En slags klokkeseilas

[seiltid]

Ellevte etappe: Fruktfest

Det var en lørdag i januar. Samboer og jeg hadde akkurat pyntet oss til en kamerats feiring av et rundt tall, og vi var på vei til festen. Siden jeg ikke satt ved rattet, så kunne jeg sjekke om noe spennende var skjedd på SoMe. En ny salgsannonse på TS var lagt ut, og jeg ble straks skjerpet i det jeg så hva slags klokke som skulle selges, en Studio Underd0g Watermel0n. Første gang jeg hørte om merket var i en av Klokkelandslagets episoder, der det ble presentert som et merke verdt å sjekke ut med et unikt design. Jeg noterte meg klokken og har siden hatt den på ønskelisten, enten som Go0fy panda eller Watermel0n. Min allerede lave impulskontroll nådde denne kvelden et bunnivå, og etter noen meldinger frem og tilbake var kjøpet i boks.

Studio Underd0g har en kreativ tilnærming til urskiver, ta dere en tur innom hjemmesiden dersom dere ikke har gjort det allerede. Selve skiven har en kornete overflate i rød-rosa nyanser som varierer med lyset og timemarkører formet som melonstener. Langs ytterkanten av skiven har den en takymeterskala på en frisk, grønn bakgrunn. Klokken er det mange mener en Compur med to øyne med løpende sekunder klokken ni, og et større, grønt øye klokken tre med minutteller. Andre igjen vil sikkert hevde at begrepet bicompax er riktigere, det står også skrevet på skiven. De har valgt en nett og fin urkasse i polert stål med diameter 38,5 mm og høyde 13,5 mm. Den har et høyt og kuppelformet safirglass som bidrar til følelsen av vintage. Fra horn til horn er den 44,5 mm, noe som gjør at den til og med sitter greit på min samboers smale håndledd.

Du må kunne reglene for å bryte dem. Dette er et råd jeg en gang fikk av en kunstner og fotograf. Jeg har siden erfart at det gjelder for de fleste kunstneriske disipliner. Jeg tror det også det gjelder for Studio Underd0g sitt design. Bare se på tekstplassering, øynenes ulike størrelse og det resterende skivedesignet. Det fungerer; et herlig lekende uttrykk ulikt det meste annet jeg har sett i denne prisklassen.

Watermel0n har et kinesisk urverk; et Seagull ST-1901. Urverket er basert på sveitsiske Venus kaliber 175, tegningene ble kjøpt av det kinesiske luftforsvaret tidlig på 1960-tallet. Et manuelt kronografurverk med kolonnehjul, 21 600 halvsvingninger per time – altså 3 Hz og 45 timers gangreserve. Studio Underd0g har kostet på seg et safirglass som gir innsyn til et til prisklassen meget pent urverk med få tildekkede flater. Knappene til kronografen har en fin taktil respons, og den nullstiller seg perfekt. Men man kan som kjent ikke få alt her i verden, og kvalitetskontrollen hva støv angår i urverket har nok variert.

Det som har fasinert meg mest med dette kronografurverket er minuttelleren. Den beveger seg – ett minutt av gangen, en gang i minuttet. Akkurat i det sekundviseren når 59 sekunder starter minuttelleren bevegelsen, og i løpet av to sekunder har den beveget seg ett minutt videre. Frem til nå har de kronografene jeg har skiftet bekjentskap med hatt minuttellere som beveger seg kontinuerlig og jevnt. Jeg har forsøkt å illustrere det under.

Dette er andre generasjon av Watermel0n, det vil i praksis si at den har blitt montert (delvis, antageligvis) i Storbritannia og fått en britisk lærreim fra the Strap Tailor. Med sine 20 mm reimbredde er den lett å finne reimer til, og jeg synes den kler mye forskjellig. Alt fra sort eller brun lærreim, til mesh-lenke og natoreim. Som klokke er den enkel å lese med sine blyantvisere med sort kontrast. Men den ikke spesielt nøyaktig, all den tid den mangler tydelige merker for minutter langs skivens ytterkant. Men det er heller ikke derfor jeg tar på meg vannmelonen.

Klokken er ikke blant de jeg bruker mest, men jeg finner den frem de dagene jeg har lyst til å ha noe morsomt på armen og den passer godt i festlige lag. Den vekker nysgjerrighet hos mange, også de uten klokkeinteresse. Sommerklokke? Ja, definitvt. Festklokke? Absolutt.

 

[seiltid]

Tolvte etappe: Gaveklokke

En god kamerat og kollega skulle skifte arbeidssted, og jeg ønsket å gi ham en klokke som ett minne og som takk etter flere år med særlig innsats for sine kollegers ve og vel. Budsjettet var begrenset, og det var ikke lett å finne et godt alternativ. Jeg kunne tenke meg å gi bort en vintage klokke, men selv om jeg godt kan leve med usikkerheten et gammelt urverk har, så synes jeg ikke det passet seg å gi bort som en slik gave. Etter trålet finn.no og TS over noen måneder, så falt tilslutt valget på en Christopher Ward C5 Malvern Slimline. Det ble en hyggelig handel med en trivelig kar her på TS.

Jeg fikk ikke mange dagene med klokken, men jeg rakk å like den. Den ble et trygt valg med urverk fra ETA, og en nydelig blå skive med polerte detaljer og visere. Modellen ble lansert i 2014 for å feire det som den gangen var Christopher Ward sitt tiårsjubileum. Selv om begrepet er litt flytende, synes jeg man kan kalle den en typisk dressklokke. Den har en polert kasse med 40 mm diameter og 48 mm fra horn til horn. Høyden er ikke stor, 8,7 mm gjør at den glir fint under skjorteermer. Skiven har en pen blåtone med en slags solstråleeffekt. De enkle, polerte timemarkørene gir sammen med flotte polerte Douphine-viserne et ryddig design som er lettlest.

Baksiden av klokken har innsyn til urverket. Urverket er et ETA 2801-2, et ryddig og enkelt håndtrukket urverk med 28 800 halvsvingninger i timen (4 Hz) og 38 timer gangreserve. Det er ikke lagt mye tid i å pynte urverket, og for min del kunne klokken like gjerne hatt et stållokk. Men min kamerat setter pris på å kunne se urverket. Den har reimbredde på 20 mm og kler den blå skinnreimen som fulgte med godt.

Klokken veier ikke mye og sammen med kasseformen gjorde det at den lå behagelig på armen, men uten en spesielt tydelig tilstedeværelse. Det ble noe jeg savnet litt. Klokken var ikke aktuell til egen samling, da vil jeg heller kjøpe meg en Grand Seiko. Men som gave var den glimrende, og jeg kan trygt anbefale den dersom noen er på jakt etter en rimelig dressklokke.

Jeg leverte den til en gullsmed som med maskin graverte en hilsen rundt glasset på klokkens bakside. Det ble en veldig hyggelig gave å kunne gi en god venn. Det er definitivt ikke siste gang jeg kjøper en klokke som gave.

 

[seiltid]

Trettende etappe: Alltid rødt, alltid rett?

Kjøpet mitt av Certina Club 2000 fra 1976 åpnet øynene mine til kasser med lignende puteform. De har et tydelig designspråk som jeg forbinder med 70-tallet, og jeg må innrømme at jeg er litt svak for stilen. Her på TS dukket noen eksemplarer av DS-2 opp forrige høst, og jeg lot meg påvirke av eksponeringen. Det ble noen turer innom forskjellige urmakere for å prøve de på, men skivefargen jeg likte best var vanskelig å finne i butikk. Jeg våget aldri bestille den i nettbutikk, vel vitende om at forskjellen mellom bilder og virkelighet kan være store. I det en forumbruker ønsket å selge sin DS-2 i fargen jeg likte, ble tilslutt fristelsen for stor. En hyggelig handel med en av forumets kjernekarer.

En Certina DS-2, referansenummer C024.407.17.421.00, med iøynefallende rød skive. Certina sin Double Security-serie så dagens lys i 1959 med det som den gang var forsterkede kasser med god støtbeskyttelse og vannresistens til hele 6 meter. 10 år senere ble DS-2 lansert. Produktserien har bestått og denne er blant merkets siste versjoner.

Røde skiver er verken nytt i klokkeverden eller for DS-2, men skivefargen er heller ikke spesielt vanlig. Jeg var spent på hvordan denne var, og gleden var stor i det jeg pakket den opp og oppdaget at virkeligheten overgikk bildene. En dyp, rød skive med solstråleeffekt. Skiven har appliserte og polerte timemarkører med lume og et pent innrammet datovindu. Datoskiven er hvit, uten at det fremstår som et dårlig valg. Jeg mener skiven er pent balansert – datovindu, de tre tekstlinjene og logoen tatt i betraktning. Klokken har polerte visere med lume. Det gjør klokken rimelig lettlest, jeg gir den 7/10.

Certina har utstyrt klokken med sitt Powermatic 80.611, et rimelig urverk fra Swatch Group som i bunn og grunn er basert på ETA 2824-2. Målet med urverket var neppe å skape noe for evigheten, men å gjøre det så rimelig å produsere som mulig. Forhåpentligvis har dette bidratt til å spre klokkeglede ved å senke prisene og gjøre klokkene mer tilgjengelige. Kaliberet er automatisk, har 21 600 halvsvingninger per time (3 Hz), gangreserve 80 timer og dato. Det virker som om Swatch Group har holdt kortene tett til brystet med disse urverkene. De har flere ulike varianter, der de rimeligste visstnok har plast-ankergang*. Den skal være laserregulert under produksjonen, uten at jeg helt har forstått hva det innebærer. Dessverre skal det ikke være spesielt lett å reparere eller regulere urverket. Av det jeg har klart å finne ut, så har mitt urverk 25 juveler, en balansefjær av en titanlegering og det skal være en av versjonene uten plastdeler. Til prisen ser urverket rent og ryddig ut, med en gravert rotor.
*forsøk på å oversette escapement fork.

Kassen er i stål med polerte og børstede flater, noe som gir liv når lyset treffer den og jeg synes det passer bra med selve skiven og detaljene på den. Kasseformen gjør at klokken bærer relativt stort, selv om målene ikke er ekstreme. Den er 40 mm bred, 42 mm lang og 12,7 mm høy. Safirglasset er kuppelformet, og bygger noen millimeter over kassen. Med 200 meter vannresistens og skrukrone har den gode nok marginer i det våte element. Den har reimbredde på nyttige 20 mm og kler den originale mesh-lenken godt. For min del liker jeg den best med lærreim. Jeg har vært på jakt etter en passende gummireim, men har ikke lyktes i jakten.

En liten digresjon med tusen biter
Kort tid etter at jeg hentet den, ble den med på en jobbreise. Jeg er av kategorien mennesker som kan kalles tidsoptimist, og det hender at vi får litt dårlig tid nå og da. Slik ble det også en kveld under denne reisen. Jeg skulle skynde meg til middag, og tok klokken i hånden for å spare tid. Mens jeg ventet på heisen la jeg den på håndleddet for å feste reimen. Ett øyeblikks uoppmerksomhet senere – så skjer det. Klokken får fart av håndleddet, og jeg ser den falle i sakte film mot gulvet. En runde rundt, to runder rundt. Foten sparkes ut i et desperat forsøk på å dempe fallet. Tre runder rundt. Det ble flisene på gulvet som var først ute for å møte min kjære DS-2 der den landet i et perfekt møte med stor kontaktflate mellom glass og flis. En eksplosjon av bittesmå glassbiter skjøt ut fra klokken. Katastrofen var et faktum. Hva gjør man? Jo, man banner høyt, ser seg rundt, banner enda en gang, er delvis lettet over at ingen så det hele og så løfter man klokken veldig forsiktig opp. Som om den kunne bli mer skadet enn den allerede var. Jeg husker jeg skrudde ut krona og stoppet urverket. Resten av kvelden gikk med på å prøve å glemme episoden. Det lot seg ikke gjøre.

Det ble en tur innom urmaker. Noen uker senere kom den i retur – nesten som ny. Det viste seg at den var blitt sendt inn til Swatch Group sitt verksted, og alt utenom kassen var byttet. Ny skive, visere, urverk og krone. Siden har den klart seg bra, og blitt brukt med forsiktighet. De eneste sporene etter episoden er to små hakk på en millimeter hver, og et par små overfladiske riper. Lommeboken fikk seg et litt dypere hakk, og det samme gjorde stoltheten min. Hvem presterer å miste en klokke i gulvet?

Jeg liker godt det svenske åttitallsbandet Imperiet, og klokken har fått meg til å tenke på sangen Alltid rött, alltid rätt. Dette skulle vise seg å ikke stemme for DS-2 og meg. Den har fått en del armtid og blitt en slags sommerklokke, men har dessverre ikke blitt en favoritt. Rødt var denne gangen ikke rett. Jeg tror det har en viss sammenheng med at det hele startet rimelig uheldig, at urverket ikke lot seg reparere eller erstatte lokalt, og ikke minst at klokken – sammenlignet med min Club 2000 – føles litt for stor med denne kasseformen. Jeg har lite ellers å utsette på klokken og skiven er nydelig. Det var bare ikke en perfekt match for meg.

 

[seiltid]

Fjortende etappe: Første klokkesalg

I takt med at klokkesamlingen har vokst, har jeg til min overraskelse oppdaget at det ble stadig vanskeligere å tenke seg å selge noen av klokkene. Man skaper seg et aldri så lite mikrokosmos i det man ramler ned i kaninhullet. Plutselig blir man glad i små tidsverktøy, man knytter de til merkedager, aktiviteter og trivelige minner. Dykkerklokke. Reiseklokke. Dressklokke. Arveklokke. Den-rare-Seikoen. Treneklokke. Man rasjonaliserer bort salg, for eksempel ved å tenke at akkurat den klokken har for lav verdi til at den er verdt å selge eller at jeg bare må ha en slik skivefarge. Dette er bare ett av maniens mange ansikter. Jeg innså etterhvert problemet. Det var første steg. Deretter bestemte meg for at det fikk være grenser for galskapen. Jeg må klare å selge noen av de – på det daværende tidspunktet – femten klokkene mine.

Når frøet først var sådd ble det liggende litt under jorden før tiltakskraften endelig begynte å spire. Jeg tenkte først at jeg skulle selge de klokkene jeg bruker minst. Det tok ikke lang tid å innse at det ikke var riktig tilnærming til problemet. Brukstid korrelerte ikke med affeksjonsverdi. Ved å snu problemet på hodet og rangere de etter hvilke klokker jeg absolutt ikke skulle selge, så ramlet etterhvert noen kandidater ned til en slags bunnplassering. Denne prosessen ble godt hjulpet av at jeg i denne perioden var på flere reiser der kun et mindre utvalg klokker var med i bagasjen.

De tre nederste ble Islander ISL-23, Zenith Surf og Certina DS-2. Islanderen tapte kampen mot Seiko SKX007. Jeg liker formen på SKX007 bedre enn formen til SKX013, og det ble utslagsgivende selv om jeg mener Islanderen var av høyere kvalitet i omtrent alle aspekter med et bedre urverk, skive, bezel og så videre. For Zenith Surf sin del, så fikk den litt armtid, men ikke nok. Jeg var rett og slett blitt mer glad i Certina Club 2000, og valgte til stadighet denne foran Zenithen. Hva angår Certina DS-2, så fikk vi altså en heller dårlig start etter at den kastet seg ut i et kamikazeangrep på gulvflisene og også den tapte kampen mot min Club 2000. Dersom man kun ser på objektive kvaliteter, så kan jeg forstå de som mener jeg her har valgt feil klokker å selge. Men til syvende og sist er ikke dette en rasjonell hobby, den er først og fremst følelsesstyrt. I alle fall liker jeg å tro det.

Når jeg først hadde bestemt meg for hvilke klokker jeg skulle selge, så var veien kort til å legge de ut for salg. Det hele endte litt uventet. Certina DS-2, som jeg trodde var den som skulle bli lettest å selge, viste seg å være den vanskeligste, og ISL-23 som jeg trodde var vanskelig å selge gikk raskt. Det har vært positive opplevelser med to salg via TS med trivelige medlemmer, og ett via finn.no.

Planen var å slå seg til ro etter de tre salgene. Men, som tråden bærer vitnesbyrd om, så blir det gjerne ikke slik jeg har tenkt. To fristende klokker har blitt kjøpt, og det var behov for mer plass i boksen. Dermed må en til ut. Elle melle...

 

[Raniets]

Solgte epleklokka mi igår

nå bør jeg vel selge noen hodetelefoner

 

[seiltid]

Femtende etappe: Seikolysten vender tilbake

Seiko er en av de virkelig store, og vekket tidlig min oppmerksomhet. En SRPB05 ble min andre skikkelige klokke, og det åpnet øynene for modeller som 62-mas-serien og SPB143. Siden den gang har flere Seikoklokker havnet på ønskelisten, slik som litt eldre King Seiko, nylanseringer av 6105-8110 og ikke minst SBDX011. Sistnevnte forstod jeg ikke hvordan noen, utenom profesjonelle dykkere ikledd våtdrakt, kunne bære. Men det er rart hvordan ulike klokkemodeller kan vokse på en.

Gjennom sommeren tittet jeg på mange Seikoer både her og på finn.no. Særlig en modell fristet. Ikke ulikt Inception var ideen plantet i hodet mitt av andre. Gjentakende anbefalinger på Klokkelandslaget hadde etset seg fast i bevisstheten. Da en umodifisert og relativt pent behandlet versjon til en ikke alt for høy pris ble lagt ut på finn.no – ble det enda en Seiko i klokkeboksen. Kultklassikeren SKX007.

Riktignok ble det ikke versjonen produsert i Japan, men dens bror fra Malaysia. Den rakk akkurat sesongens siste seiltur, og fikk kose seg på armen i sol og med vind i seilene. Servicehistorikken var ukjent (antatt fraværende), så jeg turte ikke bade med den. Det ble en rask tur innom urmaker ved hjemkomst der den bestod trykktest.

Jeg hadde en mistanke om at størrelsen på kassen skulle bli for omfattende, og at jeg av den grunn ville bruke min Islander ISL-23 mer. Det viste seg å bli motsatt. Disse klokkene har samme høyde på 13 mm. En større kasse på 42 mm gjør at SKX007 føles bedre balansert og ligger mer stabilt på armen. Fra horn til horn måler den 46 mm. Behagelige mål for en 42 mm dykkerklokke. En enkel og usignert krone klokken fire gir den et umiskjennelig preg av Seiko. Blant detaljene jeg i starten mislikte med de rimeligere dykkerne til Seiko var bezelen sin ytterkant med doble rader med rutemønster for å gi grep. Jeg synes ikke det er noe penere i dag, men har akseptert det som en del av designet. Bezelen er i aluminium, 120-klikk og har minuttmarkeringer rundt hele. Min versjon byr på fin taktil respons og en motstand jeg vil karakterisere som akkurat ikke for lett. En lumefylt markør ved klokken 12 på bezelen gjør den mulig å bruke i mørke omgivelser. Jeg vrir den til stadighet og tar enten tiden under matlaging eller joggeturer.

Kassen er vannresistent til 200 meter. Baksiden av kassen har et polert stållokk, dekorert med et bølgemotiv. Stållokket er en god prioritering – heller det enn et vindu. Inne i klokken sitter et Seiko kaliber 7S26, et velprøvd automatisk kaliber med 21 juveler, gangreserve på rett over 40 timer og det tikker i vei med 21 600 halvsvingninger i timen, altså 3 Hz. Min har vist seg å være overraskende nøyaktig med det jeg tror er få sekunders avvik per døgn. Urverket har verken mulighet til å stanse sekundviseren med kronen trukket helt ut eller mulighet til å trekke det opp med kronen. Sistnevnte irriterer meg litt, men gjør samtidig til at jeg fått ristet litt løs på armene hver gang jeg tar den opp fra boksen.

Jeg har ikke helt klart å lære meg å like Seiko sin Prospex- eller 5 Sport-logo. På de fleste modeller blir de mer forstyrrende enn pene. SKX007 ble dermed lett å like. Skiven en matt sort farge, som nesten gir inntrykk av en gråtone. Skivedesignet har en god balanse med SEIKO og AUTOMATIC klokken tolv, og DIVER’S 200m klokken seks, samt et udekorert vindu for dag og dato klokken tre. Den rød-oransje tonen i skriften klokken seks bryter det som ellers ville vært et for kjedelig design. Timemarkørene er relativt store og har godt med lume. Både time- og minuttviseren har også rikelig med lume og polerte stålkanter som gir en flott kontrast til den mørke skiven under. Sammen med minuttmarkører langs kanten mot bezelen bidrar alt dette til at klokken er svært rask å lese, jeg gir den 9 av 10.

Reimbredden på SKX007 er 22 mm, noe som føles riktig for en 42 mm stor dykker. Jeg har ikke brydd meg om å bruke den medfølgende lenken, men kom over en rimelig og tilnærmet ubrukt oysterlenke fra Uncle. I tillegg kjøpte jeg en spesialttilpasset gummireim fra samme produsent som var på tilbud. Gummireimen er den jeg bruker mest, men oysterlenken er får også en del tid. Klokken kler også Natoreimer.

Det er mye som er rett med Seiko SKX007; klassisk Seiko dykkredesign, størrelsen og en særdeles lettlest skive. Det tok ikke lang tid før den ble mer brukt enn min ISL-23. Sistnevntes skjebne ble dermed beseglet, se forrige innlegg. Seikoen har blitt min trofaste følgesvenn på løpeturer og som en arbeidsklokke, og den skal få være med meg til sjøs neste sommer. Jeg tror også den er en god følgesvenn dersom livet igjen skulle føre meg innom bakgater i Barcelona eller togturer i India. Om den skal få en evig plass i klokkeboksen er jeg ikke sikker på, det finnes alt for mange spennende konkurrenter der ute. Men en ting tror jeg at jeg kan hevde med stor grad av sikkerhet. Dette er ikke min siste Seikodykker.

 

[seiltid]

Sekstende etappe: Klokken tolv

Sportsklokke med integrert lenke kan sies å være en egen kategori av klokker. Udødeliggjort av Gérald Genta og introdusert i 1970 av Audemars Piguet med deres Royal Oak, før andre klassikere som IWC sin Ingenieur og Patek Philip sin Nautilus kom til i 1976. Noen vil kanskje hevde at Omega var først med sine Constellation 168.045 (1968) og 368.0847 (1969) der lenken var integrert, men i mine øyne representerte Royal Oak noe distinkt og nytt. Designet har tydelige kjennetegn; en lav kasse med en tydelig bezel, en nesten sømløs overgang mot lenken og en lettlest skive, gjerne med en distinkt tekstur. En annen klassiker som fort blir glemt i når man diskuterer SKIL* er Girard Perregaux Laureato, som dukket opp allerede i 1975. Riktignok med kvartsverk, men den fortjener å bli nevnt.
*SKIL = Sportsklokke med integtrert lenke.

I de senere årene har har andre designere og produsenter kommet til med klokker som tar opp arven; Chaptek Antarctique, Tudor Royal, Maurice Lacroix Aikon, Tissot med sin PRX-serie og Citizen med sine Tsuyosa – for å nevne noen. Til og med norske mikromerker som Micromilspec og Straum har forsøkt seg på designet. Designet er ikke lenger forbeholdt klokker i høye prissegment, og det tror jeg vi alle skal være glade for.

Med fare for feil, fra øverst til venstre: Audemars Piguet Royal Oak (ref. 5402ST), Patek Phillipe Nautilus (ref. 3700/1A), IWC Ingenieur (ref. 1832), Omega Constellation (ref. 131.30.41.21.99.002), Chaptek Antarctique Passage de Drake Glacier Blue, Maurice Lacroix Aikon (ref. AI6008-SS00F-530-E), Tudor Royal (ref. M28300-0006), Tissot PRX (ref. T137.407.11.091.00), Citizen Tsuyosa (ref. NJ0150-81Z) og Fratello x Straum Jan Mayen Limited Edition.

Særlig IWC Ingenieur, GP Laureato og Czapek Antarctique har fasinert meg, men prisene har holdt meg tilbake. Vil jeg trives med et slikt design? Det beste er jo å prøve over litt tid. Tissot PRX var fristende, men de overbeviste meg ikke. Da Christopher Ward slapp sin the Twelve øynet jeg en kandidat for meg. Jeg var litt skeptisk til skiven, og ble ikke overbevist av bildene på nett. Dermed holdt jeg igjen og droppet å bestille den ved lansering. Heldigvis for meg så dukket den opp i med en flott skivefarge på bruktmarkedet, og etter å ha fått sett den i levende live ble jeg overbevist. Nok en trivelig brukthandel her på forumet.

Man kan som kjent ikke få alt her i verden, og det gjelder også klokker. Dermed vil en klokke til en pris i mellomklassen ha begrensninger på detaljer og kvalitet. Jeg mener Christopher Ward har klart å finne en riktig balanse mellom kvalitet og finisjering av kasser, urverk, lenker og skiver i en prisklasse mange av oss liker å handle i. Som et merke uten en lang historie er dette helt essensielt dersom de skal klare å overleve.

The Twelve står frem som en flott tolkning av sjangeren med en kassediameter på 40 mm og en høyde på 10 mm. Den oppleves noe lavere, det har nok med designet av baklokket å gjøre. Overgangen til lenken er flott integrert, og lenken er – som med flere av klokkene fra samme produsent som jeg har fått prøve – knallgod med tanke på prisen. Den smalner fint av mot sommerfugllåsen der den er 18 mm, og den er tykk nok til å balansere klokken godt på armen. Flere lenkeledd med ulik lengde gir fin tilpasningsmulighet. Jeg fikk med en blå gummireim. Den kler klokken fint, men jeg føler den er i lengste laget for meg. Allikevel skal jeg gi den en reell sjanse på gummireim til sommeren – jeg tror den kan bli en frisk sommerklokke. Heldigvis har den en passende vannresistens til 10 bar.

Kjernen i saken, eller klokken, er et Sellita SW200-1. Et ujålete urverk med 28 800 halvsvingninger per time, 4 Hz, 38 timers gangreserve og datokomplikasjon. Urverket er pyntet med en egen rotor med merkets navn og et logo-mønster. Å beskrive det som effektivt og industrielt tenker jeg er treffende. Det er stort sett alltid gøy med innsyn til urverk, men om det er viktig og riktig for denne klokken er jeg usikker på. Nå eier jeg ingen hånddekorerte tyske klokker eller japanske Grand Seiko, så jeg slipper jo strengt tatt å sammenligne med de beste. Så da er det kanskje like greit med innsyn?

Nøyaktigheten til urverket skal etter Christopher Wards egne tall være innenfor +/- 20 sekunder per dag. Etter at jeg fikk meg en timegrapher har jeg selvfølgelig også testet denne klokken. Britene holder her det de lover, jeg vil hevde tallene er rimelig gode.

Resultater fra timegrapher:

Posisjon	Rate (s/d)	Amplitude (gr)	Beat error (ms)
1 - Skive opp	7​	297​	0,0​
2 - Krone høyre	18​	277​	0,2​
3 - Krone venstre	7​	274​	0,0​
4 - Krone opp	11​	281​	0,0​
5 - Skive ned	9​	284​	0,1​
6 - Krone ned	15​	270​	0,2​

Utseende teller. Ved å kombinere børstede og polerte flater på de ulike kassedelene har de klart å gi lyset godt med spillerom i selve kassen. Jeg liker kronebeskytterne, de gir en slags helhet som inkluderer skrukronen. Men jeg liker ikke like godt skruene de er festet med. Nå synes ikke disse ovenfra, og dermed er det ikke et irritasjonsmoment. Kronen er signert med logo på en matt bakgrunn og er av en god størrelse som er lett å bruke.

Skiven er utvilsomt det som er klokkens særtrekk og blikkfang. Her har designteamet gjort en god jobb. Skivefargen nordisk blå er etter min objektive mening uten tvil den vakreste. En dyp og ren blåtone. Med et mønster der små kors med skrånende sider dekker hele skivens overflate får lyset en lekeplass som er verdt en titt. Mønsteret endrer karakter avhengig av vinkelen. Fasinerende! En flott distraksjon i kjedelige møter. Datoen er pent integrert klokken seks, hvite tall på blå bakgrunn. En applisert logo i børstet stål klokken tolv uten forstyrrende tekst kler klokken godt. Timemarkørene, timeviseren og minuttviseren har både børstet overflate og polerte sideflater som reflekterer selv relativt lite lys, og sammen med rikelig med lume er klokken veldig lett og rask å lese. Vi snakker åtte til ni av ti i lesbarhet. Er alt perfekt? Nei, kvalitetskontrollen kunne vært bedre. Sekundviseren har et lite felt på kanskje 2 mm som er skrapet opp. Problemet gjør seg først og fremst gjeldende gjennom et objektiv og et kamera med høy oppløsning, men et lite irritasjonsmoment er det allikevel.

Klokken har fått mye armtid. Den er stor nok til å ha en tydelig tilstedeværelse, men allikevel slank nok til at den sklir fint under selv relativt stramme mansjetter. Når den i tillegg har et design der lyset får mer enn nok flater å reflektere seg i, så er den langt unna kjedelig. Et spørsmål jeg nok vil stille meg fremover er om den vil fylle plassen som en sportsklokke med integrert lenke i boksen, eller om det bare er en midlertidig plass i påvente av en IWC ingenieur eller en GP Laureato. Jeg håper det første, det samme gjør lommeboka.

 

[seiltid]

Den 2. februar i fjor skrev jeg:
Jeg forsøker to innlegg per uke, men det kan være at planen sprekker litt fremover. Det kommer rett og slett an på hvor mye tid jeg klarer å fristille. På et tidspunkt, som jeg nå tror er en gang i starten av mars, så kommer jeg til å være a jour med boksen. Tanken er da å ta det litt videre med refleksjoner omkring noen litt mer løse klokkeplaner jeg kan se for meg fremover.

Mars 2023 kom og gikk, og nå er vi godt over halvveis i mars 2024. Jeg tør på ingen måte spekulere i når eller for den saks skyld; om tråden noen gang blir ferdigskrevet. Dessverre har jobb krevd mye de siste månedene, og da blir det mindre tid til å skrive og ta bilder. I tillegg så har jeg et ønske om å kjenne klokkene jeg skriver om. Da holder det ikke med et par uker, vi snakker gjerne måneder med bruk (i rotasjon).
Nå i påsken har jeg en ambisjon om å skrive litt, og forhåpentligvis rekker jeg å fotografere en del i ukene som kommer. Jeg kan avsløre at det venter fem nye innlegg for å komme til der jeg er i skrivende stund, så tråden fortsetter. God påske!

 

[seiltid]

Syttende etappe: Oppgraderingen

La meg sitere meg selv fra niende etappe:
Jeg liker godt modeller av typen Rolex day-date, Tudor Royal og lignende. Altså klokker med dagangivelse uten forkortelser. Spesielt godt liker jeg de som har samme bakgrunnsfarge som skiven for dagangivelsen og tallangivelsen. Men jeg er sær, og det er alltid en eller annen detalj som gjør at jeg vegrer meg for å bruke alt for mye penger på en slik klokke. Men jeg slår nok til en dag. Rolexen anser jeg som for dyr for meg, jeg ville neppe turt å bruke den. Øverst på listen ligger foreløpig Tudor Royal med sølv, eller kanskje blå skive, og Breitling Transocean Day & Date med sort skive.

Jeg ble glad i dag og dato-klokker etter å ha eid en Von Doren Uræd. Kasseformen var super og det var sjarmerende med norsk dagangivelse, men jeg slo meg ikke helt til ro med det litt uklare uttrykket klokken har. Jeg klarte ikke å legge fra meg tanken om en litt mer eksklusiv klokke med dag og dato. Jeg prøvde mange forskjellige. Tudor Royal gav ikke den riktige godfølelsen. Jeg vurderte Bulova Super Seville Day Date i gullforgylt kasse. Det var fristende med et ETA-urverk, men heller ikke disse føltes rett. Da en Breitling Transocean Day & Date dukket opp på finn var veien inn til Oslo kort, men dessverre ble klokkens 43 mm og tydelige horn alt for stor for mine smale håndledd, uansett hvor mye jeg ønsket den skulle passe. Omtrent på samme tid var jeg fristet til å kjøpe en Tudor Prince Oysterdate med blå skive. Det ble en lang prosess og innen jeg klarte å bestemme meg for å kjøpe den, så var den solgt noen timer før.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Tudor sine Prince har gått meg hus forbi, og det ble tråling av finn.no. Jeg fant en flott Tudor 76214, og etter litt søk viste det seg at akkurat denne var solgt på TS for ett års tid siden. Kopi av Rolex Day Date? Kanskje, men pokker heller. Den var knallfin! Tidligere eier her på TS bidro med nyttig informasjon, og da selgeren fremstod troverdig, så hoppet jeg i det og slo til.

Tudor Oyster Prince ble lansert i 1952. Prince skulle indikere et automatisk urverk, i en robust kasse. Siden har det kommet mange flere modeller. Min Tudor Prince Date Day 76214 ble solgt i 2009 i Asia. Designet er lett å kjenne igjen, og selv om den på mange måter ligger tett opptil legenden fra storebror Rolex, så føles den ikke som en kopiklokke. For det er jo Tudor, og litt familielikhet må vel være lov?

Tudor 76214 kommer i en kasse på 36 mm som sammen med tykkelse på 10,2 mm gir en klokke som føles nett og behagelig på armen. Avstanden mellom hornene er 43 mm. Jeg skjønner godt at dette ikke nødvendigvis er mål som passer for alle, men jeg har en relativt stor toleranse for ulike klokkestørrelser. Riflet bezel i hvitt gull gir et litt subtilt, men tydelig eksklusivt preg. Akkurat passe for meg.

Bak stållokket signert Tudor sitter et ETA 2834-2. Urverket ble lansert i 2009, har 38 timers gangreserve og frekvens på 28 800 halvsvingninger per time (4 Hz). Av komplikasjoner har den dagangivelse klokken 12 og dato klokken 3. Savner jeg et in house kaliber fra Tudor? Nei, egentlig ikke. Jeg tar meg gang på gang i å være glad for at ETA fortsatt er mye brukt. Det er en trygghet i at tilgangen på deler er god, og at det er lett å få gjort service på den. Resultatene fra timegrapher er jeg veldig fornøyd med, med avvik mellom -7 til -13 sekunder per døgn og en god amplitude i seks posisjoner så håper jeg det er noen år til neste besøk hos urmaker.

Resultater fra timegrapher:

Posisjon	Rate (s/d)	Amplitude (gr)	Beat error (ms)
1 - Skive opp	-9​	292​	0,1​
2 - Krone høyre	-7​	283​	0,0​
3 - Krone venstre	-13​	273​	0,3​
4 - Krone opp	-11​	280​	0,3​
5 - Skive ned	-8​	275​	0,1​
6 - Krone ned	-7​	269​	0,0​

Skiven har en nydelig sølvtone med solstråleeffekt. Selve designet er ryddig med nevnte engelske dagangivelse klokken tolv med sort skrift på hvit skive, og sort dato på hvit skive klokken tre med syklop over. I tillegg kommer logo og tekstlinjer både klokken tolv og klokken seks, men det er godt balansert. Appliserte, blankpolerte timesmarkører i det jeg antar er stål gjør den lett å lese. Minuttmarkeringer har den også, samt en liten markering med lume for hver time. Viserne er enkle med baton-form (jeg har fortsatt ikke kommet på en god norsk oversettelse), også de med litt lume. Alt i alt seks av ti i lesbarhet, litt trekk for aldrende lume og polert stålvisere med sølv bakgrunn.

Klokken kom med en original lenke, men den hadde hva man på finn.no vil kalle sjarmerende strekk og med ikke-solide endeledd føles det litt som en rimelig lenke fra Seiko. Jeg liker den definitivt best med lærreim. Med anvendelige 20 mm reimbredde har jeg rikelig med reimer å velge blant. Favoritten er en sort reim fra Delugs. Men den kan like gjerne ha en seilduksreim for et litt mer neddresset uttrykk.

Denne Tudoren har mange riktige egenskaper for min del, og jeg tror den kan ha skaffet seg en langvarig plass i klokkeboksen. Jeg plasserer den i kategorien penklokke, eller dressklokke om du vil. Den er kanskje litt liten, men den kler samboeren min like godt som den kler meg – og det er på mange måter en veldig viktig egenskap. Og til sist; den har en pris som gjør at jeg tør bruke den.

 

[seiltid]

Attende etappe: Lettvekteren

Jeg liker meg best ute, enten det er med en klatresele om livet, ski under beina eller på dekket av en seilbåt. Gleden over å ha et bål foran meg en kveld der jeg sitter med natur rundt meg og kan la alt annet fare – den er tett opptil ubetalelig. Kanskje er det av denne grunn at Radium har tiltalt meg.

Radium fremstår som noe annerledes og genuint i en verden der heller få nye merker tråkker utenfor allerede oppgåtte stier. Man skal ikke ha oppholdt seg lenge nede under bakken (etter at man snublet ned i kaninhullet) før man gjenkjenner en Radium. Bruks- eller verktøyklokker beskriver merket godt. Selv har jeg vært litt skeptisk ettersom jeg har mistenkt at størrelsen overgår det jeg er komfortabel med.

Auksjonene her på TS har fristet, men har ikke turt å by på så mange klokker til nå. Dette endret seg sist høst da en Radium SL Kommando Luft ble lagt ut på auksjon. Tross en heftig dag på jobb fant jeg tid til å legge inn bud. Overraskende raskt ble et av mine bud stående uten å bli utfordret, og jeg ble den heldige vinner.

Radiumklokker må kunne sies å være fulle av motsetninger. Samtidig som en viktig inspirasjonskilde er militærorganisasjonen under andre verdenskrig og gutta på skauen, så føles de allikevel moderne. Aluminiumkassen har et tydelig industrielt preg, og står i motsetning til skivene som jeg synes beskrives best som organisk. Det er noe uperfekt over skivene – uten at de oppleves som dårlig håndverk av den grunn. Det beskrives kanskje best som tilstedeværelse av noe menneskelig eller fravær av masseproduksjonens perfekte likhet. Enda en motsetning dukker opp i det man har den på armen. Den lave vekten står i kontrast til klokkenes størrelse.

SL Kommando Luft har en lett gjenkjennelig Radiumkasse i aluminium. Selv om størrelsen er 41 mm og høyden 12 mm, så oppleves den som stor på armen. Fraværet av bezel gir en stor skive, og med relativt lange horn der avstanden mellom ytterpunktene er 54 mm, så oppleves den som stor. Buet safirglass bidrar til vintagefølelse, men stikker også opp og er utsatt for påkjenninger fra omgivelsene. De har gjort seg flid med kronen, den har en fin størrelse og er pent preget med Norge over V. Klokkene fra Radium er gjerne oppgitt til å ha en vannbestandighet til 10 bar, men det anbefales ikke å ta de med på svømmetur. Jeg savner litt bedre vannbestandighet, det mener jeg ville kledd klokkene bedre all den tid de ønsker å være hardføre tur- og bruksklokker. Jeg skulle gjerne kunne hoppet ut i et vann eller en elv uten å måtte ta den av.

Inne i kassen ligger et Sellita SW200-1 uten komplikasjoner. Med 28 800 halvsvinger i timen (4 Hz) gir det sekundviseren en fin flyt på veien rundt. Gangreserven på 42 timer er akkurat passe. Nøyaktigheten var overraskende god på timegrapher.

Posisjon	Rate (s/d)	Amplitude (gr)	Beat error (ms)
1 - Skive opp	2​	287​	0,6​
2 - Krone høyre	14​	271​	0,6​
3 - Krone venstre	0​	260​	0,3​
4 - Krone opp	7​	274​	0,3​
5 - Skive ned	9​	273​	0,4​
6 - Krone ned	14​	288​	0,6​

Som nevnt er skiven av en generøs størrelse, i matt sort med nedfelte halve kuler som gir skiven et mønster. Den har ikke minuttmarkører, men med tydelige timemarkører med rikelig med lume blir det få misforståelser. Det hjelper også at markøren klokken tolv og markørene klokken tre, seks og ni har ulike former. Viserne har et typisk design for Radium, og selv om de har en sort kontrastkant, så innebærer den gule fargen av lume at klokken er svært lett å lese. En god åtte av ti. I og med at jeg er glad i å fotografere klokker, så savner litt bedre behandling av krystallglasset mot reflekser. Klokken er rett og slett en liten hodepine å få tatt gode bilder av.

Den medfølgende originale skinnreimen var i grei stand, men ble litt stor på mine håndledd. Jeg brukte den derfor mest på natoreimer i starten, inntil jeg kom over et tips i tråden Leirbål for venner av Radium Instruments. En kar fra Arendalstraktene spesiallager knallfine reimer under navnet Kistraps. De kler Radiumklokker meget bra. Jeg tok kontakt, og sammen fant vi både passende materialer og lengder. Ikke lenge etterpå kunne jeg konstatere at kjøpet var en suksess. Det er gøy å kunne støtte dyktige folk på denne måten. Men natoreimer passer også klokken bra, men vekten blir nesten for lav.

Min SL Kommando Luft har fått vært med på ski- og skogsturer, og flere skal det bli. Den er morsom, og vekker oppmerksomhet. Men jeg tror ikke den er min favoritt blant Radium. Jeg har et spesielt forhold til kart og kompass, så Radium Navigatør tiltaler meg. Kanskje blir det et bytte til en slik etterhvert? Heldigvis har jeg det ikke travelt, så jeg har god tid til å finne rett modell. Jeg er i alle fall glad jeg våget å by på auksjon, og at en Radium fant veien til klokkeboksen min.

 

[seiltid]

Nittende etappe: Flykronografen

Jeg har flere ganger gitt uttrykk for min fasinasjon for kronografer, og da spesielt flykronografer. Ikke er jeg pilot, og ikke er jeg veldig fasinert av fly utover det ordinære. Men det er noe med disse. Heuer Luftforsvaret er definitivt en gral, men jeg ville ikke vært fremmed for en Heuer Bund, en eldre Sinn 103 eller Breguet type XX. Men de dukker ikke så ofte opp på bruktmarkedet, og prisene ligger litt over budsjett. Heldigvis for meg, så finnes det mange flotte klokker som kan sies å være i samme kategori, men kanskje med litt mindre historisk sus.

En Heuer Luftforsvaret og en Sinn. Sistnevnte riktignok ikke vintage, men 103 St C er utrolig flott. Takk til @Jon Henrik for lån av foto.

Jeg vet jeg ikke er alene her inne om å til stadighet tråle finn.no. Ofte må man bla forbi tallrike annonser der en eller annen luring hevder at «bytte kan være aktuelt», for så å liste opp samtlige klokkemerker vedkommende kommer på, eller annonser der hobbyurmakere skrur sammen klokker som skal ligne på nettopp den man søkte på. Det blir en del leting. Gleden kan dermed sies å bli større de gangen man faktisk snubler over noe litt utenfor det vanlige. Nettopp dette skjedde meg i starten av januar i år. En Eterna Airforce III dukket opp. Selgeren bodde heldigvis ikke mer enn 1,5 time unna. Jeg hev meg rundt, fikk flyttet på noen jobbmøter og samme ettermiddag var jeg på dørstokken til selger. Han viste seg å være en skikkelig trivelig kar med lidenskap for hobbyen, så det ble en god time med gjennomgang av deler av klokkesamlingen. Gøy å treffe likesinnede! Det skal nevnes at han har bruker her inne, dessverre er han ikke aktiv. Han hadde flere fine kronografer for salg, men Eternaen var definitivt den jeg likte best. Jeg klarte ikke dra derfra uten den, så dermed ble det kjøp.

Eterna har definitivt sin plass i historien, men er kanskje mindre kjente enn datterselskapet de startet i 1932; ETA. Selv ble jeg først kjent med ETA før Eterna. Ut fra det jeg har forstått har Eterna fått et litt frynsete rykte etter at kinesiske eiere overtok i 2011. Jeg har ikke hatt noe spesielt fokus mot merket, og selv om flere av KonTiki-modellene er stilige, så er det så mye annet spennende i klokkeverdenen som krevd min oppmerksomhet.

Eterna Airforce III har referansenummer 8408-41, og er en sportslig kronograf med dykkerbezel. Mange designelementer gir likhetstrekk til flykronografer fra for eksempel Sinn, så jeg tar meg friheten til å kalle den det. Selv om merket er en tungvekter i klokkeverdenen, så er neppe denne klokken spesielt historisk interessant hva jagerfly og luftfart angår. Jeg har forsøkt å finne informasjon, både her og på diverse forum på Facebook, men det er særdeles lite å finne om klokken. En epost til Eterna gav få svar på det jeg søkte. Det eneste de oppgav var at klokken trolig ble produsert en gang mellom 2000-2005. Det har blitt produsert flere ulike varianter av Eterna Airforce-kronografer, i alle fall tilbake fra tidlig nittitall, med en del ulike design.

Til å være en kronograf er klokken relativt kompakt. Den har en børstet stålkasse med diameter 39 mm og 45,5 mm avstand fra horn til horn. Høyden er 14 mm. Baklokket er av stål og gjør lite ut av seg. Bezelen er dreibar mot venstre med 60 klikk og har passe motstand. Minuttmarkeringer første 20 minutter, dessuten tall. Den reelle praktiske nytten av bezelen kan nok diskuteres på en klokke jeg uansett ikke tørr bade med og som jo i egenskap av å være en kronograf er lett å måle tid med. Men jeg synes den er tøff. Og når jeg først nevner bading; den er laget for å tåle 5 ATM og trykktest har bekreftet at den i alle fall tåler det.

Skiven er pent balansert. Klokken er vel mest korrekt en bicompax, selv om mange kanskje vil kalle den tricompax – gitt de tre øynene på skiven. Løpende sekunder skal ikke egentlig telles med, men det har blitt mest vanlig å gjøre nettopp det. Kronografen har sentral sekundviser, minutteller klokken tolv og timeteller klokken seks, og løpende sekunder klokken ni. Jeg har nevnt flere ganger før at nerden i meg fryder seg når en kronograf har markeringer med oppdeling av sekunder som passer overens med frekvensen til urverket. For eksempel markeringer for hvert ¼ sekund når frekvensen er 4 Hz. Stilt rett, så vil alltid sekundviseren stoppe over en markering. Det mangler på Airforce III, men det skal jeg klare å leve godt med. Time og minuttviser har en variant av obeliskform, og er fylt med et selvlysende materiale. Disse bærer preg av tidens tann, og kan kanskje tyde på valg av et rimelig materiale? Litt mer om det i neste avsnitt. Den sentrale sekundtelleren er i passende rød farge, en fin kontrast til resten av klokken.

Datovinduet klokken tre gjør seg godt med sorte tall på hvit bakgrunn. Jeg liker at timetallene er hele, altså at de ikke blir kuttet av øynene. Eterna-matic er plassert langs timetellerens øvre kant, og angir at klokken i tillegg til å være en Eterna har et automatisk urverk. Slik har det vært siden Eterna i 1948 lanserte det som ble utgangspunktet for moderne automatiske urverk med fem kulelager som sikret en effektiv rotor. Og dermed har vi også forklaringen for selskapets logo med fem kuler plassert i en sirkel. Tilbake til skiven; Modellnavnet har fått plass klokken tre. Dette er ryddig. Med liten skriftstørrelse klokken seks finner man T Swiss – made T, der Tene angir at skiven og viserne har tritium. Jeg trodde at tritium ble faset ut på 90-tallet, og spørsmål som nå meldte seg var om klokken eller skive og visere var eldre enn Eterna oppgav. Det ble en del søk på diverse forum, og det ser ut til at Eterna nok kan ha rett; tritium ble brukt i noen år etter årtusenskiftet.

I hjertet av klokken tikker et Eterna kaliber 674, det vil si et Valjoux 7750. Litt rart at de opererer med eget navn på urverket, tatt i betraktning den nære tilknytningen de har til ETA. Valjoux ble på åttitallet en del av ETA, og de lanserte allerede i 1973 sitt kjente 7750. Dersom du er nysgjerrig på urverket, så er denne artikkelen hos Monochrome verdt en titt. Det er et modulbasert urverk med integrert kronograf som viste seg effektivt å produsere. Kronografen har kam i stedet for kolonnehjul, men knappene har ingen dårlig respons av den grunn. Det har 28 800 halvsvingninger per time, og gangreserve på 48 timer. Mer enn nok for meg. Jeg fikk meg en positiv opplevelse da jeg åpnet baklokket. Urverket var penere enn jeg trodde det skulle være, med en fin rotor.

Klokken gjorde det i utgangspunktet godt på timegrapheren, og jeg tenkte at den ville klare seg en stund. Men med ukjent servicehistorikk var det nært å anta at den aldri har vært innom urmaker etter at den ble solgt. Jeg tok den derfor med til Vidar hos Kolbotn Ur. Dessverre var måtte han sende den videre, og tilbakemeldingen var en liten nedtur. Større service måtte til, det holdt ikke bare med rens og smøring. Ukene gikk, det viste seg at flere deler måtte spesialbestilles hos Eterna. Jeg mistenker nå at Eterna sitt frynsete rykte etter eierskiftet kan være fortjent. Klokka endte opp med å være nesten 7 måneder hos urmakeren i påvente av deler. Det var godt å få den tilbake igjen, og den har fått mye armtid. Den er særdeles nøyaktig med et avvik på -1 sekund per døgn over flere døgn ved faktisk bruk. Jeg tok frem timegrapheren, og det viste seg å stemme. Jeg ble imponert:

Posisjon	Rate (s/d)	Amplitude (gr)	Beat error (ms)
1 - Skive opp	0​	292​	0,0​
2 - Krone høyre	0​	266​	0,0​
3 - Krone venstre	2​	262​	0,1​
4 - Krone opp	2​	263​	0,0​
5 - Skive ned	1​	299​	0,0​
6 - Krone ned	2​	267​	0,0​

Airforce III ligger tett på armen og oppleves smidig. Dessuten er den enkel å lese, både som klokke og som kronograf. Jeg gir den syv av ti, med litt trekk for at det selvlysende materialet har svunnet hen noe raskt. Og bruker jeg kronografen? Ja, definitivt. Om ikke annet for å se at turen til jobb ikke tok lenger tid enn den pleier eller for å ha kontroll på matlagingen. Disse kom originalt på lenke, men de er ikke lette å spore opp. Til nå har jeg brukt den mest med lærreim, det gir den laveste profilen på armen. Men den kler også natoreimer, eller hva med bund? Ulempen er at den blir merkbart høyere, uten at det plager meg i praktisk bruk.

Eterna Airforce III har fungert litt som en vaksine; den har gitt meg midlertidig immunitet mot det min samboer nok ville karakterisert som uforsvarlig pengebruk på en eldre flykronograf. Nå vet hun riktignok ikke hva prisen på service ble, og godt er det. Men ingen vaksiner varer evig, så det er neppe den siste flykronogafen som kommer min vei. Jeg håper på en Heuer, men skal for all del være glad om det blir en Sinn også. Eller kanskje et helt annet merke?

 

[seiltid]

Tyvende etappe: Seiko Uemura

Mitt innlegg nummer 800, og tyvende etappe. Takk til alle dere trivelige forumbrukere som leser! Kom gjerne med innspill, forslag og kommentarer.

62MAS, Captain Willard, Turtle og Tuna. Klokkeinteresserte med litt fartstid vil nikke anerkjennende på hodet når de hører disse navnene. Felles for de alle er at de er dykkerklokker fra Seiko, hvis kallenavn har blitt banket inn i hukommelsen gjennom entusiastforum og klokkenettsteder. Seiko sin solide historie når det kommer til dykkerklokker er ubestridt.

Deres første modell kom i 1965, 62MAS, referanse 6217-8000. Navnet 62MAS kommer fra Seikomatic Selfdater (kaliber) 6217A. Modellen har et lett gjenkjennelig design, ikke ulikt flere skin divers fra samtiden. I årene fremover utviklet Seiko stadig nye dykkerklokker med både høy grad av vannresistens og høyfrekvente urverk. I takt med tiden, så endret kassedesignet utvikler seg mot mer puteform.

Seiko sin første profesjonelle dykkerklokke, 62MAS fra 1965. Reklame fra juli 1965 til venstre, bilde fra Seiko sine nettsider til høyre.

I 1970 lanserte Seiko sin 6105-8110, en automatisk dykkerklokke med vannresistens til 150 meter og dykkerbezel. Kassen har en lett gjenkjennbar asymmetrisk form med integrert kronebeskytter, den er 44 mm i diameter og kronen plassert klokken fire. Modellen var populær blant amerikanske soldater som ble sendt til Vietnam, og da filmen Apocalypse Now kom på kino, så kunne man se en 6105-8110 på armen til Martin Sheen i hans rolle som Captain Willard. Seiko stoppet produksjonen i 1977. 6105 har blitt en kultklassiker for samlere av vintageklokker, og med tiden har Captain Willard blitt et kjent kallenavn. Men klokken har også vært populær blant flere enn soldater i Vietnam. Blant annet sverget den japanske eventyreren Naomi Uemura til klokken på flere av sine ekspedisjoner. Kanskje er et bedre kallenavn Seiko Uemura? Eller bare 6105?

Jeg har tatt et dypdykk hva 6105-8110 og etterfølgerne angår, og har skrevet litt mer i denne tråden.

Den legendariske 6105-8110, og til høyre forgjengeren 6105-8000 som kom i 1968. Fotografi og klokker tilhører @seikoskar.

Seiko har de siste årene sluppet flere nye klokker som har 6105-8110 som forbilde. Alle viderefører arven med kasseform, den ikoniske sekundviseren og dykkerbezel. Først ut av oppfølgerne var SLA033 som kom i 2019. En luksusvariant limitert til 2500 eksemplarer med kaliber 8L35 og et design som ligger tett opp til originalen. I 2020 kom de mer rimelige SPB151, SPB153 og SPB183 med henholdsvis sort, grønn og blå skive og bezel. Etter dette fulgte flere SLA- og SPB-varianter.

Ideen om en Seiko med en slik kasseform vokste på meg gjennom fjoråret, godt hjulpet av artikler som denne av Nicolai og flere innlegg her på Tidssonen. Selv om Turtle kunne ha vært en god kandidat, så var det 6105-designet som jeg likte best. Aller helst kunne jeg tenke meg en 6105-8110. Prisene er ikke helt på jordet, men potensielle servicekostnader har holdt meg igjen fra å kjøpe en. Slik sett kunne SLA033 være et bedre alternativ, men den er ikke lett å komme over på bruktmarkedet og prisen er merkbar. Dessuten var jeg usikker på om jeg ville trives med en slik urkasse, og SPB-variantene fremstod som et mer fornuftig sted å begynne.

Jeg søkte lenge og bredt. Nok en gang kom jeg over en pent brukt klokke. En SBDC111. Kanskje ekstra passende med en japansk versjon av en japansk legende?

Finn.no viste seg nok en gang fra sin beste side, og ikke mange dager senere kunne jeg feste klokka på håndleddet. Den største overraskelsen kom allerede første dagen, bærekomforten overgikk forventningene. Flere av Seiko sine dykkerklokker har mål som holder de forutinntatte fra å prøve de på armen. Det gjelder også denne. Kassen har en diameter på 42,7 mm og høyde på 13,2 mm, men måler fra horn til horn bare 46,6 mm. Den oppleves nett og fin på håndleddet, og mitt inntrykk er at det først og fremst er kassens form som bidrar til det. Det er gjentatt til det kjedsommelige tidligere, men den bør virkelig prøves. Oversiden av stålkassen er børstet, som seg hør og bør på en verktøyklokke av dette kaliberet.

Tatt i betraktning av at SPB151/153/183 skal være moderne tolkninger av en 43 år eldre klokke, så er de rimelig tro til originalen. Skivedesignet er lett gjenkjennelig med minuttmarkeringer langs ytterkanten, appliserte timemarkører fylt med selvlysende materiale og dato klokken tre. Timemarkøren klokken tolv, seks og ni fremstår som tro kopier av 6105-8110. Den ikoniske sekundviseren med rød og hvit markering er også nær identisk med originalen. Time- og minuttviserne er derimot ikke de klassiske baton-viserne som vi også finner på 62MAS, men med spisset ende og sider som skrår til hver side. Små variasjoner til tross, slektskapet er ikke til å ta feil av.

Skiven har en grønntone som noen sikkert vil beskrive som mosegrønn eller olivengrønn, og jeg synes fargen kler en moderne nytolkning. Måten skiven er behandlet på gir den en svak solstråleeffekt, ikke for mye og ikke for lite. Seiko sin logo for Prospex eller Professional specifications er omdiskutert. P og S danner det som ved første øyekast ligner en X. Jeg er verken begeistret eller rystet over logoen. Den forsvinner rett og slett fra bevisstheten ved daglig bruk. Skulle Seiko ha kostet på seg en liten detalj, så synes jeg det burde vært en ramme rundt datovinduet.

Skiven er dekket med et svakt buet glass som har antirefleksbelegg på innsiden – ikke utsiden. For de av oss som har bannet over riper i glasset som viste seg å være defekt belegg, så er ikke nødvendigvis dette en ulempe. Det gir safirglasset muligheten til å vise sin nytte. Bezelen er i aluminium og i en grønntone som skiller seg fra skivefargen. Den ligner mye på bezelen på 6105-8110 når det kommer til markeringer og tall. Den er enveis med 60 klikk, motstanden er akkurat passe og heldigvis bråker den ikke mye.

Kaliber 6R35A, dessverre en smule overeksponert.

Urverket er et kaliber 6R35A, et automatisk urverk med 21 600 halvsvingninger i timen, hele 70 timer gangreserve og en nøyaktighet Seiko oppgir til å være mellom -15 til +25 sekunder per døgn. Min har holdt det Seiko lover, og tikker i vei med et avvik varierende mellom +4 til -13 sekunder per dag avhengig av posisjon på timegrapheren. I høst fikk klokka et merkbart avvik, den gikk 2-4 minutter for raskt per døgn. Jeg mistenkte at den var blitt magnetisk, og det ble raskt bekreftet hos min lokale urmaker som like raskt ordnet problemet. Nå er den tilbake i gammel rytme. Urverket er skjult bak et kledelig stållokk. Det er med på å understreke at dette først og fremst er en verktøyklokke. Som de aller fleste av Seiko dykkerklokker med skikkelig vannbestandighet, så har også denne Seiko sin Tsunami logo på baklokket. Logoen stammer fra systemet Seiko tidligere brukte for å markere klokkers vannbestandighet. Med tiden har logoen fått bli, og den pryder nå klokkene med ISO-sertifisering for 200 meter eller mer.

Den medfølgende gummireimen virker å være av god kvalitet, men var i overkant lang for mine slanke håndledd. Da passet det særdeles bra at Tidssonen hadde Uncle Strap sin gummireim i kort utgave. Den kler klokken bra og gjør at den ligger behagelig tett på armen. Jeg var fornøyd med kombinasjonen, men klarte ikke å legge fra meg tanken på en lenke. Jon Henrik gjorde valget enkelt for meg, ettersom han tilbød Uncle Strap sin Z199-lenke i nettbutikken. Lenken er av super kvalitet og behagelig, men jeg har ikke blitt helt fortrolig med låsen. Den er av et mer vintage design, og stemplet ut. Den virker til å låse klokken godt til håndleddet, men føles litt enkel og man må bruke en del kraft for å åpne og lukke den.

Planen var å prøve ut kasseform og design, for så å selge den videre raskt. Men så enkelt skulle det ikke bli, til det har den altfor mye sjarm og karakter. Min SBDC111 har gitt min SKX007 konkurranse om armtid. Den er med på både fjellturer og seilturer. Dykkerbezel er alltid praktisk, og gjør den til en fin hverdagsklokke. Det er noe befriende med slike Seiko dykkerklokker. De er robuste og prisen gjør at man ikke trenger å tenke seg om to ganger før man tar de med på tur.

Blir SBDC111 min siste dykkerklokke fra Seiko? Jeg tviler på det, ettersom jeg er veldig nysgjerrig på hvordan en SBDX011 kjennes i daglig bruk og den nye SPB451 er utrolig fin. Dessuten har jeg ikke helt klart å kvitte meg med tanken på å kjøpe en originale 6105-8110. Jeg har definitivt fått mersmak.

 

[GrimReaper]

Tyvende etappe: Seiko Uemura

Mitt innlegg nummer 800, og tyvende etappe. Takk til alle dere trivelige forumbrukere som leser! Kom gjerne med innspill, forslag og kommentarer.

62MAS, Captain Willard, Turtle og Tuna. Klokkeinteresserte med litt fartstid vil nikke anerkjennende på hodet når de hører disse navnene. Felles for de alle er at de er dykkerklokker fra Seiko, hvis kallenavn har blitt banket inn i hukommelsen gjennom entusiastforum og klokkenettsteder. Seiko sin solide historie når det kommer til dykkerklokker er ubestridt.

Deres første modell kom i 1965, 62MAS, referanse 6217-8000. Navnet 62MAS kommer fra Seikomatic Selfdater (kaliber) 6217A. Modellen har et lett gjenkjennelig design, ikke ulikt flere skin divers fra samtiden. I årene fremover utviklet Seiko stadig nye dykkerklokker med både høy grad av vannresistens og høyfrekvente urverk. I takt med tiden, så endret kassedesignet utvikler seg mot mer puteform.

Vis vedlegg 380759
Seiko sin første profesjonelle dykkerklokke, 62MAS fra 1965. Reklame fra juli 1965 til venstre, bilde fra Seiko sine nettsider til høyre.

I 1970 lanserte Seiko sin 6105-8110, en automatisk dykkerklokke med vannresistens til 150 meter og dykkerbezel. Kassen har en lett gjenkjennbar asymmetrisk form med integrert kronebeskytter, den er 44 mm i diameter og kronen plassert klokken fire. Modellen var populær blant amerikanske soldater som ble sendt til Vietnam, og da filmen Apocalypse Now kom på kino, så kunne man se en 6105-8110 på armen til Martin Sheen i hans rolle som Captain Willard. Seiko stoppet produksjonen i 1977. 6105 har blitt en kultklassiker for samlere av vintageklokker, og med tiden har Captain Willard blitt et kjent kallenavn. Men klokken har også vært populær blant flere enn soldater i Vietnam. Blant annet sverget den japanske eventyreren Naomi Uemura til klokken på flere av sine ekspedisjoner. Kanskje er et bedre kallenavn Seiko Uemura? Eller bare 6105?

Jeg har tatt et dypdykk hva 6105-8110 og etterfølgerne angår, og har skrevet litt mer i denne tråden.

Vis vedlegg 380760
Den legendariske 6105-8110, og til høyre forgjengeren 6105-8000 som kom i 1968. Fotografi og klokker tilhører @seikoskar.

Seiko har de siste årene sluppet flere nye klokker som har 6105-8110 som forbilde. Alle viderefører arven med kasseform, den ikoniske sekundviseren og dykkerbezel. Først ut av oppfølgerne var SLA033 som kom i 2019. En luksusvariant limitert til 2500 eksemplarer med kaliber 8L35 og et design som ligger tett opp til originalen. I 2020 kom de mer rimelige SPB151, SPB153 og SPB183 med henholdsvis sort, grønn og blå skive og bezel. Etter dette fulgte flere SLA- og SPB-varianter.

Ideen om en Seiko med en slik kasseform vokste på meg gjennom fjoråret, godt hjulpet av artikler som denne av Nicolai og flere innlegg her på Tidssonen. Selv om Turtle kunne ha vært en god kandidat, så var det 6105-designet som jeg likte best. Aller helst kunne jeg tenke meg en 6105-8110. Prisene er ikke helt på jordet, men potensielle servicekostnader har holdt meg igjen fra å kjøpe en. Slik sett kunne SLA033 være et bedre alternativ, men den er ikke lett å komme over på bruktmarkedet og prisen er merkbar. Dessuten var jeg usikker på om jeg ville trives med en slik urkasse, og SPB-variantene fremstod som et mer fornuftig sted å begynne.

Jeg søkte lenge og bredt. Nok en gang kom jeg over en pent brukt klokke. En SBDC111. Kanskje ekstra passende med en japansk versjon av en japansk legende?

Vis vedlegg 380761

Finn.no viste seg nok en gang fra sin beste side, og ikke mange dager senere kunne jeg feste klokka på håndleddet. Den største overraskelsen kom allerede første dagen, bærekomforten overgikk forventningene. Flere av Seiko sine dykkerklokker har mål som holder de forutinntatte fra å prøve de på armen. Det gjelder også denne. Kassen har en diameter på 42,7 mm og høyde på 13,2 mm, men måler fra horn til horn bare 46,6 mm. Den oppleves nett og fin på håndleddet, og mitt inntrykk er at det først og fremst er kassens form som bidrar til det. Det er gjentatt til det kjedsommelige tidligere, men den bør virkelig prøves. Oversiden av stålkassen er børstet, som seg hør og bør på en verktøyklokke av dette kaliberet.

Vis vedlegg 380762

Tatt i betraktning av at SPB151/153/183 skal være moderne tolkninger av en 43 år eldre klokke, så er de rimelig tro til originalen. Skivedesignet er lett gjenkjennelig med minuttmarkeringer langs ytterkanten, appliserte timemarkører fylt med selvlysende materiale og dato klokken tre. Timemarkøren klokken tolv, seks og ni fremstår som tro kopier av 6105-8110. Den ikoniske sekundviseren med rød og hvit markering er også nær identisk med originalen. Time- og minuttviserne er derimot ikke de klassiske baton-viserne som vi også finner på 62MAS, men med spisset ende og sider som skrår til hver side. Små variasjoner til tross, slektskapet er ikke til å ta feil av.

Vis vedlegg 380763

Skiven har en grønntone som noen sikkert vil beskrive som mosegrønn eller olivengrønn, og jeg synes fargen kler en moderne nytolkning. Måten skiven er behandlet på gir den en svak solstråleeffekt, ikke for mye og ikke for lite. Seiko sin logo for Prospex eller Professional specifications er omdiskutert. P og S danner det som ved første øyekast ligner en X. Jeg er verken begeistret eller rystet over logoen. Den forsvinner rett og slett fra bevisstheten ved daglig bruk. Skulle Seiko ha kostet på seg en liten detalj, så synes jeg det burde vært en ramme rundt datovinduet.

Vis vedlegg 380764

Skiven er dekket med et svakt buet glass som har antirefleksbelegg på innsiden – ikke utsiden. For de av oss som har bannet over riper i glasset som viste seg å være defekt belegg, så er ikke nødvendigvis dette en ulempe. Det gir safirglasset muligheten til å vise sin nytte. Bezelen er i aluminium og i en grønntone som skiller seg fra skivefargen. Den ligner mye på bezelen på 6105-8110 når det kommer til markeringer og tall. Den er enveis med 60 klikk, motstanden er akkurat passe og heldigvis bråker den ikke mye.

Vis vedlegg 380765
Kaliber 6R35A, dessverre en smule overeksponert.

Urverket er et kaliber 6R35A, et automatisk urverk med 21 600 halvsvingninger i timen, hele 70 timer gangreserve og en nøyaktighet Seiko oppgir til å være mellom -15 til +25 sekunder per døgn. Min har holdt det Seiko lover, og tikker i vei med et avvik varierende mellom +4 til -13 sekunder per dag avhengig av posisjon på timegrapheren. I høst fikk klokka et merkbart avvik, den gikk 2-4 minutter for raskt per døgn. Jeg mistenkte at den var blitt magnetisk, og det ble raskt bekreftet hos min lokale urmaker som like raskt ordnet problemet. Nå er den tilbake i gammel rytme. Urverket er skjult bak et kledelig stållokk. Det er med på å understreke at dette først og fremst er en verktøyklokke. Som de aller fleste av Seiko dykkerklokker med skikkelig vannbestandighet, så har også denne Seiko sin Tsunami logo på baklokket. Logoen stammer fra systemet Seiko tidligere brukte for å markere klokkers vannbestandighet. Med tiden har logoen fått bli, og den pryder nå klokkene med ISO-sertifisering for 200 meter eller mer.

Vis vedlegg 380766

Den medfølgende gummireimen virker å være av god kvalitet, men var i overkant lang for mine slanke håndledd. Da passet det særdeles bra at Tidssonen hadde Uncle Strap sin gummireim i kort utgave. Den kler klokken bra og gjør at den ligger behagelig tett på armen. Jeg var fornøyd med kombinasjonen, men klarte ikke å legge fra meg tanken på en lenke. Jon Henrik gjorde valget enkelt for meg, ettersom han tilbød Uncle Strap sin Z199-lenke i nettbutikken. Lenken er av super kvalitet og behagelig, men jeg har ikke blitt helt fortrolig med låsen. Den er av et mer vintage design, og stemplet ut. Den virker til å låse klokken godt til håndleddet, men føles litt enkel og man må bruke en del kraft for å åpne og lukke den.

Vis vedlegg 380767

Planen var å prøve ut kasseform og design, for så å selge den videre raskt. Men så enkelt skulle det ikke bli, til det har den altfor mye sjarm og karakter. Min SBDC111 har gitt min SKX007 konkurranse om armtid. Den er med på både fjellturer og seilturer. Dykkerbezel er alltid praktisk, og gjør den til en fin hverdagsklokke. Det er noe befriende med slike Seiko dykkerklokker. De er robuste og prisen gjør at man ikke trenger å tenke seg om to ganger før man tar de med på tur.

Blir SBDC111 min siste dykkerklokke fra Seiko? Jeg tviler på det, ettersom jeg er veldig nysgjerrig på hvordan en SBDX011 kjennes i daglig bruk og den nye SPB451 er utrolig fin. Dessuten har jeg ikke helt klart å kvitte meg med tanken på å kjøpe en originale 6105-8110. Jeg har definitivt fått mersmak.

Vis vedlegg 380768

Du skriver godt! Informativt og lettlest, blir engasjert og lysten på å lese videre er der fra første avsnitt. Dette er fine greier @seiltid, man kan få lyst på en Seiko av langt mindre inspirerende tekster enn dette triller en rolig 6'er på terningen.

 

[Raniets]

Neste gang må det bli en Seiko på meg også

 

[Kruttskjegg]

Jeg koser meg veldig med disse tekstene dine Seiltid. Alltid en skikkelig opptur når jeg ser du poster en ny! Kan jeg spørre hvor mye det kostet å få utført service+ på Eternaen?