Official Timekeeper
Visit Casio
00:00:00
Leses nå
På besøk hos Rexhep Rexhepi

På besøk hos Rexhep Rexhepi

Et møte med klokkekunstens nye wonderboy.

– Du trenger å vite at hver dag blir vanskelig. At det vil være utfordringer som skal løses og at man må ha den iveren og viljen for å stå på for å klare det, sier Rexhep Rexhepi bestemt og litt tankefullt. En egenskap han selv innehar og som han også forklarer han ser etter når han søker nye ansatte til sitt lille, men etter hvert svært anerkjente atelier i gamlebyen av Genève.

Vi sitter på det lille møterommet innerst i lokalet, med en kaffekopp hver, etter at Rexhep har kranglet litt med kaffemaskinen.

– Jeg er så bortskjemt vet du. Normalt er min kone her, så hun fikser alt sånt til meg, så jeg bare kan konsentrere meg om klokkene. Jeg kan falle helt bort i arbeidet, sitte fullt fokusert og glemme tiden helt, så det er bra at man har noen som kan passe på timeplanene og hjelpe til med organiseringen, unnskylder han seg.

I dag er imidlertid hans kone, som også tar seg av henvendelser, sosiale medier og mye annet, hjemme med datteren som har bursdag. Alliert med en av merkets største fans, vår egen Eivind «Edzilla», var dette selvsagt kjent informasjon før besøket – og en liten oppmerksomhet til datteren ble behørig overrakt.

Selv er jeg i Genève i forbindelse med Geneva Watch Days, men med noen timer åpne på timeplanen har jeg klart å få en avtale med mannen bak Akrivia. En urmaker som allerede hylles som en av de fremste av sin generasjon. Besøket skulle vise seg å bli ukens absolutte høydepunkt.

Dedikasjon

Rexhep utstråler en genuin vennlighet, samtidig som hans stolthet og engasjement skinner rett gjennom ordene han sier. På hyllen bak står et av bevisene på hans utrettelige vilje til å lykkes – GPHG-prisen han fikk for sin Chronomètre Contemporain i 2018, i kategorien «Men’s Watch Price». Et høydepunkt i den enda unge mesterurmakerens karriere, på mer enn én måte. Dette var nemlig første gang hans eget navn var å finne på urskiven.

– Da jeg valgte å satse alt på mitt eget atelier i 2012, valgte jeg navnet Akrivia. Det er også navnet som lenge har prydet skivene på klokkene, spesifikt i AK-serien. Med bakgrunn fra Kosovo følte jeg lenge en usikkerhet rundt å bruke mitt eget navn på «en sveitsisk klokke». En slags ærefrykt tror jeg, for om man var verdig. Med Chronomètre Contemporain føltes det imidlertid riktig. Det var et armbåndsur som tok det hele tilbake til det enkle og simplistiske, som ofte kan være det aller vanskeligste å mestre, i det minste visuelt. Samtidig ønsket jeg å vise at det er ekte mennesker bak disse klokkene. Gi det hele litt mer personlig sjel om du vil.

Lokalene til Akrivia ligger i en smal gate som slynger seg gjennom gamlebyen i Genève. Den brosteinsbelagte gaten fungerer nesten som et tidsvitne om at tradisjonsrik klokkekunst hviler i murbygningene, selv om den moderne delen av sentrum kun er noen steinkast unna.

På begge sider av gaten har Rexhep sine lokaler, hvor én side primært fungerer som urmakerverksted for finisj og montering, mens den andre er for grovproduksjon av ulike deler. I de to lokalene har Rexhep samlet til sammen ti ansatte, inkludert hans kone og hans yngre bror, Xhevdet Rexhepi.

– Jeg er ekstremt privilegert over å ha familien med meg på denne reisen, forklarer Rexhep. Jeg vet de alltid vil gi alt for at vi sammen skal lykkes, samtidig som de kan gi ærlige tilbakemeldinger og tilby verdifullt perspektiv. Jeg har også klart å knytte til meg andre ansatte som virkelig leverer – og som har et ønske om å drive med den klassiske tilnærmingen til horologi og urverksproduksjon jeg har valgt for merket.

Den unge urmakeren startet sin karriere allerede som fjortenåring, kun noen år etter ankomsten i Sveits. På CV-en står blant annet traineeship hos Chopard og et intership hos Patek Philippe. Han gikk videre til BNB Concept, hvor han etter kort tid ledet avdelingen for komplikasjoner, før han deretter tilbrakte et par år hos velkjente François-Paul Journe. Her arbeidet han med svært imponerende klokker som Chronomètre à Résonance.

Xhevdet Rexhepi arbeider i atelieret. Bilde: Jørgen Erdahl

– Jeg har vært heldig og har lært veldig mye gjennom mine ulike tidligere jobber. I tillegg gjorde jeg reparasjoner og vedlikehold for flere ulike merker. Det ga både erfaring, men også en økonomisk stabilitet som gjorde meg i stand til å starte mitt eget merke. Det har på ingen måte vært enkelt, men det har alltid vært drømmen. Likevel må jeg nok innrømme at jeg var naiv med tanke på hvor enormt mye som kreves.

I likhet med det svært mange i bransjen erfarer, er tilgangen på kvalifiserte mennesker den kanskje største utfordringen også for Akrivia.

– Det første året er ofte ikke nyansatte av spesielt stor verdi, for det kreves så mye opplæring for å komme på et akseptabelt nivå, bemerker Rexhep. Og når de er opplært håper man jo å beholde de, ikke at de forsvinner til andre. Det er selvsagt et tveegget sverd, og jeg selv var jo kun hos François Paul i et par år. Jeg jobbet likevel utrettelig de to årene og jeg tror han respekterte at jeg hadde denne sterke indre driven om å starte noe eget, for han ønsket meg lykke til videre med en flott avslutningsseremoni.

Gammelt og nytt

Vi tråkker over gaten og inn i lokalet hvor det meste av grovproduksjonen skjer. Denne dagen er det en god håndfull ansatte på plass, herunder et par ingeniører som arbeider på moderne datamaskiner.

Over gaten ligger lokalet hvor mye av deleproduksjonen foregår. Bilde: Jørgen Erdahl

– Jeg rekrutterte de unge og uten erfaring fra bransjen, slik at jeg kunne forme de akkurat slik jeg ville, småflirer Rexhep mens vi snakker med de to mennene.

– De gjør mye viktig arbeid, som utarbeidelse av tegninger, prototyper og mye annet. Jeg tror det er vesentlig å kombinere det gamle med det moderne, selv om vi i det endelige resultatet alltid streber etter mest mulig håndarbeid. Det på tross av at enkelte moderne maskiner har blitt så bra at de kan produsere perfekt finish. Men en slik umenneskelig perfeksjon er egentlig ikke målet. Det er kunsten og det menneskelige som betyr noe for meg i tradisjonelle klokker.

Langs veggene står en rekke ulike typer maskiner, både tradisjonelle og mer moderne. Enkelte deler blir også produsert utenfor lokalene, selv om målet etter hvert er å gjøre så mye som mulig selv.

– Alt her er ikke i bruk. Enten fordi vi ikke har funnet et passende bruksområde, eller fordi vi rett og slett ikke har hatt tid til å lære oss akkurat den maskinen eller metoden godt nok, forklarer Rexhep. Det er så vanvittig mange ting du må lære deg, og innenfor produksjon av klokker er det egentlig masse små fagfelt som alle kan ta masse tid å beherske til det fulle.

Rexhep viser frem en tradisjonell dreiemaskin for å lage guilloché.

– Jeg har ikke funnet noe egnet bruksområde for denne enda. Jeg syns guilloché fort kan vippe over i å virke litt datert eller overdrevent, så jeg må bare finne en riktig måte å ta det inn i mine klokker på. Men å sikre seg slike gamle maskiner er likevel viktig. Det tar tid å bygge opp en maskinpark og tid å lære seg muligheter og begrensninger med de ulike.

Vi beveger oss videre innover i lokalet, hvor jeg drar kjensel på en godt voksen herremann som står over en dreiemaskin, dypt konsentrert.

Kassemesteren

– Man kan se stoltheten i arbeidet, sier Jean-Pierre Hagmann, mens han studerer min A. Lange & Söhne Datograph.

– Jeg tror mange som jobber for Lange er oppriktig stolte over hva selskapet betyr og har betydd for regionen og området. Det er slike ansatte man må ha for å hente ut det lille ekstra, forklarer den legendariske kassemakeren, mens Rexhep oversetter fra fransk.

Selv er jeg ørlite stolt for at Hagmann ønsket å se på min klokke, samtidig som Rexhep forteller at kassemesteren har en liten forkjærlighet for det tyske manufakturet.

Hagmann er i strålende humør der han arbeider med verktøy og maskiner for å lage urkasser til Rexhepi, selv om han egentlig hadde gått over i pensjonistenes rekker da forespørselen kom.

Rexhep Rexhepi og Jean-Pierre Hagmann. Bilde: Jørgen Erdahl

Gjennom en hel karriere har Hagmann brukt JHP som sitt buemerke – og mannen er virkelig som en levende legende å regne innen produksjon av urkasser. Siden starten i 1957 har den nå godt over 80 år gamle mannen levert ypperste kvalitet til en rekke anerkjente produsenter. Kundelisten har gjennom årene inkludert navn som Audemars Piguet, Vacheron Constantin, Franck Muller og Roger Dubuis.

Likevel er det hans arbeid med minute repeatere for Patek Philippe som virkelig befestet hans posisjon som en av de virkelige store innen sitt fagfelt. Referanser som 3974, 3979 og 5029 er alle huset i Hagmanns håndproduserte kasser. Og den kanskje største kronen på verket? Kassene til det ultrakompliserte lommeuret Star Calibre 2000, som Patek Philippe først introduserte i anledning milleniumsskiftet.

– Se på disse lange slanke remfestene. Jeg elsker slike former, sier Rexhep, mens han viser meg arbeidet med en kasse for det jeg mistenker kan være en prototype for den kommende Chronomètre Contemporain II.

Rexhep forteller med stor iver om hvordan han klarte å få Hagmann inn under Akrivias vinger.

– Jeg var usikker på om jeg skulle ta kontakt, men forsøkte meg ydmykt og allerede etter noen dager var han på plass for å se på det vi gjør her. Heldigvis takket han ja og vil produsere noen kasser til oss, samtidig som vi har ansatte som forsøker å hente den kunnskapen de klarer. Han er jo en voksen mann, men det er utrolig inspirerende å se hvordan han brenner for faget, selv om han egentlig kunne nytt pensjonisttilværelsen.

– Som jeg også sa tidligere – det er egentlig mange små fag innen urmakeri, som alle krever masse arbeid for å beherske fullt ut. Likevel hadde aldri forestilt meg hvor mye som kan gå inn i å lage urkasser. Det er denne sammensmeltningen av et indre som skal være perfekt iht. et spesifikt mål, mens utsiden er mye mer opp til kassemakerens kunstneriske evner og hvor man virkelig kan utmerke seg. Form, fasong, polering, innfesting, lodding, overganger, ja det er så mye.

Vi tråkker tilbake til lokalet hvor hans bror Xhevdet sitter og jobber med finish på noen deler, samtidig som andre urmakere også arbeider med sine delprosjekter. Her har også Rexhep sin egen pult, eller rettere sagt to. Én er helt innerst i lokalet og Rexhep beklager seg, for den får jeg dessverre ikke se akkurat nå. Der ligger nemlig noe ingen enda har fått kikke på, men som snart skal under hammeren i den veldedige auksjonen til inntekt for forskning på Duchenne muskeldystrofi.

Only Watch 2021

– Urmakere har ofte ulike ting de fatter interesse for, og som ofte kan gjenspeiles i klokkene de lager, forklarer Rexhep. For meg har alltid kronometri og nøyaktighet vært noe jeg streber etter. Det vises også i Akrivia-navnet, som betyr nettopp presisjon på gresk. Jeg har alltid latt meg fascinere av det. Det er også grunnen til at Besançon Chronometer Observatory har vært brukt for å sertifisere urverkene. Også med Chronomètre Contemporain vises det både i designet og i urverket – og med den andre utgaven forsøker jeg å ta det enda litt lengre.

På de offisielle nettsidene til auksjonen er det fortsatt kun en løselig skisse som viser Rexhep Rexhepis bidrag. Den gir likevel noen hint om hva man kan forvente, og som trolig også vil bli tatt med videre inn i den vanlige produksjonsmodellen. I den grad en klokke som kun vil lages i noen titalls eksemplarer kan kalles det.

Skissen til Only Watch 2021. Bilde: Only Watch

Først og fremst er «JHP» et definitivt tegn på at Hagmann vil være den som har produsert urkassen. Videre er det tydelig at det vil bli inkludert en «deadbeat second»-mekanisme, som man ser av det stjerneformede hjulet og tilhørende mekanisme, samt det som trolig er et dobbelt fjærhus. Det er også pekt på at høyden på den overliggende skiven antyder at også årets utgave vil få en teksturert og emaljert skive, som var tilfelle på 2019-utgaven.

– Det er selvsagt veldig spennende å se hvordan klokken blir mottatt. Modellen er ganske lik første utgave av Chronomètre Contemporain ved første øyekast, men det er gjort til dels store endringer. Jeg gleder meg veldig til å se mottakelsen.

Klokkekunst

Tilbake i urmakerverkstedet slår vi av en god prat med Xhevdet Rexhepi og de andre urmakerne som er på jobb. De har hver sine prosjekter de arbeider med denne dagen, herunder finisj av grovkuttede deler fra nabolokalet. Nitidig arbeid, som krever presisjon, tålmodighet og mye trening for å meste.

Rexhep viser meg en mengde verktøy og instrumenter, ferdig monterte urverk og deler av urverk. Jeg forsøker å henge med, og heldigvis forklarer han godt. I tillegg viser han meg deler som vitner om hva som kanskje er på vei i en fremtidig kolleksjon, uten at jeg verken kan eller vil røpe for mye.

– Vel, jeg skal ikke bare snakke, men finne frem noen klokker også. Eller, jeg har jo nesten ingen klokker å vise frem, men noen har jeg i det minste, sier Rexhep og forsvinner ut av møterommet, hvor vi igjen har satt oss ned. Kort tid etter kommer han tilbake med et par AK-06. De representerer en moderne vri på klassisk urmakeri, med sine karakteristiske former, delvis skjeletterte elementer og mengden av håndlaget og ulik finisj.

Akrivia AK-06. Bilde: Jørgen Erdahl

Selv om den åpne konstruksjonen ikke er en konservativ klokkeentusiasts (les: meg) store drøm, er det umulig å ikke la seg imponere over klokken jeg sitter med i hånden. Bilder klarer ikke fange de unike brytningene av lyset, der de treffer den vanvittige graden av finish på alle de ulike komponentene. En detaljrikdom kombinert med imponerende teknikk, med visere blånert til absolutt perfeksjon.

Snur man klokken rundt finner man ren horologisk kunst. Også her i de mange ulike teknikkene av finish, men det er likevel den fantastiske symmetrien som blir selve prikken over i-en. Da jeg tar klokkene med meg i dagslyset fra vinduet, våkner det hele enda litt mer. Det skarpe lyset overlater ikke den minimalistiske urverkskonstruksjonen noe slingringsmonn overhodet, men jeg klarer ikke oppdage en eneste liten feil, enn hvor hardt jeg prøver.

Ren urmakerkunst fra Akrivia og Rexhep Rexhepi. Bilde: Jørgen Erdahl

– Når jeg ser tilbake på de tidligste klokkene, finner jeg selv ting jeg nok ville gjort annerledes i dag. Det hele er en utviklingsprosess, som stadig gjør at man blir flinkere og stiller høyere krav til seg selv, forklarer Rexhep. Jeg har nok en tendens til å være min egen største kritiker. På et tidspunkt må man likevel være fornøyd, for ørsmå feil vil alltid finnes, om man leter med lupe. I det minste så lenge det er mennesker involvert. Men vi skal strebe etter å komme så nært som mulig av hva som er mulig innenfor klassisk klokkekunst. Ikke perfekt, men med sjel.

Etterspørselen etter Rexheps klokkekunstverk er også godt over det han vil kunne klare å levere, selv om selskapet forsiktig vokser.

– Egentlig er vi på et veldig fint sted for selskapet akkurat nå, sier Rexhep. Vi opplever god etterspørsel, uten at det har blitt uhåndterlig. Selvsagt er det ikke moro å si nei til folk som ønsker å kjøpe produktene du lager, men det viser at vi gjør noe riktig. Forhåpentligvis kan vi fortsette å vokse forsiktig, utvikle oss og forsøke å nå de som virkelig ønsker seg en av våre klokker.

Norsk forbindelse

«Dette kommer til å bli den beste dagen i ditt liv«, stod det i meldingen jeg fikk fra Eivind «Edzilla» samme morgen. Vår entusiastiske «Community Manager» på Tidssonen har en ekstrem kjærlighet til klokkene fra Rexhep Rexhepi, og har gjentatte ganger blitt trukket frem i sosiale medier som en av Akrivias største fans. Rexhep og Xhevdet selv kjenner meget godt til den ivrige og ubeskjedne nordmannen – og vet at han har skapt mye oppmerksomhet rundt klokkene både i Norge og verden for øvrig.

En gave fra hele Norge, ikke bare fra meg eller deg, forklarte Eivind til meg før avreise. Bilde: Jørgen Erdahl

Rexhep flirer likeledes godt da jeg drar frem gaven som Eivind har instruert meg å ta med. Et innrammet bilde av de to, fra et tidligere møte.

– Eivind er herlig, sier Rexhep. Han er virkelig en støttespiller som vi verdsetter stort, så dette bildet skal jeg ha på kontoret. Så håper jeg at vi snart kan levere han en klokke også.

Jeg på min side skal haste videre. Flere avtaler venter, og Rexhep har masse arbeid som ligger og venter på han. Straks skal klokken til Only Watch leveres, før man starter produksjonen av standardmodellen (klokken som skal auksjoneres bort under Only Watch er nå presentert, og diskutert i Tidssonens forum her, red. anm.).

– Det er ekstremt travelt om dagen, så man må bare stå på for å komme i mål. Selskapet feirer jo 10 år neste år, så det spørs om vi ikke må gjøre noe da, for å markere milepælen, sier Rexhep med et lurt smil.

Brødrene Xhevdet Rexhepi og Rexhep Rexhepi. Bilde: Jørgen Erdahl

– Jeg har masse ideer jeg ønsker å gjennomføre. Det handler bare om å finne tid til å få det gjort.

Mitt besøk hos Rexhep Rexhepi og Akrivia er over for denne gang. Mens jeg rusler på brosteinen mot neste avtale, tenker jeg at Eivind hadde et poeng.

Riktignok tok han litt i da han spådde at dagen ville bli den beste i mitt liv, men det er utvilsomt at besøket befinner seg helt der oppe blant mine aller største klokkeopplevelser hittil. For etter å ha tilbrakt noen timer i atelieret er min respekt for arbeidet til den ekstremt talentfulle urmakeren større enn noen gang.

Støtt oss videre!
Tidssonen tror på frivillig støtte fra de som har glede av oss.
Støtt oss ved å handle i vår nettbutikk, og ved å like oss på Facebook her og her!