Hei! Etter mange hyggelige tilbakemeldinger på fjorårets reisebrev forsøker vi oss igjen.
Formatet er stort sett det samme, og noen vil sikkert kjenne igjen både noen fjellpass og tidligere bekjentskaper. Men det er mange nye fjes, fjell og spennende biler som i alle fall jeg hadde stor glede av å lære litt mer om.
Årets tur gikk fra Pamplona til Piemonte, og vi fikk utforsket både Alpene og Pyreneene. Den var også lengre enn tidligere år så det er ikke umulig det blir både flere bilder og flere deler enn sist.
Bildene er fremdeles tatt med to gamle 35mm kameraer (Contax G1 & Olympus Mjuu II/Kodak Ektar 100 & Kodak Portra 400) og teksten er utformet av en glad amatør som kan mer om akvarellmaling og vin enn bil. Så uten mer snikksnakk og unnskyldninger: her kommer første del.
Del én: illsinte okser og formelle introduksjoner
Vi starter denne historien ved å sitere Hemingway: «veien til helvete er brolagt med alle kosedyrene man aldri kjøpte». Det er derfor jeg en tidlig morgen forlater Bordeaux flyplass i stekende sol med en bærepose fylt med et divers utvalg bamser. Normalt ville man kanskje plukket opp suvenirer underveis i turen, men når man vet at ferien skal tilbringes i tidvis uforsvarlig stor fart med fotografi- og kartleseransvar gjennom Pyreneene, Alpene og noen av verdens vakreste vindistrikter, vet jeg klok av skade at jakten på suvenirer er det første som ofres på rallyets alter når hvert sekund teller.
Bilen og sjåføren står allerede og venter utålmodig på parkeringsplassen. En Porsche 911 Super Carrera Targa fra 1982, levert med 204 hk originalt, hydrauliske kjedestrammere, pop off ventil, Short shift kit, Dansk race eksosanlegg og kledd i den nydelige fargen «Grand Prix Weiß» (med en solbrent og skjeggete sjåfør som ved første øyekast kan se ut som han er revisor for Al-Qaeda).
Bil og sjåfør har allerede kjørt 2.500 kilometer fra Oslo Vest i en hetebølge, men i det jeg hentes på flyplassen er vi bare noen hundre kilometer fra den egentlige starten og temperaturen begynner å bli nesten behagelig. Noen skjær i sjøen er det selvsagt. Demping fremme og hjulstilling var noe vi selv fikset før vi dro, så for ca 300km siden begynte det visstnok å lage en lyd som kan sammenlignes med vekslepenger i en tørketrommel. Dette problemet var noe jeg glatt overlot til sjåfør og en vennligsinnet mekaniker før jeg landet, så ingen skal si at dette ikke er en lagsport
Så hvorfor startet man denne historien med et sitat fra Hemingway? Som hovedrollen i «Og solen går sin gang» er vi også på vei til Pamplona. Men der hvor den amerikanske journalisten Jake Barnes søker avstand fra en verdenskrig og mening med tilværelsen gjennom fuktige festligheter, flyktige forhold og okseløp, har vi et helt annet løp i siktet. Så med dette svinger vi ut på veien til lyden av Kenny Loggins og fyker blant vinranker og slott mot vår solfylte destinasjon.
Det er nok kanskje på dette tidspunktet jeg må introdusere årets begivenhet. «The Hannibal» er et klassisk orienteringsrally fokusert på høye fjellpass og dype kløfter. Normalt går løypen på kryss og tvers gjennom alpene med start i Champagne og målgang i Cuneo. Men i år skal man også legge til de storslåtte Pyreneene i miksen, og starten er derfor satt til Pamplona (kjent for San Fermin festivalen hvor man kan få jogget med temperamentsfulle husdyr og den tidligere nevnte Hemingway-romanen). Velkommen til «The Spannibal»
Løpet kan best beskrives som alpin orientering på tid, og du vil hver dag måtte presse både mann og maskin for å navigere innom alle sjekkpunktene innenfor den tilgodesette tiden. Bilene må også selvsagt kvalifisere som veteran (eller være bedømt som interessante av arrangør) noe som ikke alltid harmonerer like godt med tynn luft, kvelende temperaturer, dårlige veier og høy fart.
Det legges vekt på at dette selvsagt ikke er et billøp på offentlige veier, for det ville vært ulovlig, men over «tourens» mangeårige historie har det blitt noen minneverdige øyeblikk. Havarerte biler i veikanten, noen dyre verkstedbesøk, én motorsyklist gjennom bakruten og inn i baksetet og minst én syklist har endt opp som midlertidig panserpryd.
Vi har tidligere vunnet the Hannibal to ganger, og supplert med sølv og gullmedaljer i hovedløpet «the 12/12 alpine challenge». Vi er derfor ikke helt ukjente med hva som venter, men Pyreneene er et nytt bekjentskap og man vet aldri hvem som vil bli årets konkurrenter. Vi vet også av erfaring at alt fra lunefulle startmotorer til steinras og skremmende smale veier med litt for høy fartsgrense er et krydder i hverdagen vi bare må forvente. Så hvordan dette egentlig vil gå vet ingen.
(En liten sniktitt på noen av bilene)
Vi ankommer festningsbyen Pamplona, nærmere bestemt Berriosuso og vårt stopp for dagen. Etter å ha navigert trange brosteinslagte gater finner vi endelig vårt hotell for natten og startstreken for morgendagens løp. Her skal vi få møte våre konkurrenter og se hvilken biler vi skal ha gleden av å «kappkjøre» med i fortryllende landskap.
(jeg lover røyken kommer fra en skogbrann og ikke bilen..)
Hotellet El Toro er pent og været er perfekt. Bilen er parkert for dagen og nå venter en velfortjent middag og flere velfortjente glass vin.
————
For dem som kom helt til enden her uten å falle av så var dette da del én! Tusen takk for oppmerksomheten og håper dere vil være med på fortsettelsen
Edit: del 2 publisert lenger nede.
Formatet er stort sett det samme, og noen vil sikkert kjenne igjen både noen fjellpass og tidligere bekjentskaper. Men det er mange nye fjes, fjell og spennende biler som i alle fall jeg hadde stor glede av å lære litt mer om.
Årets tur gikk fra Pamplona til Piemonte, og vi fikk utforsket både Alpene og Pyreneene. Den var også lengre enn tidligere år så det er ikke umulig det blir både flere bilder og flere deler enn sist.
Bildene er fremdeles tatt med to gamle 35mm kameraer (Contax G1 & Olympus Mjuu II/Kodak Ektar 100 & Kodak Portra 400) og teksten er utformet av en glad amatør som kan mer om akvarellmaling og vin enn bil. Så uten mer snikksnakk og unnskyldninger: her kommer første del.
Del én: illsinte okser og formelle introduksjoner
Vi starter denne historien ved å sitere Hemingway: «veien til helvete er brolagt med alle kosedyrene man aldri kjøpte». Det er derfor jeg en tidlig morgen forlater Bordeaux flyplass i stekende sol med en bærepose fylt med et divers utvalg bamser. Normalt ville man kanskje plukket opp suvenirer underveis i turen, men når man vet at ferien skal tilbringes i tidvis uforsvarlig stor fart med fotografi- og kartleseransvar gjennom Pyreneene, Alpene og noen av verdens vakreste vindistrikter, vet jeg klok av skade at jakten på suvenirer er det første som ofres på rallyets alter når hvert sekund teller.
Bilen og sjåføren står allerede og venter utålmodig på parkeringsplassen. En Porsche 911 Super Carrera Targa fra 1982, levert med 204 hk originalt, hydrauliske kjedestrammere, pop off ventil, Short shift kit, Dansk race eksosanlegg og kledd i den nydelige fargen «Grand Prix Weiß» (med en solbrent og skjeggete sjåfør som ved første øyekast kan se ut som han er revisor for Al-Qaeda).
Bil og sjåfør har allerede kjørt 2.500 kilometer fra Oslo Vest i en hetebølge, men i det jeg hentes på flyplassen er vi bare noen hundre kilometer fra den egentlige starten og temperaturen begynner å bli nesten behagelig. Noen skjær i sjøen er det selvsagt. Demping fremme og hjulstilling var noe vi selv fikset før vi dro, så for ca 300km siden begynte det visstnok å lage en lyd som kan sammenlignes med vekslepenger i en tørketrommel. Dette problemet var noe jeg glatt overlot til sjåfør og en vennligsinnet mekaniker før jeg landet, så ingen skal si at dette ikke er en lagsport
Så hvorfor startet man denne historien med et sitat fra Hemingway? Som hovedrollen i «Og solen går sin gang» er vi også på vei til Pamplona. Men der hvor den amerikanske journalisten Jake Barnes søker avstand fra en verdenskrig og mening med tilværelsen gjennom fuktige festligheter, flyktige forhold og okseløp, har vi et helt annet løp i siktet. Så med dette svinger vi ut på veien til lyden av Kenny Loggins og fyker blant vinranker og slott mot vår solfylte destinasjon.
Det er nok kanskje på dette tidspunktet jeg må introdusere årets begivenhet. «The Hannibal» er et klassisk orienteringsrally fokusert på høye fjellpass og dype kløfter. Normalt går løypen på kryss og tvers gjennom alpene med start i Champagne og målgang i Cuneo. Men i år skal man også legge til de storslåtte Pyreneene i miksen, og starten er derfor satt til Pamplona (kjent for San Fermin festivalen hvor man kan få jogget med temperamentsfulle husdyr og den tidligere nevnte Hemingway-romanen). Velkommen til «The Spannibal»
Løpet kan best beskrives som alpin orientering på tid, og du vil hver dag måtte presse både mann og maskin for å navigere innom alle sjekkpunktene innenfor den tilgodesette tiden. Bilene må også selvsagt kvalifisere som veteran (eller være bedømt som interessante av arrangør) noe som ikke alltid harmonerer like godt med tynn luft, kvelende temperaturer, dårlige veier og høy fart.
Det legges vekt på at dette selvsagt ikke er et billøp på offentlige veier, for det ville vært ulovlig, men over «tourens» mangeårige historie har det blitt noen minneverdige øyeblikk. Havarerte biler i veikanten, noen dyre verkstedbesøk, én motorsyklist gjennom bakruten og inn i baksetet og minst én syklist har endt opp som midlertidig panserpryd.
Vi har tidligere vunnet the Hannibal to ganger, og supplert med sølv og gullmedaljer i hovedløpet «the 12/12 alpine challenge». Vi er derfor ikke helt ukjente med hva som venter, men Pyreneene er et nytt bekjentskap og man vet aldri hvem som vil bli årets konkurrenter. Vi vet også av erfaring at alt fra lunefulle startmotorer til steinras og skremmende smale veier med litt for høy fartsgrense er et krydder i hverdagen vi bare må forvente. Så hvordan dette egentlig vil gå vet ingen.
(En liten sniktitt på noen av bilene)
Vi ankommer festningsbyen Pamplona, nærmere bestemt Berriosuso og vårt stopp for dagen. Etter å ha navigert trange brosteinslagte gater finner vi endelig vårt hotell for natten og startstreken for morgendagens løp. Her skal vi få møte våre konkurrenter og se hvilken biler vi skal ha gleden av å «kappkjøre» med i fortryllende landskap.
(jeg lover røyken kommer fra en skogbrann og ikke bilen..)
Hotellet El Toro er pent og været er perfekt. Bilen er parkert for dagen og nå venter en velfortjent middag og flere velfortjente glass vin.
————
For dem som kom helt til enden her uten å falle av så var dette da del én! Tusen takk for oppmerksomheten og håper dere vil være med på fortsettelsen
Edit: del 2 publisert lenger nede.
Redigert:
