Hopalongs ur 05.09.14
- Trådstarter Hopalong
- Opprettet
Rolex har produsert kronografer i mange år; først enkle entrykker-varianter, senere med to trykkere og fra 40-tallet kronografer i oyster-kasse. Mange av modellene virker å ha vært med nærmest kun for å komplettere kolleksjonen. De var ikke særlig populære i forhold til Rolex` øvrige ur og ble produsert i relativt små antall. I sedvanlig snegletempo ble også kronografen utviklet, og fra sekstitallet ble de omdøpt til Cosmograph, senere Cosmograph Daytona etter det kjente billøpet, og fikk etterhvert vanntette trykkere m.v. Samtlige tidligere Rolex-kronografer var utstyrt med forskjellige Valjoux hånopptrekksverk.
Utover åttitallet begynte imidlertid etterspørselen etter Daytona å øke sterkt. Samtidig var det tydelig for Rolex at det var på tide å oppgradere til en automatisk verk. Istedet for å utvikle sitt eget, valgte fabrikken å bruke det berømte El Primero-verket fra Zenith. Dette hadde pga kvartsrevolusjonen på syttitallet ikke vært i produksjon på flere år. Rolex valgte å nedjustere svingetallet på verket fra 36 000 til 28 800, angivelig for å øke driftssikkerheten og serviceintervallene. I tillegg ble det gjort endringer på balansen, fjæren, reguleringen m.v, og verket ble døpt 4030. Den nye Daytonaen ble lansert i 1988 og fikk modellnummer 16520.
16520 oppnådde nærmest umiddelbart ikonisk status. Rolex klarte - eller valgte - aldri å produsere mange nok klokker til å dekke etterspørselen. Siden fortjenesten på modellene med edle metaller er høyere enn på stålur, ble de førstnevnte prioritert. Resultatet var at stålmodellene av Daytona ble ekstremt ettertraktet. Kunder sto på venteliste i årevis for å få kjøpe, og den som var heldig nok til å få tak i et nytt eksemplar kunne selge det på privatmarkedet med god fortjeneste samme dag.
I år 2000 ble 16520 avløst av 116520, med Rolex` første egne kronografverk. Klokken har få kosmetiske endringer fra den forrige. (Anders har skrevet litt om forskjellen i denne tråden: http://www.tidssonen.no/showthread.php?1100-Rolex-Daytona-Zenith-Rolex&highlight=daytona (EDIT Nov 12: Etter omleggingen er linkene borte, og den informative tråden til Anders klarer jeg ikke finne igjen. Hjelp mottas med takk.) Det er fremdeles en populær modell, men den er mer tilgjengelig og bruktprisene har sunket til et mer fornuftig nivå.
Mitt eksemplar er fra 1998, opprinnelig solgt hos Askeland i Stavanger. Uret var tidligere eid av JoLu, hvis nydelige bilder bidro sterkt til at jeg fikk øynene opp for denne modellen. Daytona er en av de mest gjenkjennelige og populære Rolexene, men nok også en av de mest mislikte. Mange synes de er både overprisede og pyntet på grensen til det vulgære. Jeg var heller ingen stor fan av uret tidligere, men det vokste kraftig på meg etter hvert. Da JoLu la ut sin for salg i høst kjøpte jeg den, og ble øyeblikkelig forelsket da den dukket opp. Det er jeg fremdeles.
Bezelen og lenkens midtledd er polert, noe som passer klokken utmerket og gir det typiske sportsurtutseendet et pyntet preg. Den sorte tricompax skiven med de champagnefarvede tellerne er penere enn noen andre av mine klokker. Klokken er 40mm som de fleste andre sportsur fra Rolex, men oppleves noe mindre og lavere. Den sitter bedre på mine tynne håndledd enn for eksempel Submarineren. Enkelte mener Daytonaens polerte flater er svært ripeutsatt, noe jeg ikke synes er et problem. Det eneste jeg har å utsette på klokken er at den i dårlig lys kan være litt vanskelig å lese – viserne forsvinner litt. Har man dårlig syn er det derfor kanskje bedre å kjøpe utgaven med hvit skive.
Her med kronograftrykkerne skrudd ut for tidtaking:
Utover åttitallet begynte imidlertid etterspørselen etter Daytona å øke sterkt. Samtidig var det tydelig for Rolex at det var på tide å oppgradere til en automatisk verk. Istedet for å utvikle sitt eget, valgte fabrikken å bruke det berømte El Primero-verket fra Zenith. Dette hadde pga kvartsrevolusjonen på syttitallet ikke vært i produksjon på flere år. Rolex valgte å nedjustere svingetallet på verket fra 36 000 til 28 800, angivelig for å øke driftssikkerheten og serviceintervallene. I tillegg ble det gjort endringer på balansen, fjæren, reguleringen m.v, og verket ble døpt 4030. Den nye Daytonaen ble lansert i 1988 og fikk modellnummer 16520.
16520 oppnådde nærmest umiddelbart ikonisk status. Rolex klarte - eller valgte - aldri å produsere mange nok klokker til å dekke etterspørselen. Siden fortjenesten på modellene med edle metaller er høyere enn på stålur, ble de førstnevnte prioritert. Resultatet var at stålmodellene av Daytona ble ekstremt ettertraktet. Kunder sto på venteliste i årevis for å få kjøpe, og den som var heldig nok til å få tak i et nytt eksemplar kunne selge det på privatmarkedet med god fortjeneste samme dag.
I år 2000 ble 16520 avløst av 116520, med Rolex` første egne kronografverk. Klokken har få kosmetiske endringer fra den forrige. (Anders har skrevet litt om forskjellen i denne tråden: http://www.tidssonen.no/showthread.php?1100-Rolex-Daytona-Zenith-Rolex&highlight=daytona (EDIT Nov 12: Etter omleggingen er linkene borte, og den informative tråden til Anders klarer jeg ikke finne igjen. Hjelp mottas med takk.) Det er fremdeles en populær modell, men den er mer tilgjengelig og bruktprisene har sunket til et mer fornuftig nivå.
Mitt eksemplar er fra 1998, opprinnelig solgt hos Askeland i Stavanger. Uret var tidligere eid av JoLu, hvis nydelige bilder bidro sterkt til at jeg fikk øynene opp for denne modellen. Daytona er en av de mest gjenkjennelige og populære Rolexene, men nok også en av de mest mislikte. Mange synes de er både overprisede og pyntet på grensen til det vulgære. Jeg var heller ingen stor fan av uret tidligere, men det vokste kraftig på meg etter hvert. Da JoLu la ut sin for salg i høst kjøpte jeg den, og ble øyeblikkelig forelsket da den dukket opp. Det er jeg fremdeles.
Bezelen og lenkens midtledd er polert, noe som passer klokken utmerket og gir det typiske sportsurtutseendet et pyntet preg. Den sorte tricompax skiven med de champagnefarvede tellerne er penere enn noen andre av mine klokker. Klokken er 40mm som de fleste andre sportsur fra Rolex, men oppleves noe mindre og lavere. Den sitter bedre på mine tynne håndledd enn for eksempel Submarineren. Enkelte mener Daytonaens polerte flater er svært ripeutsatt, noe jeg ikke synes er et problem. Det eneste jeg har å utsette på klokken er at den i dårlig lys kan være litt vanskelig å lese – viserne forsvinner litt. Har man dårlig syn er det derfor kanskje bedre å kjøpe utgaven med hvit skive.
Her med kronograftrykkerne skrudd ut for tidtaking:
Redigert:
- Medlem
- 25. nov. 2008
- Innlegg
- 3.482
Daytona er uten tvil en av Rolex' mest ikoniske og lett gjenkjennelige klokker - noe den enorme populariteten på fakemarkedet er en indikasjon på. Den er pen, horologisk interessant og bøttevis med it-faktor og je ne sais quoi. Allikevel har jeg ikke den enorme må-ha-følelsen jeg tydelig kjenner at jeg burde ha, og det tror jeg kommer av alle de polerte flatene.
Likevel ikke tvil om at dette er en fantastisk klokke, og i likhet med Explorer II synes jeg det er helt umulig å si om den er penest med sort eller hvit skive. Takk for oppdatering og fint Daytona-grunnkurs!
Likevel ikke tvil om at dette er en fantastisk klokke, og i likhet med Explorer II synes jeg det er helt umulig å si om den er penest med sort eller hvit skive. Takk for oppdatering og fint Daytona-grunnkurs!
Dette er et nydelig og rett og slett kult ur!
Som vanlig en ypperlig review som ledsager bildene!
Dette gir bare - høyst ønsket - den ryggmarksrefleks at jeg må finne frem min egen og ta den på i løpet av kvelden....
Som vanlig en ypperlig review som ledsager bildene!
Dette gir bare - høyst ønsket - den ryggmarksrefleks at jeg må finne frem min egen og ta den på i løpet av kvelden....
The Watch Snob skriver i sin anti-Rolex argumentasjonstråd at dette merket er det eneste som har den tvilsomme æren å bli oppfattet "both stodgy and lame and ghetto fabulous at the very same time". "Which are you", fortsetter han; "a sleepy 85-year-old bald man or an 18-year-old athlete from the hood trying to prove his worth to the world?"
Om man er enig med ham eller ikke, er ett ihvertfall sikkert: Den modellen det er snakk om når det dreier seg om søvnige pensjonister er Datejust.
Når man bruker tid på nettsteder som dette, skulle man tro Rolex` sportsur var de dominerende på salgsstatistikkene. Slik er det ikke. På verdensbasis er Datejusten langt overlegen, og har vært det siden introduksjonen i 1945. Inntil Day-daten kom på femtitallet var dette toppmodellen til Rolex, og de to har senere i mange år nærmest vært standardutstyr for den finansielt vellykkede mann. Blar man i gamle Farmand og Handel-og Sjøfartstidende henger det en Datejust på annenhvert håndledd på styrerommene. Denne statusen gjorde at Rolex som nesten eneste urprodusent kom seg gjennom kvartskrisen helskinnet - kundene skulle ha en Datejust, selv om de var langt dyrere og mindre nøyaktige enn konkurrentenes kvartsur. Det var ikke nødvendigvis fordi kundene var opptatt av mekaniske verk, eller av klokker i det hele tatt; de skulle bare ha den modellen.
Men gode klokker er det. Min svigerfars Datejust er båret på armen i ti av årets tolv måneder de siste førti år. (Om sommeren skifter han til pepsi GMT) Klokken er aldri tatt av for bading eller dusjing, snekring på hytta, badstu eller noe annet. Den har i beste fall fått sporadisk service. Jubilee-lenken er slapp som håndtrykket til en fjortenåring, og klokken deiser dermed borti dørkarmer og bord hele dagen. Likevel tikker den trofast ivei, og kommer sikkert til å tikke like godt på en pr. dato ufødts håndledd lenge etter alle her har trukket sin siste spiralfjær.
Selv har jeg aldri hatt så veldig stor sans for dem, spesielt ikke for de pyntede variantene med bezel i hvitt gull og den skranglete Jubilee-lenken. Men, som ytterligere bevis på et lettpåvirkelig sinn, er det nettopp denne varianten jeg endte opp med å kjøpe.
Min klokke er en 1601, med den kurvede "pie-pan"-skiven, jubilee-lenke og plexiglass. Verket heter 1065, og mangler i likhet med andre eldre Rolex-verk quick-set dato og hack-funksjon.
Siden innkjøpet i høst har Datejusten vært fast selskapsur, noe den passer utmerket til. Skiven er svært pen - så pen at jeg mistenker den for å ha blitt byttet på et tidspunkt - og lenken er ikke så løs som man ofte ser. Morsomt er det også at klokken første gang så dagens lys samme år som meg - i 1969. A sleepy, 41-year-old man and his watch.
Om man er enig med ham eller ikke, er ett ihvertfall sikkert: Den modellen det er snakk om når det dreier seg om søvnige pensjonister er Datejust.
Når man bruker tid på nettsteder som dette, skulle man tro Rolex` sportsur var de dominerende på salgsstatistikkene. Slik er det ikke. På verdensbasis er Datejusten langt overlegen, og har vært det siden introduksjonen i 1945. Inntil Day-daten kom på femtitallet var dette toppmodellen til Rolex, og de to har senere i mange år nærmest vært standardutstyr for den finansielt vellykkede mann. Blar man i gamle Farmand og Handel-og Sjøfartstidende henger det en Datejust på annenhvert håndledd på styrerommene. Denne statusen gjorde at Rolex som nesten eneste urprodusent kom seg gjennom kvartskrisen helskinnet - kundene skulle ha en Datejust, selv om de var langt dyrere og mindre nøyaktige enn konkurrentenes kvartsur. Det var ikke nødvendigvis fordi kundene var opptatt av mekaniske verk, eller av klokker i det hele tatt; de skulle bare ha den modellen.
Men gode klokker er det. Min svigerfars Datejust er båret på armen i ti av årets tolv måneder de siste førti år. (Om sommeren skifter han til pepsi GMT) Klokken er aldri tatt av for bading eller dusjing, snekring på hytta, badstu eller noe annet. Den har i beste fall fått sporadisk service. Jubilee-lenken er slapp som håndtrykket til en fjortenåring, og klokken deiser dermed borti dørkarmer og bord hele dagen. Likevel tikker den trofast ivei, og kommer sikkert til å tikke like godt på en pr. dato ufødts håndledd lenge etter alle her har trukket sin siste spiralfjær.
Selv har jeg aldri hatt så veldig stor sans for dem, spesielt ikke for de pyntede variantene med bezel i hvitt gull og den skranglete Jubilee-lenken. Men, som ytterligere bevis på et lettpåvirkelig sinn, er det nettopp denne varianten jeg endte opp med å kjøpe.
Min klokke er en 1601, med den kurvede "pie-pan"-skiven, jubilee-lenke og plexiglass. Verket heter 1065, og mangler i likhet med andre eldre Rolex-verk quick-set dato og hack-funksjon.
Siden innkjøpet i høst har Datejusten vært fast selskapsur, noe den passer utmerket til. Skiven er svært pen - så pen at jeg mistenker den for å ha blitt byttet på et tidspunkt - og lenken er ikke så løs som man ofte ser. Morsomt er det også at klokken første gang så dagens lys samme år som meg - i 1969. A sleepy, 41-year-old man and his watch.
UJU
Støttemedlem
En flott Datejust.
Har akkurat som deg gradvis begynt å like disse mer og mer.
Syntes jubelee lenka var skikkelig gubbete, men har nå lyst på en DJ på akkurat denne lenka.
Er det slik at smaken til middelaldrene menn automatisk vender seg mot dette?
At min smak har blitt mer raffinert med årene nekter jeg å tro...så det må være alderen.
Takk for en fin fin oppdatering av tråden.
Har akkurat som deg gradvis begynt å like disse mer og mer.
Syntes jubelee lenka var skikkelig gubbete, men har nå lyst på en DJ på akkurat denne lenka.
Er det slik at smaken til middelaldrene menn automatisk vender seg mot dette?
At min smak har blitt mer raffinert med årene nekter jeg å tro...så det må være alderen.
Takk for en fin fin oppdatering av tråden.
Kjempeflott Datejust! Jeg har faktisk som deg og UJU fått mer sansen for den varianten.
Hos meg har det ingenting med alderen å gjøre. hehe.
Hos meg har det ingenting med alderen å gjøre. hehe.
Jeg teller 8 Rolex og 2 Tudor så langt i denne tråden, Hopalong må vel kunne sies å være kurert for sin påståtte ambivalens...
Flott Datejust. Alle burde hatt en fra sitt fødselsår.
I was cured all right, som Alex DeLarge sympatisk uttrykte det. Denne nettsiden og dens fotografer har bidratt vesentlig til det. 8+2. Hm. Heldigvis er jeg ikke så flink med Excel.
UJU
Støttemedlem