Til denne unboxingen passer det godt med tonefølge: Jeg vil anbefale "The one that got away" fra et av de beste åttitallsalbumene du sannsynligvis aldri har hørt om - The Rainmakers' selvtitulerte debutalbum. Etter at den er avspilt, finnes jo andre, mer eklektiske alternativer å sette på spillelisten - Einstürzende Neubautens "Ein seltener Vogel" kunne også være passende.
I 2018 lanserte Seiko det som i praksis var det eneste kvartsuret jeg virkelig, virkelig har kjent at jeg hadde lyst på.
Ikke for det, Sinn UX, det eneste armbåndsuret som kunne påføre Chuck Norris skade, er jo også en sterk utfordrer.
Men, altså, Seiko. I denne omgang i Grand Seiko-inkarnasjon. En jubileumsutgave for å markere at det var 25 år siden de hadde sluppet 9F-verkene løs på verden.
Det krysset av en nerdeboks i og med at det allerede strålende 9F82-verket som skal være regulert innenfor +/-10 sekunder i året her var skvist bittelitt til - ved hjelp av spesielt utplukkede kvartskrystaller og nitid testing, hevdet Seiko at disse urene skulle holde seg innenfor +/- fem sekunder i året. Jeg har allerede synkronisert nykommeren opp mot GPS-tid, korrigert antall offsetsekunder og venter nå spent på hva jeg finner om et års tid...
I tillegg var jubileumsutgaven deres et av veldig få forsøk på gull/stål som jeg faktisk syntes så vellykket ut - med bezel, visere og timemarkører i gull og resten i stål.
Jeg satt imidlertid langt ute i blåmyra da disse kom til Norge, og ADen jeg hadde kontaktet i forveien hadde fått inn ett eksemplar som jeg i og for seg var øverst på ventelisten til - men det hjalp lite når jeg ikke hadde tilgang på nettbanken; jeg ikke hadde noen lang kundehistorikk hos dem, og jeg klandrer dem ikke for at de heller solgte uret til noen andre da jeg svarte at "Beklager, har ikke tilgang på nettbank før om fire uker!".
I retrospekt hadde det jo vært smartere å deponere ca. kjøpssummen hos dem før jeg dro. Jaja. Man lever og lærer.
Så går det flere år, og jeg har jo fortsatt lyst på et kvartsur som kan stå klar til dyst når det måtte være. Litt gull som en forsiktig anerkjennelse av at det finnes andre ting enn dykkerur i stål der ute, var også fristende.
Stadig vender tankene tilbake til denne jubileumsutgaven fra 2018.
...og plutselig dukker en opp i strålende tilstand, og til en ganske edruelig pris, i sidesynet mens jeg egentlig lette etter noe annet hos Finn.no.
Det tok få minutter fra jeg oppdaget at uret var i markedet til det var kjøpt, og så var det bare å sette seg til ved postkassen for å vente.
Men prøvelsene var ikke over!
En mandag morgen ble uret levert på døren av en vennlig postmann, og en rask inspeksjon før jeg dro på jobben viste at dette jo var i enda bedre stand enn selger hadde lovet - men, han hadde også påpekt en annen ting som nå viste seg smertelig tydelig - lenken var i korteste laget til mine håndledd, knapt 17cm lang var den - og mine håndledd er 19,5 cm på en god dag, gjerne opp mot 20. Dette ville være en utfordring for enhver mikrojustering - ikke at Grand Seiko har sett noen grunn til å utstyre denne lenken med det, altså.
Jeg sjekker hos AD i Norge, som gir meg pris på fulle ledd kr 2480/stk, halvledd like under 2000kr. Det blir med andre ord snakk om over 9000kr for å få lenken lang nok. Iiik.
Jeg bestiller heller ledd fra en langer i Japan som har hjulpet meg før. Fryd og gammen, 3500kr inkl. mva og frakt. Rent bortsett fra at når de finner frem leddene for å sende dem, viser det seg at de var feilregistrert inn i systemet. De vil ikke passe på min lenke. Uffda.
De tipser meg dog om et par andre forhandlere som har meget godt renommé (Dette er iofs litt smør på flesk, tror jeg - for finnes det egentlig noen dodgy japanske selgere?), og tilbyr seg å sjekke om noen av dem har det som skal til gjemt i skuffene. Det er jeg veldig takknemlig for, da min japansk (i den grad den overhodet eksisterer) er best egnet til å få servert alkoholholdige drikkevarer eller til å teste japaneres nær bunnløse tålmodighet.
Neste dag kan de melde at joda, de har funnet leddene jeg trenger, de var dessverre priset bittelitt høyere enn de selv hadde foretrukket, men jeg kan fortsatt få komplett pakke levert på døra her i Norge for like over 4000kr.
Solgt. De sender en kar rundt i Tokyo for å plukke opp leddene, og jeg bestiller et sett Bergeon-trekkere fra Tidssonens eminente nettbutikk.
Trekkere og ledd dukker opp samme dag - jeg overlater til den enkelte å trekke sine egne konklusjoner rundt den relative effektiviteten til Nippon Post og Posten Norge.
Så er leddene på plass (Det skal Seiko ha, de kan ta seg en bolle med patenten med skruer som holder stengene som holder leddene sammen på plass - om vår herre hadde ønsket at vi skulle myse på to millimeter lange skruer med 1.2mm flatthode på, for ikke å snakke om at vi også måtte få dem til å entre riktig uten å strippe gjengene i leddet - vel, da hadde vi vært født med langt bedre syn og mer nennsomme hender enn jeg er utstyrt med. En 13mm fastnøkkel teller som finmekanikk i min bok. 1.2mm skrutrekker? Hjernekirurgi. Uansett, det er en digresjon, leddene er på plass, uret tilbake i esken, og unboxingen kan begynne:
Ladies and gentlemen: Grand Seiko SBGV238, en av de utallige limited editions fra Seiko, denne gang i det høyst edruelige antall av 600:
Åjada. Komplett sett, inkludert ytterboksen, for de som bryr seg om slikt. (Jeg gjør det iofs ikke, men synes absolutt det føles mer som 'ny' klokke når man har mer enn en boks å åpne før man kommer til godsakene!
Litt rispapir, tilogmed, som beskytter innerboksen fra hva nå enn den ytre boksen ikke kunne beskytte den mot.
...så får vi se, hva er inni her, da?
Garantibevis og bruksanvisning fikk jeg, også. Ikke for det, garantien er utløpt og bruksanvisning... Tja, dette skal jeg klare selv uten å studere manualen, tror jeg!
Her er den - komplett med gullstjernen på skiven som viser at den er regulert enda et hakk hvassere enn en 'vanlig' 9F82.
Endelig. Denne har jeg ventet på siden 2018.
I 2018 lanserte Seiko det som i praksis var det eneste kvartsuret jeg virkelig, virkelig har kjent at jeg hadde lyst på.
Ikke for det, Sinn UX, det eneste armbåndsuret som kunne påføre Chuck Norris skade, er jo også en sterk utfordrer.
Men, altså, Seiko. I denne omgang i Grand Seiko-inkarnasjon. En jubileumsutgave for å markere at det var 25 år siden de hadde sluppet 9F-verkene løs på verden.
Det krysset av en nerdeboks i og med at det allerede strålende 9F82-verket som skal være regulert innenfor +/-10 sekunder i året her var skvist bittelitt til - ved hjelp av spesielt utplukkede kvartskrystaller og nitid testing, hevdet Seiko at disse urene skulle holde seg innenfor +/- fem sekunder i året. Jeg har allerede synkronisert nykommeren opp mot GPS-tid, korrigert antall offsetsekunder og venter nå spent på hva jeg finner om et års tid...
I tillegg var jubileumsutgaven deres et av veldig få forsøk på gull/stål som jeg faktisk syntes så vellykket ut - med bezel, visere og timemarkører i gull og resten i stål.
Jeg satt imidlertid langt ute i blåmyra da disse kom til Norge, og ADen jeg hadde kontaktet i forveien hadde fått inn ett eksemplar som jeg i og for seg var øverst på ventelisten til - men det hjalp lite når jeg ikke hadde tilgang på nettbanken; jeg ikke hadde noen lang kundehistorikk hos dem, og jeg klandrer dem ikke for at de heller solgte uret til noen andre da jeg svarte at "Beklager, har ikke tilgang på nettbank før om fire uker!".
I retrospekt hadde det jo vært smartere å deponere ca. kjøpssummen hos dem før jeg dro. Jaja. Man lever og lærer.
Så går det flere år, og jeg har jo fortsatt lyst på et kvartsur som kan stå klar til dyst når det måtte være. Litt gull som en forsiktig anerkjennelse av at det finnes andre ting enn dykkerur i stål der ute, var også fristende.
Stadig vender tankene tilbake til denne jubileumsutgaven fra 2018.
...og plutselig dukker en opp i strålende tilstand, og til en ganske edruelig pris, i sidesynet mens jeg egentlig lette etter noe annet hos Finn.no.
Det tok få minutter fra jeg oppdaget at uret var i markedet til det var kjøpt, og så var det bare å sette seg til ved postkassen for å vente.
Men prøvelsene var ikke over!
En mandag morgen ble uret levert på døren av en vennlig postmann, og en rask inspeksjon før jeg dro på jobben viste at dette jo var i enda bedre stand enn selger hadde lovet - men, han hadde også påpekt en annen ting som nå viste seg smertelig tydelig - lenken var i korteste laget til mine håndledd, knapt 17cm lang var den - og mine håndledd er 19,5 cm på en god dag, gjerne opp mot 20. Dette ville være en utfordring for enhver mikrojustering - ikke at Grand Seiko har sett noen grunn til å utstyre denne lenken med det, altså.
Jeg sjekker hos AD i Norge, som gir meg pris på fulle ledd kr 2480/stk, halvledd like under 2000kr. Det blir med andre ord snakk om over 9000kr for å få lenken lang nok. Iiik.
Jeg bestiller heller ledd fra en langer i Japan som har hjulpet meg før. Fryd og gammen, 3500kr inkl. mva og frakt. Rent bortsett fra at når de finner frem leddene for å sende dem, viser det seg at de var feilregistrert inn i systemet. De vil ikke passe på min lenke. Uffda.
De tipser meg dog om et par andre forhandlere som har meget godt renommé (Dette er iofs litt smør på flesk, tror jeg - for finnes det egentlig noen dodgy japanske selgere?), og tilbyr seg å sjekke om noen av dem har det som skal til gjemt i skuffene. Det er jeg veldig takknemlig for, da min japansk (i den grad den overhodet eksisterer) er best egnet til å få servert alkoholholdige drikkevarer eller til å teste japaneres nær bunnløse tålmodighet.
Neste dag kan de melde at joda, de har funnet leddene jeg trenger, de var dessverre priset bittelitt høyere enn de selv hadde foretrukket, men jeg kan fortsatt få komplett pakke levert på døra her i Norge for like over 4000kr.
Solgt. De sender en kar rundt i Tokyo for å plukke opp leddene, og jeg bestiller et sett Bergeon-trekkere fra Tidssonens eminente nettbutikk.
Trekkere og ledd dukker opp samme dag - jeg overlater til den enkelte å trekke sine egne konklusjoner rundt den relative effektiviteten til Nippon Post og Posten Norge.
Så er leddene på plass (Det skal Seiko ha, de kan ta seg en bolle med patenten med skruer som holder stengene som holder leddene sammen på plass - om vår herre hadde ønsket at vi skulle myse på to millimeter lange skruer med 1.2mm flatthode på, for ikke å snakke om at vi også måtte få dem til å entre riktig uten å strippe gjengene i leddet - vel, da hadde vi vært født med langt bedre syn og mer nennsomme hender enn jeg er utstyrt med. En 13mm fastnøkkel teller som finmekanikk i min bok. 1.2mm skrutrekker? Hjernekirurgi. Uansett, det er en digresjon, leddene er på plass, uret tilbake i esken, og unboxingen kan begynne:
Ladies and gentlemen: Grand Seiko SBGV238, en av de utallige limited editions fra Seiko, denne gang i det høyst edruelige antall av 600:
Åjada. Komplett sett, inkludert ytterboksen, for de som bryr seg om slikt. (Jeg gjør det iofs ikke, men synes absolutt det føles mer som 'ny' klokke når man har mer enn en boks å åpne før man kommer til godsakene!
Litt rispapir, tilogmed, som beskytter innerboksen fra hva nå enn den ytre boksen ikke kunne beskytte den mot.
...så får vi se, hva er inni her, da?
Garantibevis og bruksanvisning fikk jeg, også. Ikke for det, garantien er utløpt og bruksanvisning... Tja, dette skal jeg klare selv uten å studere manualen, tror jeg!
Her er den - komplett med gullstjernen på skiven som viser at den er regulert enda et hakk hvassere enn en 'vanlig' 9F82.
Endelig. Denne har jeg ventet på siden 2018.
