Del seks: - «I’m sorry. It seems you have le claque below» - fjerde løpsdag
Etter en sommer preget av hetebølger er det med enorm glede jeg kan melde at været på denne dag er skal være regn og ned mot ensifret antall grader oppe i fjellene. Min makker som har tilbrakt en hel uke nedover Europa med å svette som en katolsk prest under en skolegudstjeneste er også strålende fornøyd med denne utviklingen på værfronten. Selvom den økte faren for ras på allerede utfordrende veier er noe vi må ta med i beregningen før vi tar raske og blinde svinger.
Vi sitter tross alt enda i en 911 med både tak og fungerende varme, noe som ikke er status for mange andre i dette løpet. Det er dermed med en viss schadenfreude vi står opp. Men det burde vi spart oss. Her viser det seg selvsagt at værmeldingen har slått helt feil og det er meldt midt opp på tredvetallet hele dagen. Igjen. Men som vestlending har jeg ved lov ikke anledning til å klage på sol og varme.
Vi kjører ut sparklet med solfaktor 50 og forsøker oss umiddelbart på Col du Port, den eneste nærliggende Collen før en ny Col du Port 3 timer unna (veldig kreativt). Vi noterer oss at ingen andre ser ut til å kjøre denne veien og tenker at vi igjen har overlistet alle våre konkurrenter og har et billig poeng i konkurransen bare 8 minutter unna.
Det viser seg at det var en god grunn til at ingen andre gjorde dette. Veien mot Collen starter som grusvei, fortsetter som traktorvei og ender som sti. Ideelt terreng for en gammel 911 med andre ord. Vi fortsetter oppover og må være bare noen hundre meter fra toppen da vi gir opp, veien er nå så smal at vi nå har en siste sjanse til å snu bilen før vi står helt fast.
Vi banner i det vi innser at vi har kastet bort dyrebar tid, og uansett hvor mye vi leter er det ingen poeng som kan tas i nærområdet i den retningen vi skal. Her har arrangøren åpenbart bommet noe på programmet, men skal man dekke enorme områder må man vel legge inn noen renere transportetapper.
De første timene kan best beskrives som lite givende før vi endelig ankommer vår andre Col du Port for dagen, endelig skal bilen få kjørt seg litt, selvom lydene den nå lager over selv de minste ujevnheter gjør oss mer og mer nervøs. Heldigvis merker du ikke disse ulydene i i stor fart, over 5500 omdreininger eller med stereoanlegget skrudd opp til det maksimale.
Vi jager videre og tikker av litt flere coller på veien, klokken er blitt tre og gradestokken har bikket 40 grader i skyggen flere steder. Heldigvis kjøpte vi 6 liter vann på morgenkvisten i tillegg til et assortert utvalg energidrikker. Dette er selvsagt tomt til halv fem og vi har fremdeles noen timer igjen. Solstikk inntreffer, og på et tidspunkt må man holde seg fast i et tre når man kvitter seg med litt «drivstoff». Det er på dette tidspunktet jeg tenker med meg selv at jeg kanskje skal ta opp en annen hobby. Kanskje fingerhekling.
Vi må her ty til litt hjelpemidler, bedre kjent som en en eksotisk liste tysk, fransk og svensk tekno. Vi presser på og ankommer med et nødskrik tidsnok på hotellet en time tid utenfor Saint Tropez. Et hotell hvor det vil vise seg at rommene helt strippet for aircondition nok kan brukes som krematorium i et nødstilfelle. Så sånn sett blir det en glidende overgang fra bakerovnen Porschen har vært de siste 600 kilometerne. Fjeset mitt ser på dette punktet ut som en tomatsaus med et fersk dryss parmasan, men heldigvis, ut av ren medynk rekker jeg knapt å få grus under føttene før en duggfrisk Stella er på plass i hånden min. Jeg ser opp og forventer halvveis og møte blikket til Jesus. Men det er bare våre to nye venner fra Nederland (mer om dem senere). Nederlenderne er offisielt min nye favorittnasjonalitet.
Etter en sommer preget av hetebølger er det med enorm glede jeg kan melde at været på denne dag er skal være regn og ned mot ensifret antall grader oppe i fjellene. Min makker som har tilbrakt en hel uke nedover Europa med å svette som en katolsk prest under en skolegudstjeneste er også strålende fornøyd med denne utviklingen på værfronten. Selvom den økte faren for ras på allerede utfordrende veier er noe vi må ta med i beregningen før vi tar raske og blinde svinger.
Vi sitter tross alt enda i en 911 med både tak og fungerende varme, noe som ikke er status for mange andre i dette løpet. Det er dermed med en viss schadenfreude vi står opp. Men det burde vi spart oss. Her viser det seg selvsagt at værmeldingen har slått helt feil og det er meldt midt opp på tredvetallet hele dagen. Igjen. Men som vestlending har jeg ved lov ikke anledning til å klage på sol og varme.
Vi kjører ut sparklet med solfaktor 50 og forsøker oss umiddelbart på Col du Port, den eneste nærliggende Collen før en ny Col du Port 3 timer unna (veldig kreativt). Vi noterer oss at ingen andre ser ut til å kjøre denne veien og tenker at vi igjen har overlistet alle våre konkurrenter og har et billig poeng i konkurransen bare 8 minutter unna.
Det viser seg at det var en god grunn til at ingen andre gjorde dette. Veien mot Collen starter som grusvei, fortsetter som traktorvei og ender som sti. Ideelt terreng for en gammel 911 med andre ord. Vi fortsetter oppover og må være bare noen hundre meter fra toppen da vi gir opp, veien er nå så smal at vi nå har en siste sjanse til å snu bilen før vi står helt fast.
Vi banner i det vi innser at vi har kastet bort dyrebar tid, og uansett hvor mye vi leter er det ingen poeng som kan tas i nærområdet i den retningen vi skal. Her har arrangøren åpenbart bommet noe på programmet, men skal man dekke enorme områder må man vel legge inn noen renere transportetapper.
De første timene kan best beskrives som lite givende før vi endelig ankommer vår andre Col du Port for dagen, endelig skal bilen få kjørt seg litt, selvom lydene den nå lager over selv de minste ujevnheter gjør oss mer og mer nervøs. Heldigvis merker du ikke disse ulydene i i stor fart, over 5500 omdreininger eller med stereoanlegget skrudd opp til det maksimale.
Vi jager videre og tikker av litt flere coller på veien, klokken er blitt tre og gradestokken har bikket 40 grader i skyggen flere steder. Heldigvis kjøpte vi 6 liter vann på morgenkvisten i tillegg til et assortert utvalg energidrikker. Dette er selvsagt tomt til halv fem og vi har fremdeles noen timer igjen. Solstikk inntreffer, og på et tidspunkt må man holde seg fast i et tre når man kvitter seg med litt «drivstoff». Det er på dette tidspunktet jeg tenker med meg selv at jeg kanskje skal ta opp en annen hobby. Kanskje fingerhekling.
Vi må her ty til litt hjelpemidler, bedre kjent som en en eksotisk liste tysk, fransk og svensk tekno. Vi presser på og ankommer med et nødskrik tidsnok på hotellet en time tid utenfor Saint Tropez. Et hotell hvor det vil vise seg at rommene helt strippet for aircondition nok kan brukes som krematorium i et nødstilfelle. Så sånn sett blir det en glidende overgang fra bakerovnen Porschen har vært de siste 600 kilometerne. Fjeset mitt ser på dette punktet ut som en tomatsaus med et fersk dryss parmasan, men heldigvis, ut av ren medynk rekker jeg knapt å få grus under føttene før en duggfrisk Stella er på plass i hånden min. Jeg ser opp og forventer halvveis og møte blikket til Jesus. Men det er bare våre to nye venner fra Nederland (mer om dem senere). Nederlenderne er offisielt min nye favorittnasjonalitet.