Så tilbake til fisk. Stekt Black Cod med camu camu-bær, cusco yellow corn (ristet, stekt maiskorn) og palmehjerte.
Ved siden av hadde vi babyspinat, fersk ost og granateple, samt ris som fulgte lammeretten.
Fisken var helt perfekt syntes madamen. Jeg kunne kanskje ha ønsket den litt mindre stekt. Men det er en smakssak. Black Cod har jeg tidligere spist på Nobu. Å etter det så blir alt annet second best.
Lima har gått en annen vei. De har kombinert den litt fete black cod´en med syrlige/sure camu camu-bærene. En smaksrik rett, som jeg gjerne prøver igjen.
Ingen måltid er fullkommen uten dessert.
Så da bestiller man dessert. Husker jeg rett så fikk vi lúcuma is (en frukt fra Peru) og Avocado Mousse. 75% Chocolate. Nydelig lett dessert med masse smak.
Ble også en dobbel americano av 100% arabica peruansk kaffe.
Så hva er dommen? Jo, Lima er verdt ett besøk. Men ikke lunsj kl ett. For da kan man ende opp nesten alene. I alle fall på en lørdag. De fleste rettene var veldig bra. Både på presentasjon og smak. Men også value for money.
Lammet sviktet meg litt. Det samme gjorde Black Cod´en. Men igjen så kan det være en smakssak, heller enn kvaliteten.
Neste gang vi besøker Lima satser vi på middag kl 19:00. Å da blir det Lima Hoy Tasting Menu med vinpakke.
[URL='http://www.eatacity.com/guide/london/restaurants/the-palomar/']Palomar (London) The food of the Mediterranean and the Middle East is deep, diverse and enriched with over 3,000 years of history. Ottelenghi is leading the way in introducing Middle Eastern food to the UK, but Polamar is the place in London to experience this rich culinary history. Beyond Palomar’s lush interior, snappy service and tasty plates of food like beef tartare with burnt aubergine cream, it’s hard to ignore that there’s something special here. Whilst the decor says young and hip, the service says “we’re a family, we’ve been doing this for a long time, and you’re in good hands”. Maybe it’s the menu that lists all the staff by name, or the open kitchen where you see the cooks helping each other, or possibly it’s Papi popping in occasionally to whip up some freebie snacks for waiting patrons. Our only problem with Palomar is that it’s a little too hard to leave. Every plate is layered with flavours, perfectly sized, and priced just enough that you can never seem to say, that’s enough. www.eatacity.com/guide/london/restaurants/the-palomar
[/URL]