Da var det min tur. Etter et kjapt møte med Anders og en hyggelig prat (etterhvert som jeg møter ansiktene bak avatarene på sonen må jeg si at det er en usedvanlig sympatisk forsamling vi har her) dro jeg tilbake på jobben og gledet meg til unboxing.
For meg begynner alltid opplevelsen med innpakningen og her syns jeg Stowa har gjort alt riktig. En skikkelig kul boks som lover bra.
Og når vi åpner fortsetter det gode inntrykket.
Nede i boksen sin fremstår Seatimen som sympatisk beist.
Men når den kommer på hånda skjer det noe for min del.
Denne er rett og slett for diger,
for firkanta,
og for mye i veien,
for min smak.
Jeg synes krona er skikkelig tøff
Og baksiden er heller ikke ueffen
Men det som virkelig er dealbreakeren for min del er systemet for remskifting.
Krille har som den trivelige typen han er lagt ved litt goodies,
og noe av det som er kult med en ordentlig beater er for min del å vareiere klærne.
Men dette:
funker ikke. Hvis du ikke er ekstremt fingernem og klarer å legge jevnt og rett trykk på begge skrutrekkerene mens du skrur skvetter klokka unna. Jeg ga opp!
Alt i alt er mitt førsteinntrykk negativt.
Den har liksom potensiale, men det veldig firkanta og grove snittet gir meg assosiasjoner til en billedhogger som har begynt å hakke ut kunstverket av steinen sin og slutta halvveis.
Men jeg gir den et par dager til og ser om den vokser på meg.
Jeg har bare hatt klokker i rangen 39-42 mm før. Dere andre som har erfaring med klokker av det litt store slaget, er dette noe man venner seg til eller er man stort sett enten eller? kan jeg bli en 44mm pluss type?