Lozier sin historie er faktisk litt uvanlig...
http://www.lesliefield.com/other_history/lozier_story.htm
Humortråden
- Trådstarter Stipey
- Opprettet
Lozier sin historie er faktisk litt uvanlig...
http://www.lesliefield.com/other_history/lozier_story.htm
Godt å vite at vi er minst tre i alle fall.
- Medlem
- 19. okt. 2011
- Innlegg
- 5.367
Håndballekspertene forklarer hvordan Norge kan komme til semifinalen i EM:
Redigert:
Håndballekspertene forklarer hvordan Norge kan komme til semifinalen i EM:
Charlie og Serpico
Ha'kke surfa på ITavisen på evigheter, men brukeropplevelsen på mobil for tiden er tragikomisk ass..
OK? Bare et "OK" valg? Finnes det ikke noe alternativ? "Cancel" eller "Nei"?
Alternativet er bare "Back"?
8- )
Ja det er jo én ting, men er mer imponert over at eneste synlige 'nyhet' på bildet er test av hodetelefoner i banner på toppen, resterende 95% dekkes av reklame og cookie-varsel
Bezel
Støttemedlem
Ingen steder er fri for invistorer, selv ikke Krinken....;
Fra: https://www.nrk.no/sport/northug-vil-ha-distanse-fra-skimiljoet_-1.14338660
Fra: https://www.nrk.no/sport/northug-vil-ha-distanse-fra-skimiljoet_-1.14338660
Callahan
Støttemedlem
Callahan
Støttemedlem
Litt jule-moro.
Julen er jo tid for tradisjoner, så....
8
Julen er jo tid for tradisjoner, så....
8
Bezel
Støttemedlem
Eller er det som Trump sier; Fake news?Hva vet vel vi, kan være fakta begge deler. De sier jo at 50 er det nye 40 så..
Her må fakta og empire på banen.
FN må sette opp et eget panel.
8
Callahan
Støttemedlem
Det er ikke bare Northug som kan skrive rørende takketaler
Jeg husker fortsatt hvordan det føltes da jeg for første gang tok på meg det røde kondomet. Og ikke minst første gang jeg skulle la det gå for Norge. Det er elleve år siden. Jeg var så nervøs at jeg skalv i pungområdet. Og alt jeg tenkte var at jeg ikke måtte gjøre noen feil.
Det var det stolteste øyeblikket i mitt liv.
Da jeg var liten og 1001-natt skulle gå på TV, satt Beste og jeg i de to stressless-skinnstolene ved siden av hverandre foran skjermen.
Beste og jeg så ofte på tv sammen, men det var annerledes de gangene vi så på TV1000. Det var for eksempel de eneste gangen vi stod og så på tv.
For da Peter North til slutt kom inn mot klimaks, jagende side om side med Ron Jerry, og kommentatorstemmen spraka i fistel i høreapparatet, klarte ikke Beste å sitte lenger, han reiste seg opp av stolen, mens han ropte til tv-en og veivet med hånda, som for å dytte Ron fram.
Jeg stod og hoppa ved siden av, og da Ron gikk over målstreken først, og kollapset i sengehalmen i et kaos av pikk, frostrøyk og frosne snørrbartbiter, snudde Beste seg mot meg så jeg kunne hoppe rundt halsen hans.
Porno er ikke blant de viktige tingene her i livet, men de gangene foran tv-en med Beste er blant de fineste øyeblikkene vi fikk sammen.
Noen år senere, da Beste var død, og jeg kom inn klimaks i min første pornoinnspilling i Kongsberg, så jeg en skygge i øyekroken. Noen fra publikum hadde hoppet over sperringene og kommet seg ut i på settet og stod krokbøyd og skreik mens han veivde meg fram mot «mål». Akkurat som Beste.
Det var fattern.
Noen år etter det igjen, da jeg deltok i en bukakke i Oslo sammen med flere titalls russ, lå jeg rett bak Randy West da vi nærmet oss klimaks. Hver bevegelse i kroppen hans viste hvor mye lettere og sterkere han var i kroppen enn meg. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg var helt ferdig.
Men så løfta jeg blikket. Og så menneskene på hver side av settet. 100.000 kledd i rødt, som skreik og veiva meg fram.
Opp bakken, der Randy West begynte å rykke i lillemann. Over kulen, der det flata ut. Inn på oppløpet. Mot klimaks. Ut på siden, og forbi ham. Jeg kom.
Jeg kommer aldri til å glemme det.
En del av dere som har skrevet til meg de siste dagene har takket meg for øyeblikkene. Men det dere ikke forstår, er at det er omvendt. Det er jeg som skal takke dere. For de øyeblikkene dere har gitt meg.
Alle supportere, alle kritikere. Alle som har reist seg i setene hjemme foran tv-skjermen, når jeg nærma meg klimaks. Alle som har stått på stuegulvet hjemme og veivet og skreket meg fram. Alle som har gått ut og kritisert meg, og stilt opp i debatter og tordnet i media. Jeg føler ingenting annet enn takknemlighet.
Alle har vært viktige. Alle har fått meg opp og ut med lillemann om morgenen.
Jeg har kanskje ikke alltid vært så bra på å vise det, men hver gang jeg har tatt på meg den røde dongen har jeg vært like stolt som jeg var den første gangen.
Og jeg slutta aldri å skjelve i pungområdet, før jeg ble sendt ut for the facial shot.
Porno er ikke viktig, men for meg har det betydd alt.
Så tusen takk for alt dere har gitt meg. Det hadde aldri gått uten. Bokstavelig talt.
Dere var vinden i ryggen. Fjerten bak.
Rocco
Jeg husker fortsatt hvordan det føltes da jeg for første gang tok på meg det røde kondomet. Og ikke minst første gang jeg skulle la det gå for Norge. Det er elleve år siden. Jeg var så nervøs at jeg skalv i pungområdet. Og alt jeg tenkte var at jeg ikke måtte gjøre noen feil.
Det var det stolteste øyeblikket i mitt liv.
Da jeg var liten og 1001-natt skulle gå på TV, satt Beste og jeg i de to stressless-skinnstolene ved siden av hverandre foran skjermen.
Beste og jeg så ofte på tv sammen, men det var annerledes de gangene vi så på TV1000. Det var for eksempel de eneste gangen vi stod og så på tv.
For da Peter North til slutt kom inn mot klimaks, jagende side om side med Ron Jerry, og kommentatorstemmen spraka i fistel i høreapparatet, klarte ikke Beste å sitte lenger, han reiste seg opp av stolen, mens han ropte til tv-en og veivet med hånda, som for å dytte Ron fram.
Jeg stod og hoppa ved siden av, og da Ron gikk over målstreken først, og kollapset i sengehalmen i et kaos av pikk, frostrøyk og frosne snørrbartbiter, snudde Beste seg mot meg så jeg kunne hoppe rundt halsen hans.
Porno er ikke blant de viktige tingene her i livet, men de gangene foran tv-en med Beste er blant de fineste øyeblikkene vi fikk sammen.
Noen år senere, da Beste var død, og jeg kom inn klimaks i min første pornoinnspilling i Kongsberg, så jeg en skygge i øyekroken. Noen fra publikum hadde hoppet over sperringene og kommet seg ut i på settet og stod krokbøyd og skreik mens han veivde meg fram mot «mål». Akkurat som Beste.
Det var fattern.
Noen år etter det igjen, da jeg deltok i en bukakke i Oslo sammen med flere titalls russ, lå jeg rett bak Randy West da vi nærmet oss klimaks. Hver bevegelse i kroppen hans viste hvor mye lettere og sterkere han var i kroppen enn meg. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg var helt ferdig.
Men så løfta jeg blikket. Og så menneskene på hver side av settet. 100.000 kledd i rødt, som skreik og veiva meg fram.
Opp bakken, der Randy West begynte å rykke i lillemann. Over kulen, der det flata ut. Inn på oppløpet. Mot klimaks. Ut på siden, og forbi ham. Jeg kom.
Jeg kommer aldri til å glemme det.
En del av dere som har skrevet til meg de siste dagene har takket meg for øyeblikkene. Men det dere ikke forstår, er at det er omvendt. Det er jeg som skal takke dere. For de øyeblikkene dere har gitt meg.
Alle supportere, alle kritikere. Alle som har reist seg i setene hjemme foran tv-skjermen, når jeg nærma meg klimaks. Alle som har stått på stuegulvet hjemme og veivet og skreket meg fram. Alle som har gått ut og kritisert meg, og stilt opp i debatter og tordnet i media. Jeg føler ingenting annet enn takknemlighet.
Alle har vært viktige. Alle har fått meg opp og ut med lillemann om morgenen.
Jeg har kanskje ikke alltid vært så bra på å vise det, men hver gang jeg har tatt på meg den røde dongen har jeg vært like stolt som jeg var den første gangen.
Og jeg slutta aldri å skjelve i pungområdet, før jeg ble sendt ut for the facial shot.
Porno er ikke viktig, men for meg har det betydd alt.
Så tusen takk for alt dere har gitt meg. Det hadde aldri gått uten. Bokstavelig talt.
Dere var vinden i ryggen. Fjerten bak.
Rocco
Redigert:
