Den ærverdige fluefisketråden

Mange takk for hyggelig tilbakemelding @olem! Tenker å poste noen slike, litt mer detaljerte innlegg i ny og ne. Hehe, skjønner hva du snakker om. Hendte at jeg kom hjem med et knippe småharr, kry som bare det. Fikk også noen gjedder, som min far "laget" fiskekaker av. Dvs at han kastet gjeddene i søpla, dro på butikken og kjøpte fiskekaker. Jeg spiste selvfølgelig med glede, i den tro at de var selvfisket. Til dags dato de beste fiskekakene jeg har satt tenna i...
Har seg sånn at halve slekten har hytte i Engerdal, så blir noen turer dit i sommer. Du er hjertelig velkommen til å slenge deg med på en tur i Engeråa, hadde bare vært trivelig! Er jo gode muligheter for både stor ørret og harr på tørt der, i alle fall hvis Danicaen slår til :)
 
  • Liker
Reaksjoner: JD83 og olem
Da har jeg hatt min første tur i marka, og det med fluestang. Dette er noe jeg absolutt kan bli hektet på, ingen fisk på denne turen, men det hadde jeg ikke regnet med. Fikk derimot litt dreisen på kast (er noe annet i vann enn i hagen hjemme) med såpass mange vann innenfor relativt kort avstand er det ikke feil å være fluefisker i oslo.
Blir bra å få prøvd seg på sjøørretten etterhvert også.
 
Etter en tur med hagla i dag, kan jeg igjen konstantere at dette etter alt og dømme ikke blir det helt store skogsfuglåret i de østlige skoger. Røk riktignok en orrhanekylling, i tillegg til at det ble helbom på en hundreprosenter på gammeltiur, men utover det ganske nitrist. Når jakta, og dermed ikke høsten slår til, er det fort gjort å mimre tilbake til sommeren og fluefiskinga, som har gjort året verdt å leve. Her kommer derfor et lite sammendrag av fiskeåret 2016.



Del 1: Å banne i kirka
Anser meg selv som en ganske rendyrka fluefisker. Jåleri er det jo, men det ligger liksom ikke noe prestisje i å ta en ørret på sluk. En tiåring med lekestang kan jo liksom få like store, og like mange fisker som en garvet slukfisker. Men når man er desperat etter å kjenne ordentlige mothugg etter en tilsynelatende evig vinter, kan man lett falle for fristelser. Det var derfor en kompis og jeg, en tidlig maimorgen, dro til en velkjent østlandselv med elendige hensikter. Vi skulle fiske med haspel...
Det gikk som det måtte gå. Etter en times kasting kunne vi konstantere at dette var en særs effektiv fiskeform. Fire ørreter hadde blitt kynisk tauet inn, veid og frisatt. Disse veide henholdsvis 2.2, 3.2 og 5.5 kilo. Det største eksemplaret dro vekta helt i bunn. Vekta gikk til 7kg...Den var nok en god åtter.
Etter å ha satt ut beistet, møtte jeg blikket til kameraten. Vi trengte ikke si stort. Bare dro på oss sekkene, trasket opp til bilen og dytta stengene så langt ned i bagasjerommet som det var fysisk mulig å få dem.
Skammen fulgte oss helt hjem.




Del 2: Harr-O-rama i Femundsmarka


Etter noen uker med eksamenslesing iblandet sporadisk streamerdenging begynte det å ulme i kastearmen. Vi hadde riktignok lurt noen brownies på Zonker og Muddler Minnow, men nå var vi mer enn klare for å fiske tørt. Vi snakker månedskiftet mai- juni, men lite tydet på at vi skulle få oppleve vakbonanza, da en evigvarende nordavind hadde grodd fast i fjellheimen. Forskrekkelsen var derfor stor da våre såre tørrflueøyne kunne konstantere at det kokte av fjærmygg på Røvolltjønnan, godt over tregrensa.
Hundrevis av stikkende røyevak iblandet kjempeplask fra gampeørreter gav en nærmest euforisk stemning i turfølget. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at absolutt all den vakende fisken befant seg midt i tjernet, godt utenfor kastehold. Tre dager senere var det en laber gjeng som trasket rundt mellom de krokete markafuruene. Sikre kort som Røa, Abbortjønna og Litlsjøen hadde vist seg å feile. Det ble ikke noe likere av at den fordømte nordavinden fortsatt var fast bestemt på å ikke slippe taket. Den siste natta ble tilbrakt langs Roasten. Mørket senket seg, vinden pisket bortover vannskorpa og det eneste tegnet til liv var den fjerne kaklinga til en vårkåt rypestegg.
Plutselig kunne jeg skimte noen umiskjennelige ringer på vannflaten i ei lun vik. Vak! Dette var det første tegnet på det som senere skulle vise seg og være det villeste harrfisket, som jeg har vært ute for.
En tilårskommen og rufsete maur ble med dirrende hender knytt på en 12-fots tapert fortom. Et godt gammelt møkkakast ble kveilet ut, og lina nærmest voldtok den speilblanke vannfilmen. Men mauren fløt og svaret var kontant. Tilslaget satt overraskende godt, og det var en bra tyngde i den andre enden av lina. Seige og lange drag indikerte at dette dessverre ikke var noen ørret, men det spilte liten rolle for øyeblikket.
To timer senenere fikk den trettende og siste harren friheten. Mauren som før hadde vært sliten, så nå mer ut som en druknet lodott. Harrene var fine de, mellom 700 gram og 1,3 kilo og fortsatt blågrå etter gytingen.
Dettte reddet turen på sett og vis.



Fortsettelse følger..
 
Redigert:
Ser fram til fortsettelsen @halkla. Trenger inspirasjon, har fisket mye opp gjennom årene. Dessverre er gløden blitt borte med årene.
 
  • Liker
Reaksjoner: halkla
Del 3: Det lugger

Juni blir tradisjonelt sett tilbrakt langs Renaelvas myggbefengte bredder, med en og annen avstikker opp til noen godelver lengre nord i fylket. Vanligvis er det ikke mye action før siste uka, men i år begynte ting å skje tidlig. De første klekkingene er komprimert rundt formiddagen, og utgjøres av en rekke døgnfluearter krokstørrelse 16, give or take. Da insektlivet i Rena er såpass mangfoldig, har jeg i grunn gitt opp å imitere den enkelte art. Olivengrønn parachute gjør liksom nytten uansett, uavhengig om det er en eller annen form for baetis, centroptilum, eller hepta som er i støtet. Er litt som renatraveren Staffan Lindstrøm fortalte meg i sommer; «Ørreten studerer ikke vingemønster eller haletråder...».
Dagfisket er utrolig krevende. Vannet er krystallklart, ørreten står klin inntil land og den er uhyggelig skvetten. Her gjelder det å bruke laaaaaange fortommer med tynn spiss. Når man omsider finner en steady vakende jævel, hvilket ikke er en tur i parken i seg selv, er sjansen veldig god for å spooke den milevis vekk.

En regntung junidag hadde jeg til tross for dette, som en jaktende jaguar, prestert å postere meg inn på en grov ørret, som lepjet i seg duns i ei treg bakevje sør for Deset. Kastet satt, presentasjonen var god, pulsen hamret ut i øyeeplene, men responsen uteble. Femognitti kast og fem fluebytter senere stod luringen forsatt steady.
Fokuset dropper ganske markant når en begynner å miste «trua», og jeg banket ut et latterlig kort kast, midt i skallen på luringen. Nå måtte den jo ha blitt skremt vettet av. Flua drev sakte nedover til det punktet jeg anså at det var mer enn på tide å forberede et nytt kast, hadde nok skremt den uansett. Men like plutselig ble imitasjonen sugd ned under overflaten i et klassisk sup, som bare en storørret etterlater seg.
Hjertet hoppet over ett par slag, hodet sa nei, men armen nektet å lystre, så i løpet av millisekunder, forflyttet jeg flua fra fiskekjeften til en tryggere forankring i ei skjørtegran, ti meter bak meg. Møkkatilslag, faen..

Senere samme ettermiddag, noen kilometer nedstrøms, fant jeg det som forhåpentligvis skulle bli «redemptionfisken». En snaue tokilos ryddefisk, som sporadisk plukket rask i ei vik. Kastemessig helt i grenseland, så jeg måtte, med fare for liv og tørrhet, vade ut til midt på brystet mot en ensom stein ute på dypet. Etter å ha kavet meg ut på steinen og ha funnet et uforholdsvis dårlig fotfeste, langet jeg ut et cirkakast skrått oppstrøms. Strøm var fraværende, så flua ble liggende dønn stille. Der lå den akkurat ti sekunder, før den forsvant i et skoleeksempel på et head and tail- vak. Tilslaget satt perfekt og etter få strakser hylte det velkjent i Lamson-snella. Ti sekunder senere stod jeg der, farlig langt ute på backingen, med hjertet i laryngeale breddegrader og med det som tilsynelatende var en semitrailer i den andre enden av lina.
Etter et nådeløst utras, stoppet ruggen marsjen nedstrøms og jeg fikk hentet litt line. Da jeg omsider skulle forsøke å lande fisken, gikk det opp for meg hvor rævkjørt jeg faktisk var. Lang fortom, kort håvskaft, dårlig fotfeste og dypt vann. Det gikk som det måtte gå. Fortommen røk med et tørt smell, stanga pinefullt slapp og en påfølgende, nærmest makeløs tirade av banneord fulgte.
Kompisen fikk for sikkerhets skyld en rolig 1,5-kilos samme dag…
 
Del 4: Helbom



Starten av juli, men det virket ikke slik. Pissregn, seige vindkast fra nord og et skydekke så lavt at det tangerte tretoppene. Slikt vær som medfører jammer fra bleke og solkåte nordboere, men egentlig brukanes døgnfluevær, minus vindfaenskapet da selvfølgelig…
På dette tidspunktet hadde jeg allerede svidd av alt for mange timer langs Renas bredd, i alle fall i følge dama. Resultat? Ett dusin harr… Riktignok relativt stor harr, enkelte over halvannen kilo. Vanlig renastørrelse egentlig. Ørreten begynte jeg snart å lure på om hadde blitt utryddet, og når man om natta drømmer om svarte og røde prikker, er det ganske tungt. Det var sikkert nok ørret i elva. Hadde selv sett dem i vår. Kobberbrune kilosfisk på kilosfisk på grunna, som stod dønn stille og fikk tint ut siste rest av vinterkulde i maisola. Det var nok heller at de gode klekkingene uteble. Det skal liksom så mye mer overflateaktivitet til før mr.trutta fatter interesse og brenner verdifulle kalorier, enn harren som nærmest kaster seg etter slikk og ingenting.

Idiot som jeg er, ville jeg likevel ikke kaste inn håndkleet og igjen befant jeg i bilen på rettstrekka langs Rød, med kurs nordover. Etter noen timers spotting fra en nedgjørmet gresstust, og enda mer kaving i krattjungelen langs elva, kom tussmørket sigende nedover elvedalen. Jeg befant meg langs et særdeles stilleflytende parti, der det for noen år siden hadde vært helt ørretbonanza. Noe sporadisk vaking her og der, men stort sett eksemplarer nærmere hektoet, enn kiloen. Det var likevel en fisk som utmerket seg. Rolige, tunge vak. Det måtte være en brukbar fisk, men det var akkurat mørkt nok til at det var umulig å bedømme noe eksakt. Knøt på en Spent Spinner og gav den en ordentlig dynk med silikon. Som renafisker er man ikke bortskjemt med baksleng, da vegetasjonen omtrent er like uglissen som den i indre deler av Amazonas. Ble derfor til at jeg rullekastet ut mot vakeren, der ute i vannmassene. Gikk egentlig etter planen. Fint flyt, fisken tok og tilslaget var impeccable. Likevel klarte jeg ikke å kroke fisken. Fortumlet og forvirret ble jeg stående og trekke på de farlig høye skuldrene mine. Det der kunna da ikke være mulig. Til min forbauselse var ikke fisken skremt, den hadde heller flyttet seg et par meter nærmere meg og vaket nå mer steady, enn før. Bare å puste med magen og lede et nytt kast. Flua landet på vannskorpa og forsvant like brått under i et skikkelig sup. Tilslaget var igjen perfekt og denne gangen satt den. Selve «taket» er liksom klimakset i fluefisking. Bilder av troféfisk melder umiddelbart sin ankomst i topplokket og en får stjerner i øynene, og nærmest driter regnbuer. Men i akkurat dette tilfellet var det noe som ikke stemte. Det var som om jeg hadde kroket en gummistøvel. Tung å dra opp, men yter ikke akkurat mye motstand. Dette kunne bare være en ting. Sik…



For de som ikke kjenner til dette fiskeslaget, skal jeg forsøke å gi en kort beskrivelse.
Selv om siken er et medlem av laksefiskene, minner den mer om en mort, eller kanskje en harr som har fått seg noen runder under ei kjevle. Flat og høyrygget med et stakkarslig lite hode, som kun har plass til noen overraskende store øyne og en munn som er så liten som et spikerhode og så trang som ei nonnefit.. Dette gir siken et ganske uintelligent og karakterløst utseende.

Hvis sjørøya er som Usain Bolt på hestedop, så er siken som en emfysematøs, morbid overvektig 80-åring med slalåmstøvler og 3,5 i promille. Den byr med andre ord ikke opp til den helt store fighten. Den er dessuten, som framtoningen antyder, ekstremt lettlurt. Å tro at man har på en ørret, for så å finne ut av at det er en sik, er litt som å, etter en fuktig bytur bli invitert hjem av peneste jenta i klassen, for så å finne bestemora di død på soverommet. Da jeg, med halen godt plantet mellom beina, kom hjem den kvelden, ble jeg spurt om det hadde blitt noen fangst. «Aldeles dødt», svarte jeg.
 
fantastisk skrevet! Utrolig morsomt å lese:)

Hender det at du fisker i Oslo-området?
Har fisket litt i Bærum og Oslomarka og begynner å bli veldig klar for å prøve meg på en elv:)


Jeg er relativt fersk så alle tips til fantastiske fiskespots mottas med takk:)
 
  • Liker
Reaksjoner: halkla
fantastisk skrevet! Utrolig morsomt å lese:)

Hender det at du fisker i Oslo-området?
Har fisket litt i Bærum og Oslomarka og begynner å bli veldig klar for å prøve meg på en elv:)


Jeg er relativt fersk så alle tips til fantastiske fiskespots mottas med takk:)

Er primært elvefisker og dessverre helt grønn når det gjelder marka. Har en kompis som rasker en del oppi der, men får tilsynelatende bare småpinner. Tror man må ha pinlig god lokalkunnskap for å treffe på klekkinger med stor fisk.
De gode ørretelvene ligger nok dessverre, som regel noen timers kjøring unna hovedstaden. Du har jo de klassiske, som Hemsil og Rena. Du må nok enda lenger nord for å finne gode småelver, som Unsetåa, Røa og Vangrøfta.
Ellers kan jo Gudbrandsdalslågen og Glomma være gode i øvre partier. Fisker utelukkende i Hedmark, så har veldig begrenset kunnskap om elver vest-nordvest for hovedstaden.
 
Hadde vært stas om dere kunne delt deres fiskeopplevelser/skrøner fra sommeren., og dermed holde litt liv i denne tråden :) Fyr løs! Ingen fisk er for liten, ingen skrøne er for stor ;)
 
Vært stille i tråden lenge...
Finværet i Oslo fikk fram lysten til å prøve sjø ørreten i Oslo fjorden (litt sør for Drøbak). Hva tenker de erfarne , er det altfor tidlig så det blir spasertur med fiske stang ? Eller er det en sjans å få noe i januar ? Disponerer både sluk og flue uten å være noe annet en middels god med redskapene. Kanskje er det en børstemark imitasjon kastet med slukstang som er å foretrekke ? Hva med fluelina, bør det være sink, eller er det greit med intermediate ?
Håper noen kan bidra med inspirasjonstips :)
 
Lufter 1 håndsstanga for første gang på syund. Teknikken sitter ikke, var spennende 2 sekunder når denne kroket seg selv. Ble raskt satt ut igjen.

IMG_5842.JPG
 
  • Liker
Reaksjoner: JD83
Noen som prøver seg ut å fiske på våren ?

Var en tur i Bunnefjorden ikveld, dårlig med fangst, dvs ingen ting.