Jeg har hatt flere tjuvstarter, der interessen har startet og så bråstoppet igjen etter enellerannen skam eller skuffelse.
I 1980 fikk jeg en Uranus manuell gutteklokke. Den husker jeg at jeg banket mot en betonghelle for å knuse glasset på så jeg kunne få en 135,- kroners digitalklokke fra postordre i stedet, med umiddelbar dyp skamfølelse. Har både skammen og Uranusen fremdeles.
I 1989 fikk jeg en Seiko kvartsklokke i gullduble til konfirmasjonen. Jeg syntes ikke det passet seg å bytte en konfirmasjonsgave og gjorde dermed meg selv stuck med en klokke jeg ikke hadde lyst til å bruke, og som jeg fysisk vokste fra da jeg mistet leddene til lenken og lenken var integrert i kassen.
i 1992 kjøpte jeg en Seiko pilotkronograf for bursdagspenger. Den gikk i stykker etter garantitidens utløp, men innenfor reklamasjonsfristen etter kjøpsloven. Urmakeren i Lille Grensen nektet å vedkjenne seg kjøpsloven. Skammen etter å ha funnet meg i dette skapte en dyp interesse for lover og regler, og jeg switcher nå fra standard-hyggelig-mann til verdens-kjipeste-kunde på sekundet idet en selger bryter regelverket.
Engang sent på 90-tallet hadde jeg grunn til å tro at jeg skulle få en Oris til jul. I stedet pakket jeg opp en lang rekke myke pakker jeg ikke trengte til samme pris. Utakknemlig? Skam.
I 2000 og 2004 fikk jeg to ordentlig klokker. Farfars nyrestaurerte helgull Omega og en Certina pilotklokke og klokkeinteressen startet ordentlig.
(Honorable mention til 2011, da jeg klarte å la være å kjøpe en IWC Mark på flyplassen i Hong Kong selv om det var plass igjen på kredittkortet. Det angrer jeg selvfølgelig på i dag.)