Hvor ellevilt liten verden er, bare man har funnet seg en liten nisje.
I morges valser jeg ned til frokost på et hotell i Navegantes, Santa Catarina, Brasil. Det er litt off the beaten path, som det heter på nynorsk.
Uansett, jeg rekker knapt å finne frokostbuffeten før jeg hører et kremt ved siden av meg. 'Prøv de stekte søtpotetene, Odd Erling. De er jævla bra.' Der stod Tobias, en tidligere kollega som var sendt hit ned for noen dager siden i lignende ærend som meg.
Så kommer jeg meg etter litt om og men ombord på båten jeg skal jobbe på et par dager, og etter få strakser kommer en kar ruslende bort og spør på syngende høylandsskotsk om jeg vil ha middag i kveld - jo, kanskje det, men... Aha! Lyset kommer på akkurat før det blir pinlig og han skal til og forklare hvor vi kjenner hverandre fra; for noen år siden var jeg i Aberdeen og jobbet litt, og vi var en gjeng som gikk ut for å spise (og rehydrere litt etter en lang dag...) - og da vi skulle forlate åstedet, øh, restauranten, var kortet til vår mann som nå stod foran meg dødt som en dodo, så jeg tok bare regningen uten å tenke mer over det.
Nå er det payback time, som det også heter på nynorsk - så heller enn å sitte alene i hotellrestauranten i kveld, skal jeg ut med et par perifere bekjente jeg vet jeg trives godt med, og det blir nok en middag som vil få en veganer til å gråte, for det er en etter sigende glimrende churrascaria like oppi byen her.
Åja, også skal vi passe på at vi holder væskebalansen ved like. Dette blir bra.
I tillegg er egentlig alt jeg kan gjøre før vi skal på sjøprøver gjort nå, og ifølge o comandante på broen skjer ikke det før tidligst torsdag, så jeg har minst et par dager på meg til å se meg rundt her i området.
www.urmaker-bjerke.no
