Vin og smak og lukt er alltid et hett tema. Det finnes jo «bransjestandarder», men så er vi jo alle ulike igjen. For mange år siden gjorde vi et stunt på jobb, og leide inn en sommelier som hadde med seg nok vin til en helaften. Smakingen startet mykt med en enkel Pinot Grigio-variant. «Hva lukter dere?» «Hvitvin!», ropte en. «Hehe, ja, men noe mer?» «Litt sånn derre fersken på boks. Er det riktig?». Det kom flere. Noen meldte melon, andre eple og pære. Flere ristet på hodet og kjente kun lukten av vin. Alt var mer eller mindre riktig.
Jeg husker ikke nøyaktig hvilke viner, men samtlige var til under 150 kr den gangen. Da en av de røde kom til smaking, smalt det raskt fra bakre rad «Fytti helvete! Den lukter jo blod!». «Ganske riktig, men vi kaller det ofte animalsk.», svarte sommelieren.
Noen flasker hadde også «korket» seg. En av disse ble helt over på karaffel for virkelig å vise lukten av skjemt vin. Det gikk flere hus forbi, som med glede skjenket i sine glass og skålte i vei - til noen av oss andres store latter.
Selv kan jeg litt om vin, men ikke så voldsomt mye. Kjøper det jeg liker innenfor budsjettet jeg later som jeg kan rettferdiggjøre. Kan helt fint trives med et glass fra en enkel treliter også, selv om det oppleves litt kjedelig. På restauranter med litt standard, stoler jeg på kelnerens vinvalg. Skal bli flinkere til å dele. Det har jeg lovt meg selv.
