Etter å ha solgt min Grand Seiko Heritage SBGA 285 for en god stund siden, har jeg savnet det nydelige designet og raffinerte håndverket som den klokken gav og som GS gir. Zaratsu-polishen gjorde at jeg egentlig ikke turde bruke klokken til hverdags: Den ble for fin. Og da slapp jeg den heller videre. Klokker skal brukes.
Og mens prisene også der har skutt i været, har jeg vel tenkt at det får bli med det.
Tiltrekningskraften i GS sitt formuttrykk og urverk forsvant likevel ikke med klokken som ble solgt. Snarere ble jeg vel mer interessert i både form og funksjon, og har blant annet sett på 44GS-designet som veldig, veldig flott, og tenker at kvarts-verkene i GS er imponerende.
Og dermed havnet jeg i kaninhullet med Seikos historie om to fabrikker som konkurrerer seg i mellom om å lage den beste klokken.
Jeg leser meg opp på Daini-fabrikken som skapte King Seiko og Grammar of Design, som jo er det grunnleggende formspråket som tiltaler meg, og Suwa, som lagde Grand Seiko. Eller var det mtsatt? Etterhvert byttet de uansett litt, og begge lagde visstnok både KS og GS.
Noe av dette visste jeg, men veldig mye har jeg lært etterhvert. For i dette kaninhullet åpenbarer det seg en rekke vintage King Seiko med formuttrykket jeg elsker og High Beat-urverk som virkelig fremstår imponerende.
Jeg vurderer derfor ulike varianter av vintage KS, og setter som krav at gullmedaljongen på baksiden, som ble brukt i noen år, må være på plass, at kassen ikke er polert ihjel slik at de skarpe, geometriske linjene i Grammar of Design er intakt, og at kronen er original.
Urskiven må være original, men glasset trenger ikke være det. Selv om KS-glassene fra 60-70-tallet har en form som er litt spesiell, kan vintage-glass i min erfaring ofte være så slitte og ripete at et nytt glass lar seg forsvare (min mening, altså - vet at mange mener jeg gjør en stor bommert her!).
Det går noen måneder, men til slutt lander det en under 10 mm tykk King Seiko med diameter 36mm i postboksen min, fra en liten forhandler på andre siden av jorda.
Klokken er polert, men ikke ihjelpolert. Den har patina på urskiven, og kronen og gullmedaljongen er på plass. Glasset er trolig også originalt, det er i alle fall så «flatt» som det visstnok skal være, og jeg ser noen riper.
Dette er King Seiko 5625-7000 fra august 1970, ankommet Norge denne uken:
Og nei, bildene yter ikke klokken rettferdighet!
Dagslyset på markørene må oppleves (akkurat som på moderne Heritage-GS!), og det samme gjelder formspråket på kassen!
