En slags klokkeseilas

[seiltid]

Jeg har kost meg med flere av trådene i denne forumdelen som handler om hvordan folks interesse for klokker har utviklet seg. Jeg har blitt litt inspirert og startet å skrive litt om min klokkesamling. Tanken er en tråd for å følge utviklingen. Sikkert litt pinlig når jeg om 10-15 år er på et helt annet sted, men skitt au.

Jeg er litt usikker på hvor stor interessen egentlig er blant de andre forumbrukerne. Jeg håper altså en slik tråd kan ha livets rett, og skal forsøke å få brukt litt tid på å få tatt bildene til de første postene i den nærmeste tiden. For å legge litt press på meg selv, så åpner jeg tråden med denne posten.

Som en annen bruker skrev nylig, så må man selv bidra for å holde forumet aktivt og ha den innretningen man liker. Be the change you want to see in this world, for å si det litt pretensiøst.

 

[speedieThomas]

Gleder meg til å lese!

 

[GrimReaper]

Sånne tråder er stas. Det gledes

 

[Bezel]

Kast loss!

 

[seiltid]

En innledning og oppseiling til interessen

Som de fleste andre barn av 80-tallet vokste jeg opp med diverse kvartsklokker fra barnehagealder og opp igjennom skoleårene. Jeg husker følelsen av å få min egen klokke for første gang, det handlet nok om å få et konkret bevis på at man begynte å forstå tiden som et konsept og kanskje en følelse av noe ansvar som fulgte med. Dessverre klarer jeg ikke å huske hvordan den så ut. Derimot så husker jeg bestemt at jeg tok vare på den så lenge jeg bodde hjemme. Etter dette forsvant den nok i et flyttelass. Jeg kjenner jeg er litt motivert for å se igjennom gamle fotoalbum, kanskje dukker det opp et bilde av den?

Til konfirmasjonen fikk jeg en totonet Citizen kvartsklokke i titan med forgylte detaljer, og en sprek rektangulær og sølvfarget skive. Har den fortsatt. Den har aldri blitt brukt på daglig basis, og er fortsatt uten store bruksspor. Og slik vil den nok forbli også.

Deretter fulgte et par kvartsklokker parallelt med pulsklokker fra Polar. De siste var en Skagenklokke i titan (801XLTXM) og en Swatch plastklokke med dag og dato. Som dere ser har begge fungert som hverdagsklokker. Begge tikker i vei fortsatt, men Swatchen har fått litt skrammer i plasten over skiva og Skagenmodellen mangler krone. Fra 2012 gikk det mange år med utelukkende puls- og smartklokker til hverdags. I starten Polar og Suunto, men etterhvert har jeg holdt meg til en Garmin Fenix 5 som har holdt overraskende godt.

Jeg har med andre ord ingen uttalt klokkeinteresse fra barnsben av, men det skulle visst endre seg.

I ukene fremover vil det dukke opp stadig nye etapper, tror jeg er oppe i ti planlagte innlegg allerede. Jeg går hardt ut og lover første innlegg allerede i kveld.

 

[Labbos]

trivelig lesning, bra innhold - ser fram til fortsettelsen !

 

[seiltid]

Første etappe: Arveuret som ble kjøpt over disk

Jeg mottok for flere år siden en arv etter at nære slektninger gikk bort. Tanken om at jeg ville bruke deler av arven til noe som jeg kunne minnes mine nære med kom tidlig. Det bør nevnes at jeg har en klokkeinteressert kollega og en slektning med en viss interesse for temaet. Valget ble naturlig nok klokker. Jeg kan røpe at jeg har en over middels interesse for havet. Etter mye frem og tilbake falt valget på Omega Seamaster Planet Ocean som ble hentet ut fra kjøpt hos lokal AF*. Referanse: O21530442101001.

Seamasteren brukte jeg mer eller mindre sammenhengende i over ett år. Til tross sin generøse størrelse på 43,5 mm lar den seg bære av mine beskjedne håndledd. Definitivt den av klokkene mine som har tydeligst tilstedeværelse på håndleddet. Dessuten er den - hold dere fast - vanntett, og tåler svømmeturer ned mot 600 meter under overflaten. Selv plasker jeg stort sett bare i overflaten, men du verden så godt det er for selvtilliten å vite at jeg har noen meter å gå på.

Jeg liker detaljnivået og kvaliteten i alt fra bezel til lenken. Bezelen har 120 klikk, og oppfører seg slik en bezel i denne prisklassen bør. Arabiske tall for kl 6, 9 og 12 gir sammen med tydelige timemarkører en lett lesbar skive. På skiven kan tre ulike skriftfonter fort bidra til et rotete uttrykk, men jeg synes Omega redder seg inn. Spesielt godt liker jeg bruken av oransje detaljer i skrift og på sekundviseren. Ikke for mye farge, ikke for lite. Og når jeg nevner viserne, så kan jeg forstå de som ikke er begeistret for de pilformede time- og minuttviserne som Omega har valgt. For min del plager de meg ikke, og jeg mener de er med på å bidra til den høye lesbarheten som Seamasteren har. Lumen er helt grei, så lesbarheten gjelder også for natt. Urverket er et Omega Master Co-axial 8900 som tikker i vei med en frekvens på 25 200 halvsvingninger i timen, og gir sekundviseren en frekvens på 3,5 Hz. Ikke noe høyfrekvent kaliber, men urverket har en Master Chronometer-sertifisering fra Metas. En konservativ dato kl 3 med sølvfarget tall på mørk bakgrunn uten ramme. Det er blant detaljene jeg kan like veldig godt, at datovinduet har samme bakgrunnsfarge som skiva. Det trenger ikke alltid være slik, men noen ganger er det prikken over i’en. Jeg har lest at heliumsventilen irriterer enkelte, den sluttet jeg å tenke på andre dagen jeg hadde klokka. Nå sjekker jeg bare enkelte ganger at den fortsatt er skrudd helt ned. Av negative erfaringer, så kan jeg nevne at den ikke gjør seg spesielt godt som dressklokke (selv om jeg har brukt den til det også), høyden er tross alt 16,1 mm. Den har også en litt ukurant reimbredde på 21 mm.

Jeg er fortsatt skikkelig glad i Seamasteren, og spår at den kommer til å være med meg i mange, mange år fremover. Planen var å kun ha en klokke. Det holdt omtrent i ett års tid...

*AF = autorisert forhandler. Klarer ikke helt å la være å fyre opp litt under Nicolai sin kontinuerlige lek med ord, betoning og særskriving, og påfølgende - berettiget (?) - kritikk her på TS. Forøvrig et godt eksempel på den i hovedsak lune og hyggelige tonen som er gjeldende her.

P.S. Litt om fotograferingen. Det er veldig lenge siden jeg hadde noen interesse for makrofotografering, så det vil ta litt tid før jeg får teken på fotografering på så kort avstand. Dessuten glemmer jeg nesten alltid å rengjøre klokka godt nok, og et godt makroobjektiv tilgir ikke det. I tillegg så vil jeg nevne at de fleste situasjonsbildene med klokke på armen er tatt med mobilkamera, noe som gir litt begrensede muligheter for kreativ bruk i etterkant.

 

[Uhrmeister]

Trivelig lesing på morgenkvisten

Du skriver godt og tar flotte bilder. Gleder meg til fortsettelsen

 

[seiltid]

Takk for oppmuntring, @speedieThomas, @GrimReaper, @Bezel, @Labbos og @Uhrmeister. Det setter jeg stor pris på!
Og takk til alle dere andre som har lest eller tittet innom!

Jeg legger igjen litt press på meg selv og lover ny etappe i morgen formiddag.

 

[seiltid]

Andre etappe: Grønne solstråler

Jeg skulle være EKM*, det var jeg fast bestemt på. Omegaen fikk være med på alt. Inntil jeg snublet innom lokal AF en sommerdag i jakt på en gave til samboer. Det ble et dyrere besøk enn jeg hadde tenkt, ettersom en Seiko med grønn skive glitret bak en glassdør. Den hadde ligget der i flere år, litt bortgjemt og på siden av de andre klokkene. Jeg ble umiddelbart revet med, og i det jeg fikk den på armen var det gjort. Så da ble det to Presage-modeller. En til samboer og en til meg.

Modellen er en Seiko Presage Green Casual Date, referanse SRPB05J1. En knallfin grønn solstråleskive** som kanskje mest minner om en pilotklokke, heller enn dressklokke som jeg ofte tenker på Presage som. Den har pene hvite alfavisere, og er svært lett å lese. Jeg gir den åtte av ti i lesbarhet, bittelitt trekk for medium lume. Til forskjell fra mange av sine søsken i Presage-familien, så har denne ingen skriftlig påminnelse om annet enn at den er en Seiko og at den har automatisk urverk. Av komplikasjoner har den dato, med hvite tall på matt sort bakgrunn. Et godt valg, skivefargen tatt i betraktning, men kanskje litt kjedelig plassering. Med sin størrelse på 41 mm i diameter og 11,7 mm høyde er den akkurat passe synlig. Kassen er blankpolert, og har en klassisk form. Riktignok har den en voksen avstand mellom hornene på 50 mm, men den passer meg allikevel bra – mitt relativt tynne håndledd tatt i betraktning. Reimbredden er 20 mm og den kler veldig godt brunt lær. Alt til en veldig fornuftig sum.

Den er oppgitt til å ha være vanntett til 10 bar, men siden den er uten skrukrone kommer jeg nok ikke til å bade med den. Den har kaliber 4R35B med 21 600 vph / 3 Hz. Det er verken et kunstferdig eller vakkert urverk som man ser gjennom vinduet, men kanskje pent allikevel i all sin enkelhet. Helt greit med tanke på prisen.

Presagen inngår nå for tiden blant klokkene jeg bruker regelmessig. I dag bruker jeg den primært som en slags dressklokke, de dagene arbeidet krever skjorte eller andre mindre sportslige anledninger. Jeg har vurdert å selge den, men den reelle bruktprisen er så lav at jeg per i dag tenker at jeg heller beholder den.

Skulle du som leser være fristet og vil legge inn et bud, så send meg gjerne en melding. Den er faktisk upolert og hentet ut for kun et halvt år siden, heldigvis har jeg rukket å plassere noen obligatoriske hairlines på strategiske steder på kassen.

Sett retrospektivt var det nok i det øyeblikket jeg spontant kjøpte denne klokka at ballen for alvor begynte å rulle og jeg sporet litt av hva klokkeinteressen angår. Eller, som flere av dere sikkert ville sagt: endelig havnet jeg på sporet. Jeg hørte på podkaster og googlet stadig mer. Tidssonen dukket påny opp i bevisstheten, og jeg skaffet meg etter hvert en bruker.

*EKM = kun én klokke-mann (OWG). Greit, det er kanskje å forsøke litt vel hardt på oversettelse.
**Beklager, klarer ikke la være.

 

[seiltid]

Tredje etappe: Bruktkjøpsåpenbaringen

Klokker er best kjøpt nye. Det trodde jeg frem til i høst. Men man trenger ikke være pålogget TS lenge før man forstår at det å kjøpe brukt som oftest er en langt mer smart og lønnsom strategi (med unntak av et knippe merker, selvfølgelig). En av de første rutinene jeg fikk her på forumet var å sjekke alle annonsene på bruktmarkedet. Der dukket det i høst opp en feltklokke. For en som er spesielt glad i friluftsliv, så talte designet og konseptet til meg. Merket forbandt jeg ikke noe spesielt med, et mikromerke? Det var visst litt mer etablert enn som så. Mye klokkeglede skulle det vise seg: Størrelse, COSC-sertifisert og ikke minst et rendyrket feltklokkedesign. Selgeren og jeg avtalte å møtes i Oslo en morgen. Det ble en skikkelig trivelig klokkeprat over en kaffe med en av forumets kjernekarer. Kvalitetsfølelsen i det jeg fikk den på armen overgikk forventningene. Denne ville jeg ha. Christopher Ward C65 Sandhurst skiftet eier og ble en del av min gryende klokkesamling.

Klokkens referanse er N65-38A3H2-500K0. Den har som nevnt et rent feltklokkedesign uten dato, skiven er matt sort med arabiske tall fra 1 til 11 og den har baton-visere (finnes det et godt norsk ord for slike visere?). Åtte av ti på lesbarhetsskalaen, med litt trekk for medium lume. Likhetstrekkene til andre feltklokker som for eksempel Hamilton, CWC og Timor er tilstede, men jeg mener CW her har landet støtt på egne bein med sitt design.

Den har en hendig størrelse på 38 mm med høyde 11,6 mm. Klokken har skrukrone og er vanntett til 150 meter. Den kler omtrent alt av reimer og har en allsidig reimbredde på 20 mm. Den kom med en kledelig stållenke av god kvalitet med mikrojustering. Selv har jeg blitt glad i å ha den på en vintage lærreim. Urverket er et Sellita SW200, som altså er regulert til å oppfylle COSC, godt gjemt bak et tøft stållokk. En skikkelig hverdags-, tur- eller alt-mulig-klokke. Og igjen; veldig mye klokke for pengene.

Det er en klokke jeg ofte velger i klokkeboksen, og som får en god del armtid. Kombinasjonen av god lesbarhet og en meget god balanse mellom vekt og kvalitetsfølelse vipper ofte valget i C65’ens favør. Den har fått venner uten klokkeinteresse til å tråle finn for å skaffe seg en lik.

Jeg forsøkte nå å slå meg til ro med at tre var et passende antall klokker; en skikkelig dykkerklokke med Seamasteren, en penklokke med Presage’en og en tøff daglig feltklokke med C65.

Men det varte ikke lenge før TS for andre gang skulle få meg til å endre mening.

 

[andres]

Deilig lesning, bra bilder. Flott bidrag.

 

[seiltid]

Fjerde etappe: Vintagetanken slipper ikke taket

Bredden i klokkeinteressen blant brukerne her på TS er noe jeg liker. Man blir presentert for et bredt spenn av klokker, alt fra 1950-talls sportsklokker til G-shock til unike og reelt limiterte mesterstykker med avanserte komplikasjoner. Spesielt eldre klokker har lett for å få min oppmerksomhet. Jeg skal ikke legge skjul på at det var en av vintageklokkenes frontfigurer og podkastvert som plantet ideen som siden ble et ønske om en eldre klokke. Jeg så for meg en mindre klokke som passet godt med dress. Finn.no ble trålet, og så dukket en Certina opp hos en lokal selger. Det var en Bristol 235.

Klokken er fra 1969, og selger hadde polert den og skiftet glass, uriginal krone var det også. Urverket er et mekanisk Certina kaliber 28-10. Den trekker lett, og tikker i vei med 2,75 Hz. Jeg betalte kanskje litt i overkant, ubevandret som jeg var på vintagemarkedet, men rundlurt ble jeg på ingen måte.

Certinaen har en nydelig skive med appliserte tall, passende time- og minuttviser, samt liten sekundviser kl 6. Selve skiva har sjarmerende aldersmerker etter årenes løp. Den er lett å lese. Som dressklokke gjør den nytten sin og ligger tett på armen. Den kler definitivt lærreim best, men jeg har ikke funnet den perfekte reimen enda.

Det ble denne klokken som introduserte meg for Certina som merke, og det ble en virkelig øyeåpner til et merke som jeg først hadde avskrevet som kjedelig. Klokken er jevnlig i bruk, men dessverre stadig mindre. Jeg har vurdert å selge den av grunner jeg skal komme tilbake til, men klarer foreløpig ikke å skille meg av med den. Men kanskje dukker den opp til salgs her på forumet en dag.

 

[seiltid]

Femte etappe: Komplikasjonsjakten

Det siste året hadde jeg kikket en del på klokker med komplikasjoner i den «vanskelige mellomklassen». GMT-klokker var lenge høyt oppe på ønskelisten, spesielt våren 2022. Et skifte kom gradvis i løpet av sommeren, ettersom en fasinasjon for kronografer meldte seg. Jeg fordypet meg litt i det, og så på både Omega Speedmaster, Sinn sine mange ulike varianter, Junghans, Tudor, Longines Spirit, Tag Heuer Monaco og Breitling Top Time. Utfordringen ble å finne balansen mellom et godt urverk med et gjennomført design på skiven og urkassen. Jeg liker spesielt godt designet til Breitling Top Time «Zorro», Longines Spirit Chrono, Sinn 910 SRS og ikke minst den klassiske Speedmasteren. Bortsett fra sistnevnte så renner ikke bruktmarkedet over av slike kronografer.

Det ble mange timer med søk på nettet og tråling av finn. Spørsmål om selve verkene dukket også opp. Etter å ha fulgt en annonse i flere uker, så tok jeg mot til meg og sendte en melding på finn. Jeg tenkte at det kan da ikke være så farlig, og ikke er det forpliktende heller. Men så var det dette med snøballen som begynner å rulle. Noen timer senere ble mitt bud godtatt, og jeg endte opp med en Seiko-kronograf: Presage Prestige Line med referansenummer SRQ023J1.

Designet talte til meg med en nydelig hvit emaljert skive, romertall og passende blå løv-visere i en pent polert kasse. Den var riktignok ikke så sportslig som noen av de tidligere nevnte kronografer, og jeg ville egentlig ikke ha romertall. Men prisen var grei og det var noe med klokken, en slags X-faktor.

Siden har designet vokst på meg og jeg mener nå den kler romertall bedre enn arabiske tall. I kategorien "Mindre sportslige kronografer" mener jeg den står seg veldig godt – i alle fall om man tar prisen med i betraktningen. Designet gir en lettlest klokke, og en nesten like lettlest kronograf. Viserne og skiven er uten lume, men det plager meg ikke. Det som er en hake, eller kanskje et sjarmerende trekk ved disse emaljerte skivene til Seiko, er små ujevnheter rundt hullene i skiven.

Den er det mange vil kalle tricompax, men som jeg forstår kanskje mer korrekt er en bicompax. Øyet for de løpende sekundene telles visst ikke egentlig med, ifølge enkelte hos Fratello. Øyet klokken ni teller fra 0 til 30 minutter og øyet klokken seks teller opp til 12 timer. Urverket er et automatisk Seiko 8R48 med søylehjul*. Verket har en fin og tydelig taktil respons ved start, stopp og nullstilling av kronografen. Den har ingen takymeterskala, men med et verk som har 4 Hz og markeringer for hvert ¼ sekund er det en fryd å se kronografen gli av gårde og stanse presist over et merke hver gang jeg stopper den.
*Forsøk på oversettelse av column wheel. Tillegg: Riktig betegnelse er kolonnehjul.

Baksiden gir innsyn til verket, som er vakkert, men ikke eksepsjonelt. Den er relativt stor med sine 42 mm i diameter, 49,5 mm fra horn til horn og 14,9 mm høyde. Men jeg liker den godt på armen. Med reimbredde 20 mm er det lett å finne passende reimer, og favoritten nå er en blå lærreim. Den får mye armtid, og har foreløpig en sikker plass i klokkeboksen. Jeg kan avsløre at den i skrivende stund ikke lenger er den eneste kronografen i boksen, men mer om det siden.

En liten oppdatering av klokkeboksen:

Selv om jeg etter kjøpet av Presage'n hadde en fin kronograf i samlingen, så stoppet jeg ikke å se på andre kronografer. Jeg var innom Thune i Oslo en tur, og kom der over det som foreløpig er en favoritt blant kronografer: Zenith Chronomaster Original. Herreminhatt for et verk og design. Denne kroner nå på toppen av kronograflista.

 

[Dr.Skinnywrist]

Fantastisk å lese om din klokke reise. Tusen takk for at du deler.

 

[seiltid]

Igjen, tusen takk til alle dere som leser tråden! Og takk for kommentarene @andres og @Ronerling, setter stor pris på tilbakemeldinger Det er slikt som motiverer.

Jeg forsøker to innlegg per uke, men det kan være at planen sprekker litt fremover. Det kommer rett og slett an på hvor mye tid jeg klarer å fristille. På et tidspunkt, som jeg nå tror er en gang i starten av mars, så kommer jeg til å være a jour med boksen. Tanken er da å ta det litt videre med refleksjoner omkring noen litt mer løse klokkeplaner jeg kan se for meg fremover.

 

[seiltid]

Sjette etappe: Glemte skatter

I jakten på en forsvunnet dåpsgave kom jeg over arvegods som jeg hadde gjemt ned i en eske i boden og glemt. Min bestefar var en håndverker som alltid holdt seg okkupert med gjøremål. Han la ned en betydelig innsats for lokalsamfunnet, og spesielt for et lokalt idrettslag. Som takk fra både arbeidsgiver og for frivillig arbeid fikk han blant annet flere klokker gjennom årenes løp. En av disse arvet jeg for flere år siden. Det hører med til historien at jeg er oppkalt etter ham. Dermed var det ekstra stas å finne igjen denne skatten, en Certina Bristol 235 med hans navn inngravert sammen med en hilsen datert fra 70-tallet. Ikke akkurat en Rolex, men ikke noe mindre verdt for meg.

Dette er altså min andre Certina Bristol 235. Denne har en gylden skive med enkle markører for timene, og like enkle baton-visere. Jeg liker egentlig viserne og skiven på den med arabiske tall og små sekunder bedre, men affeksjonsverdien i min arvede versjon er skyhøy. Den blir med meg. Den gikk litt ujevnt, så den fikk seg et rehabiliteringsopphold hos min lokale urmaker. Nå går den problemfritt. Foreløpig har den fått selskap av en brun, preget skinnreim. Jeg er fornøyd med kombinasjonen, men holder øynene åpne for den perfekte reimen. Certinaen har blitt klokken for de spesielle anledningene, og gjør seg spesielt godt som dressur.

I tillegg dukket to arvede lommeur opp. Alpina fra samme bestefar som jeg arvet Certinaen fra og Elgin fra oldefar. Sistnevnte husker jeg godt at jeg fikk på 1990-tallet. Alpinaen går knirkefritt og trekker lett. Men Elgin-uret står helt stille og lar seg ikke trekke (det har stått stille siden jeg arvet det). Urmakeren mener den er et håpløst tilfelle. Jeg vurderer å forhøre meg hos en annen urmaker. Et alternativ kan være å kjøpe en lik på finn.no som fungerer, og så få byttet urverket, men beholde kassen, visere og skiven. Alternativt lar jeg den få bli som den nå er. Den er tross alt såpass stor og tung at jeg neppe kommer til å bruke den som lommeur.

Klokkeboksen er full. Hva gjør man da? Lar man være å se på andre klokker?

 

[jorol]

Veldig interessant og inspirerende å lese @seiltid !

 

[seiltid]

Sjuende etappe: Bruktkjøpsbonanza

Jeg har altså gått fra å kun se på nye klokker i butikk til å kjøpe mest brukt og atpåtil bli glad i eldre klokker. De forteller jo gjerne en historie, og merkene etter bruk gir de karakter. Jeg skulle gjerne hatt tryggheten til nyere klokker hva angår service, men så gir det om ikke annet et ekstra spenningsmoment. Via en av forumets travere innen vintage snublet jeg over flere flotte klokker, først og fremst en Certina med grå skive. Jeg avtalte et møte og krysset fingrene for at et bytte kunne være aktuelt. Boksen bestod jo tross alt av seks klokker allerede. I tillegg hadde han en morsom Seiko og ikke minst en stilig Zenith. Det ble en trivelig klokkeprat. Noe bytte var ikke aktuelt, og det endte med at jeg reiste derfra med fire "nye" klokker.

Certina Club 2000: En herlig gjennomført klokke med en knallfin grå skive med appliserte detaljer som er et blikkfang der fotografiene dessverre ikke yter den rettferdighet. Skiven har en form for solstråleeffekt, den veksler mellom tydelig og ren gråtone og gråbrune toner avhengig av lyset. Den er fra 1976 og til alderen er den velholdt og upolert. Kasseformen gir litt syttitallsvibber, er 36 mm og har en delvis gjemt krone. Den kom med en original grå Certina lærreim, men kler mange typer lærreimer godt. Klokken har et egenprodusert urverk fra Certina, kaliber 25-661M, med manuelt opptrekk. Dato klokken tre med sorte tall på hvit bakgrunn. Club’en er en klokke jeg har rukket å bli glad i, den får regelmessig armtid og skal få bli i boksen en stund.

Zenith Surf: En modell fra siste halvdel av 70-tallet med en nydelig blå skive med appliserte timemarkører. Blåtonene varierer mellom kaldt blått og blått med rødt innslag. Kassen er 35 mm og har de skarpeste kantene bak hornene som jeg har erfart til nå, ikke mye polert med andre ord. I klokken sitter et urverk fra Zenith, kaliber 2572, som har 28 800 halvsvingninger per time. Jeg var på reimjakt før jul, og inne hos urmakeren stoppet den helt opp. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle koste på den full service, all den tid det nok ikke er verdt det rent økonomisk. Men jeg klarte ikke å slippe den fra meg helt enda, så nå er den pent rehabilitert og klar for det som forhåpentligvis blir mange nye år. Den har den litt ukurante reimbredden på 17 mm, men jeg fant et par fine reimer fra CNS. Zenithen får en del armtid og forblir i samlingen en tid fremover.

Seiko 7009-5001: Et design skiller seg ut med en særegen kasseform og skive. Den ble produsert i februar 1977. Skiven har to blånyanser og en solstråleeffekt som kommer best frem i levende live. Klokken har et automatisk urverk kaliber 7009 som ikke kan trekkes opp med kronen. Sistnevnte er snedig kamuflert inn i kassen. Den har dag og dato, men kun mulighet for å stille dag separat, dato stilles med viserne. Seikoen har en tydelig tilstedeværelse på armen med kassemål på 35,2 x 38,8 mm og høyde 11,6 mm. En morsom klokke man blir glad av å se på. Dessverre må jeg nok med tid og stunder allikevel selge den for å skaffe plass i boksen.

Rutina, ukjent modell: En sjarmerende klokke fra 1950-tallet på 35 mm som har «bulls eye» i sort mot hvit skive som har en flott patina som fulgte med i handelen av de tre førstnevnte. Den har en sekundær sekundviser klokken seks. Baksiden gir mest informasjon. Klokken er produsert i Sveits, men av hvilken fabrikk er jeg ikke sikker på, og en gang i tiden ble den regnet som vannresistent og antimagnetisk. Rutinaen tikker tydelig i vei, og oser av sjarm. En god kamerat likte den godt og han fikk raskt låne den, og selv om han ikke vet det enda er den i hans eie nå. Dermed har jeg dessverre ingen bilder av den.

På veien hjem fra klokkekjøpet innså jeg at jeg nå befinner meg i en slags akkumuleringsfase preget av lav impulskontroll. Godt illustrert med det som var en intensjon om klokkebytte, og som endte med fire nye klokker i boksen. Det ble behov for ny klokkeboks. Jeg mente jeg måtte skjerpe meg, og lovte å gjøre nettopp det. Det holdt noen uker.

Det blir helt sikkert flere kjøp av vintageklokker i fremtiden, men jeg trenger neppe fire klokker i slengen. Av klokkene jeg ser etter har jeg allerede nevnt Omega Seamaster eller Zenith med små sekunder, men det hadde heller ikke vært feil med en eldre Sinnkronograf eller kanskje Heuer Luftforsvaret. Heldigvis har jeg god tid, og kan se frem til mange trivelige timer med detektivarbeid.

 

[speedieThomas]

Nå tar det av! Kule vintage-anskaffelser. Den zenith'en med blå skive syns jeg var aller finest.