Jeg har fulgt bruktmarkedet for Rolex Submariner (og enkelte nærliggende modeller) tett den siste tiden, og er medlem av flere klokkerelaterte forum der salgsseksjonene følges jevnlig. Basert på dialog med selgere og det som ligger ute i markedet, sitter jeg igjen med noen observasjoner jeg synes er interessante og som jeg gjerne vil høre andres tanker rundt.
Noe av det første som slår meg, er at det virker å ligge færre Rolex ute for salg enn tidligere, både på forumene og på FINN. Samtidig får mange av de klokkene som faktisk legges ut lang liggetid. Hva skyldes dette? Holder flere igjen, eller er det færre som ønsker å legge ut til nivåene markedet faktisk responderer på?
Ser man bort fra utgåtte modeller som Hulk, ligger mange Submariner annonser i dag relativt høyt ofte 130–150.000 kr, og i enkelte tilfeller høyere på nyere referanser. Isolert sett er det ikke ulogisk; nyere klokker skal naturlig prises høyere enn eldre. Samtidig opplever jeg et tydelig sprik mellom prisantydning og kjøpervilje.
I dialog med selgere ser jeg ofte at budene som faktisk kommer inn ligger 10–20.000 kr under prisantydning, noen ganger mer. Dette går igjen på tvers av årganger og konfigurasjoner. I flere tilfeller blir bud enten oversett eller ikke besvart. Det som også går igjen, er at enkelte selgere velger å republisere annonsen til samme pris, heller enn å justere nivået. Resultatet er ofte at klokkene blir liggende ute i uker og måneder uten at noe egentlig endrer seg.
Et moment som ofte trekkes frem i Norge, er 25 % importmoms. Denne brukes gjerne som forklaring på hvorfor norske priser ligger høyere enn internasjonalt. Samtidig ser man at dette argumentet ikke alltid følges konsekvent i praksis, spesielt når norske klokker legges ut internasjonalt uten tilsvarende justering. Momsen fungerer ofte som en forklaring i dialog, men sjeldnere som et faktisk fratrekk i pris.
Relatert til dette er MVA-historikk. Flere klokker i markedet har ukjent eller uklar MVA-status. Det kan ha mange årsaker dokumentasjon kan forsvinne over tid, og enkelte har erfart at Tollvesenet ikke har tilgang til historikk langt tilbake. Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, og mange vurderer det som uproblematisk. For meg personlig fungerer det likevel som en brems, særlig med tanke på forsikring og eventuell utbetaling. Likevel ser man ofte at klokker med ukjent MVA prises på linje med norsk solgte eksemplarer.
Ser man internasjonalt, særlig mot Asia og spesielt Japan, fremstår prisnivåene ofte lavere enn i norske annonser. Det er ikke nødvendigvis et argument for at norske priser er “feil”, men det er interessant å se hvordan ulike markeder priser forskjellig.
Et annet moment er butikkleddet. Flere aktører kjøper nå aktivt opp Rolex og legger dem ut igjen til høyere priser, noe som bidrar til å holde annonseprisene oppe. Samtidig ser man at enkelte butikker ikke tilbyr egen garanti utover ordinær servicegaranti som følger klokken etter service. Det gjør det relevant å diskutere hva man faktisk betaler for sammenlignet med privatmarkedet.
Hypen virker å være borte, og markedet styres i større grad av likviditet og faktisk betalingsvilje. Samtidig er det interessant at utbudet virker lavere enn før, kanskje holder flere igjen og venter, kanskje er markedet mer todelt enn tidligere.
Dette er ikke ment som noen fasit, men som observasjoner.
Nysgjerrig på hvordan andre her inne opplever dette nå?
Opplever dere også færre Rolex ute for salg enn tidligere?
Hvordan vurderer dere MVA-argumentet i praksis?
Opplever dere at republisering fungerer, eller bare forlenger liggetiden?
Interessert i å høre andres erfaringer.
Noe av det første som slår meg, er at det virker å ligge færre Rolex ute for salg enn tidligere, både på forumene og på FINN. Samtidig får mange av de klokkene som faktisk legges ut lang liggetid. Hva skyldes dette? Holder flere igjen, eller er det færre som ønsker å legge ut til nivåene markedet faktisk responderer på?
Ser man bort fra utgåtte modeller som Hulk, ligger mange Submariner annonser i dag relativt høyt ofte 130–150.000 kr, og i enkelte tilfeller høyere på nyere referanser. Isolert sett er det ikke ulogisk; nyere klokker skal naturlig prises høyere enn eldre. Samtidig opplever jeg et tydelig sprik mellom prisantydning og kjøpervilje.
I dialog med selgere ser jeg ofte at budene som faktisk kommer inn ligger 10–20.000 kr under prisantydning, noen ganger mer. Dette går igjen på tvers av årganger og konfigurasjoner. I flere tilfeller blir bud enten oversett eller ikke besvart. Det som også går igjen, er at enkelte selgere velger å republisere annonsen til samme pris, heller enn å justere nivået. Resultatet er ofte at klokkene blir liggende ute i uker og måneder uten at noe egentlig endrer seg.
Et moment som ofte trekkes frem i Norge, er 25 % importmoms. Denne brukes gjerne som forklaring på hvorfor norske priser ligger høyere enn internasjonalt. Samtidig ser man at dette argumentet ikke alltid følges konsekvent i praksis, spesielt når norske klokker legges ut internasjonalt uten tilsvarende justering. Momsen fungerer ofte som en forklaring i dialog, men sjeldnere som et faktisk fratrekk i pris.
Relatert til dette er MVA-historikk. Flere klokker i markedet har ukjent eller uklar MVA-status. Det kan ha mange årsaker dokumentasjon kan forsvinne over tid, og enkelte har erfart at Tollvesenet ikke har tilgang til historikk langt tilbake. Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, og mange vurderer det som uproblematisk. For meg personlig fungerer det likevel som en brems, særlig med tanke på forsikring og eventuell utbetaling. Likevel ser man ofte at klokker med ukjent MVA prises på linje med norsk solgte eksemplarer.
Ser man internasjonalt, særlig mot Asia og spesielt Japan, fremstår prisnivåene ofte lavere enn i norske annonser. Det er ikke nødvendigvis et argument for at norske priser er “feil”, men det er interessant å se hvordan ulike markeder priser forskjellig.
Et annet moment er butikkleddet. Flere aktører kjøper nå aktivt opp Rolex og legger dem ut igjen til høyere priser, noe som bidrar til å holde annonseprisene oppe. Samtidig ser man at enkelte butikker ikke tilbyr egen garanti utover ordinær servicegaranti som følger klokken etter service. Det gjør det relevant å diskutere hva man faktisk betaler for sammenlignet med privatmarkedet.
Hypen virker å være borte, og markedet styres i større grad av likviditet og faktisk betalingsvilje. Samtidig er det interessant at utbudet virker lavere enn før, kanskje holder flere igjen og venter, kanskje er markedet mer todelt enn tidligere.
Dette er ikke ment som noen fasit, men som observasjoner.
Nysgjerrig på hvordan andre her inne opplever dette nå?
Opplever dere også færre Rolex ute for salg enn tidligere?
Hvordan vurderer dere MVA-argumentet i praksis?
Opplever dere at republisering fungerer, eller bare forlenger liggetiden?
Interessert i å høre andres erfaringer.