tid var jeg fristet til å kjøpe en Tudor Prince Oysterdate med blå skive. Det ble en lang prosess og innen jeg klarte å bestemme meg for å kjøpe den, så var den solgt noen timer før.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Tudor sine Prince har gått meg hus forbi, og det ble tråling av finn.no. Jeg fant en flott Tudor 76214, og etter litt søk viste det seg at akkurat denne var solgt på TS for ett års tid siden. Kopi av Rolex Day Date? Kanskje, men pokker heller. Den var knallfin! Tidligere eier her på TS bidro med nyttig informasjon, og da selgeren fremstod troverdig, så hoppet jeg i det og slo til.
Tudor Oyster Prince ble lansert i 1952. Prince skulle indikere et automatisk urverk, i en robust kasse. Siden har det kommet mange flere modeller. Min Tudor Prince Date Day 76214 ble solgt i 2009 i Asia. Designet er lett å kjenne igjen, og selv om den på mange måter ligger tett opptil legenden fra storebror Rolex, så føles den ikke som en kopiklokke. For det er jo Tudor, og litt familielikhet må vel være lov?
Tudor 76214 kommer i en kasse på 36 mm som sammen med tykkelse på 10,2 mm gir en klokke som føles nett og behagelig på armen. Avstanden mellom hornene er 43 mm. Jeg skjønner godt at dette ikke nødvendigvis er mål som passer for alle, men jeg har en relativt stor toleranse for ulike klokkestørrelser. Riflet bezel i hvitt gull gir et litt subtilt, men tydelig eksklusivt preg. Akkurat passe for meg.
Bak stållokket signert Tudor sitter et ETA 2834-2. Urverket ble lansert i 2009, har 38 timers gangreserve og frekvens på 28 800 halvsvingninger per time (4 Hz). Av komplikasjoner har den dagangivelse klokken 12 og dato klokken 3. Savner jeg et in house kaliber fra Tudor? Nei, egentlig ikke. Jeg tar meg gang på gang i å være glad for at ETA fortsatt er mye brukt. Det er en trygghet i at tilgangen på deler er god, og at det er lett å få gjort service på den. Resultatene fra timegrapher er jeg veldig fornøyd med, med avvik mellom -7 til -13 sekunder per døgn og en god amplitude i seks posisjoner så håper jeg det er noen år til neste besøk hos urmaker.
Resultater fra timegrapher:
| Posisjon | Rate (s/d) | Amplitude (gr) | Beat error (ms) |
| 1 - Skive opp | -9 | 292 | 0,1 |
| 2 - Krone høyre | -7 | 283 | 0,0 |
| 3 - Krone venstre | -13 | 273 | 0,3 |
| 4 - Krone opp | -11 | 280 | 0,3 |
| 5 - Skive ned | -8 | 275 | 0,1 |
| 6 - Krone ned | -7 | 269 | 0,0 |
Skiven har en nydelig sølvtone med solstråleeffekt. Selve designet er ryddig med nevnte engelske dagangivelse klokken tolv med sort skrift på hvit skive, og sort dato på hvit skive klokken tre med syklop over. I tillegg kommer logo og tekstlinjer både klokken tolv og klokken seks, men det er godt balansert. Appliserte, blankpolerte timesmarkører i det jeg antar er stål gjør den lett å lese. Minuttmarkeringer har den også, samt en liten markering med lume for hver time. Viserne er enkle med baton-form (jeg har fortsatt ikke kommet på en god norsk oversettelse), også de med litt lume. Alt i alt seks av ti i lesbarhet, litt trekk for aldrende lume og polert stålvisere med sølv bakgrunn.
Klokken kom med en original lenke, men den hadde hva man på finn.no vil kalle sjarmerende strekk og med ikke-solide endeledd føles det litt som en rimelig lenke fra Seiko. Jeg liker den definitivt best med lærreim. Med anvendelige 20 mm reimbredde har jeg rikelig med reimer å velge blant. Favoritten er en sort reim fra Delugs. Men den kan like gjerne ha en seilduksreim for et litt mer neddresset uttrykk.
Denne Tudoren har mange riktige egenskaper for min del, og jeg tror den kan ha skaffet seg en langvarig plass i klokkeboksen. Jeg plasserer den i kategorien penklokke, eller dressklokke om du vil. Den er kanskje litt liten, men den kler samboeren min like godt som den kler meg – og det er på mange måter en veldig viktig egenskap. Og til sist; den har en pris som gjør at jeg tør bruke den.
Redigert:
Attende etappe: Lettvekteren
Jeg liker meg best ute, enten det er med en klatresele om livet, ski under beina eller på dekket av en seilbåt. Gleden over å ha et bål foran meg en kveld der jeg sitter med natur rundt meg og kan la alt annet fare – den er tett opptil ubetalelig. Kanskje er det av denne grunn at Radium har tiltalt meg.
Radium fremstår som noe annerledes og genuint i en verden der heller få nye merker tråkker utenfor allerede oppgåtte stier. Man skal ikke ha oppholdt seg lenge nede under bakken (etter at man snublet ned i kaninhullet) før man gjenkjenner en Radium. Bruks- eller verktøyklokker beskriver merket godt. Selv har jeg vært litt skeptisk ettersom jeg har mistenkt at størrelsen overgår det jeg er komfortabel med.
Auksjonene her på TS har fristet, men har ikke turt å by på så mange klokker til nå. Dette endret seg sist høst da en Radium SL Kommando Luft ble lagt ut på auksjon. Tross en heftig dag på jobb fant jeg tid til å legge inn bud. Overraskende raskt ble et av mine bud stående uten å bli utfordret, og jeg ble den heldige vinner.
Radiumklokker må kunne sies å være fulle av motsetninger. Samtidig som en viktig inspirasjonskilde er militærorganisasjonen under andre verdenskrig og gutta på skauen, så føles de allikevel moderne. Aluminiumkassen har et tydelig industrielt preg, og står i motsetning til skivene som jeg synes beskrives best som organisk. Det er noe uperfekt over skivene – uten at de oppleves som dårlig håndverk av den grunn. Det beskrives kanskje best som tilstedeværelse av noe menneskelig eller fravær av masseproduksjonens perfekte likhet. Enda en motsetning dukker opp i det man har den på armen. Den lave vekten står i kontrast til klokkenes størrelse.
SL Kommando Luft har en lett gjenkjennelig Radiumkasse i aluminium. Selv om størrelsen er 41 mm og høyden 12 mm, så oppleves den som stor på armen. Fraværet av bezel gir en stor skive, og med relativt lange horn der avstanden mellom ytterpunktene er 54 mm, så oppleves den som stor. Buet safirglass bidrar til vintagefølelse, men stikker også opp og er utsatt for påkjenninger fra omgivelsene. De har gjort seg flid med kronen, den har en fin størrelse og er pent preget med Norge over V. Klokkene fra Radium er gjerne oppgitt til å ha en vannbestandighet til 10 bar, men det anbefales ikke å ta de med på svømmetur. Jeg savner litt bedre vannbestandighet, det mener jeg ville kledd klokkene bedre all den tid de ønsker å være hardføre tur- og bruksklokker. Jeg skulle gjerne kunne hoppet ut i et vann eller en elv uten å måtte ta den av.
Inne i kassen ligger et Sellita SW200-1 uten komplikasjoner. Med 28 800 halvsvinger i timen (4 Hz) gir det sekundviseren en fin flyt på veien rundt. Gangreserven på 42 timer er akkurat passe. Nøyaktigheten var overraskende god på timegrapher.
Som nevnt er skiven av en generøs størrelse, i matt sort med nedfelte halve kuler som gir skiven et mønster. Den har ikke minuttmarkører, men med tydelige timemarkører med rikelig med lume blir det få misforståelser. Det hjelper også at markøren klokken tolv og markørene klokken tre, seks og ni har ulike former. Viserne har et typisk design for Radium, og selv om de har en sort kontrastkant, så innebærer den gule fargen av lume at klokken er svært lett å lese. En god åtte av ti. I og med at jeg er glad i å fotografere klokker, så savner litt bedre behandling av krystallglasset mot reflekser. Klokken er rett og slett en liten hodepine å få tatt gode bilder av.
Den medfølgende originale skinnreimen var i grei stand, men ble litt stor på mine håndledd. Jeg brukte den derfor mest på natoreimer i starten, inntil jeg kom over et tips i tråden Leirbål for venner av Radium Instruments. En kar fra Arendalstraktene spesiallager knallfine reimer under navnet Kistraps. De kler Radiumklokker meget bra. Jeg tok kontakt, og sammen fant vi både passende materialer og lengder. Ikke lenge etterpå kunne jeg konstatere at kjøpet var en suksess. Det er gøy å kunne støtte dyktige folk på denne måten. Men natoreimer passer også klokken bra, men vekten blir nesten for lav.
Min SL Kommando Luft har fått vært med på ski- og skogsturer, og flere skal det bli. Den er morsom, og vekker oppmerksomhet. Men jeg tror ikke den er min favoritt blant Radium. Jeg har et spesielt forhold til kart og kompass, så Radium Navigatør tiltaler meg. Kanskje blir det et bytte til en slik etterhvert? Heldigvis har jeg det ikke travelt, så jeg har god tid til å finne rett modell. Jeg er i alle fall glad jeg våget å by på auksjon, og at en Radium fant veien til klokkeboksen min.
Jeg liker meg best ute, enten det er med en klatresele om livet, ski under beina eller på dekket av en seilbåt. Gleden over å ha et bål foran meg en kveld der jeg sitter med natur rundt meg og kan la alt annet fare – den er tett opptil ubetalelig. Kanskje er det av denne grunn at Radium har tiltalt meg.
Radium fremstår som noe annerledes og genuint i en verden der heller få nye merker tråkker utenfor allerede oppgåtte stier. Man skal ikke ha oppholdt seg lenge nede under bakken (etter at man snublet ned i kaninhullet) før man gjenkjenner en Radium. Bruks- eller verktøyklokker beskriver merket godt. Selv har jeg vært litt skeptisk ettersom jeg har mistenkt at størrelsen overgår det jeg er komfortabel med.
Auksjonene her på TS har fristet, men har ikke turt å by på så mange klokker til nå. Dette endret seg sist høst da en Radium SL Kommando Luft ble lagt ut på auksjon. Tross en heftig dag på jobb fant jeg tid til å legge inn bud. Overraskende raskt ble et av mine bud stående uten å bli utfordret, og jeg ble den heldige vinner.
Radiumklokker må kunne sies å være fulle av motsetninger. Samtidig som en viktig inspirasjonskilde er militærorganisasjonen under andre verdenskrig og gutta på skauen, så føles de allikevel moderne. Aluminiumkassen har et tydelig industrielt preg, og står i motsetning til skivene som jeg synes beskrives best som organisk. Det er noe uperfekt over skivene – uten at de oppleves som dårlig håndverk av den grunn. Det beskrives kanskje best som tilstedeværelse av noe menneskelig eller fravær av masseproduksjonens perfekte likhet. Enda en motsetning dukker opp i det man har den på armen. Den lave vekten står i kontrast til klokkenes størrelse.
SL Kommando Luft har en lett gjenkjennelig Radiumkasse i aluminium. Selv om størrelsen er 41 mm og høyden 12 mm, så oppleves den som stor på armen. Fraværet av bezel gir en stor skive, og med relativt lange horn der avstanden mellom ytterpunktene er 54 mm, så oppleves den som stor. Buet safirglass bidrar til vintagefølelse, men stikker også opp og er utsatt for påkjenninger fra omgivelsene. De har gjort seg flid med kronen, den har en fin størrelse og er pent preget med Norge over V. Klokkene fra Radium er gjerne oppgitt til å ha en vannbestandighet til 10 bar, men det anbefales ikke å ta de med på svømmetur. Jeg savner litt bedre vannbestandighet, det mener jeg ville kledd klokkene bedre all den tid de ønsker å være hardføre tur- og bruksklokker. Jeg skulle gjerne kunne hoppet ut i et vann eller en elv uten å måtte ta den av.
Inne i kassen ligger et Sellita SW200-1 uten komplikasjoner. Med 28 800 halvsvinger i timen (4 Hz) gir det sekundviseren en fin flyt på veien rundt. Gangreserven på 42 timer er akkurat passe. Nøyaktigheten var overraskende god på timegrapher.
| Posisjon | Rate (s/d) | Amplitude (gr) | Beat error (ms) |
| 1 - Skive opp | 2 | 287 | 0,6 |
| 2 - Krone høyre | 14 | 271 | 0,6 |
| 3 - Krone venstre | 0 | 260 | 0,3 |
| 4 - Krone opp | 7 | 274 | 0,3 |
| 5 - Skive ned | 9 | 273 | 0,4 |
| 6 - Krone ned | 14 | 288 | 0,6 |
Som nevnt er skiven av en generøs størrelse, i matt sort med nedfelte halve kuler som gir skiven et mønster. Den har ikke minuttmarkører, men med tydelige timemarkører med rikelig med lume blir det få misforståelser. Det hjelper også at markøren klokken tolv og markørene klokken tre, seks og ni har ulike former. Viserne har et typisk design for Radium, og selv om de har en sort kontrastkant, så innebærer den gule fargen av lume at klokken er svært lett å lese. En god åtte av ti. I og med at jeg er glad i å fotografere klokker, så savner litt bedre behandling av krystallglasset mot reflekser. Klokken er rett og slett en liten hodepine å få tatt gode bilder av.
Den medfølgende originale skinnreimen var i grei stand, men ble litt stor på mine håndledd. Jeg brukte den derfor mest på natoreimer i starten, inntil jeg kom over et tips i tråden Leirbål for venner av Radium Instruments. En kar fra Arendalstraktene spesiallager knallfine reimer under navnet Kistraps. De kler Radiumklokker meget bra. Jeg tok kontakt, og sammen fant vi både passende materialer og lengder. Ikke lenge etterpå kunne jeg konstatere at kjøpet var en suksess. Det er gøy å kunne støtte dyktige folk på denne måten. Men natoreimer passer også klokken bra, men vekten blir nesten for lav.
Min SL Kommando Luft har fått vært med på ski- og skogsturer, og flere skal det bli. Den er morsom, og vekker oppmerksomhet. Men jeg tror ikke den er min favoritt blant Radium. Jeg har et spesielt forhold til kart og kompass, så Radium Navigatør tiltaler meg. Kanskje blir det et bytte til en slik etterhvert? Heldigvis har jeg det ikke travelt, så jeg har god tid til å finne rett modell. Jeg er i alle fall glad jeg våget å by på auksjon, og at en Radium fant veien til klokkeboksen min.
Redigert: