Skifter dere smak når det gjelder klokker?

[Cicero]

Kontinuerlig. Og det er fryktelig moro. Har helt sluttet å kjede meg etter at jeg ble interessert i klokker. Halve moroa med hobbyen er den mentale drodlingen over samlingen. Men forvirrende er det. Faktisk så forvirrende at jeg måtte sette opp en virtuell boks, for å illustrere grafisk for meg selv hvor jeg vil. Foreløpig ser den slik ut:

Her er både nåværende, og (forhåpentligvis) fremtidige klokker representert. Innholdet i "boksen" skiftes stadig ut, men det hjalp å få visualisert alt på ett brett. Det eneste minuset med dette er at jeg ikke aner hvor pengene skal komme fra for å realisere alt dette. Akk ja, det er godt å ha drømmer

 

[SpaceCowboy]

Definitivt!

Jeg har en greie for svarte skiver, prøver å finne min første hvite as we speak. Dette endrer seg dessverre hver uke

Jeg også var veldig bastant mht svart skive. Skulle aldri ha hvit eller lys skive... Det var vel den første kamelen jeg svelget tenker jeg.

 

[Trymulf]

Smaken min endrer seg definitivt noe når det gjelder klokker. Jeg vandrer imidlertid innenfor en viss krets av ur, så noen revolusjonerende endring er det neppe tale om.

Bor for tiden i London, og har i den anledning mulighet til å prøve nye ur på nesten daglig basis. Det som antagelig bidrar mest til endringen, er muligheten til å prøve nye ur på hånden. Var i en periode sikker på at neste klokkekjøp kom til å bli en Rolex. Enten Sub, Yachtmaster eller DJ. Men etter at jeg prøvde en JL Deep Sea Chrono, føltes det som kjærlighet. Det som i hvert fall er sikkert for min del, er at det som fremstår som fremstår som perfekt på nettet/bøker, ikke nødvendig er perfekt på mine håndledd. Har lenge vært svak for Reversoens klassiske stil, historie og indre. Dessverre er den ingenting for mine håndledd.

Så summa summarum er jeg fortsatt i en utviklingsprosess, hvor smaken endrer seg i takt.

 

[Bluebear]

Ja. Jeg tømte boksen nesten helt for ikke lenge siden for å skaffe meg en klokke. Den eneste som ble igjen var en Sub-C, den slapp med skrekken. Alle de andre måtte ut, men jeg kjenner savnet spesielt etter Panerai. Panerai var jeg helt uinteressert i i starten men etter å ha eid et par stykker kjenner jeg nå litt på tomheten i boksen.

Jeg er helt uinteressert i Breitling, pr. i dag tror jeg aldri jeg kommer til å eie en.

 

[Grendel]

Ting endrer seg.
Når jeg for alvor begynte var det andre som skjedde at klokkene skulle være mekaniske. Derfor var den første "fine klokken min" en Quartz Tag Heuer. Reise-Klokken er selvfølgelig Quartz (T-Touch), men det er den eneste som brukes.

Nå er det kun mekanisk. Tidligere var jeg veldig for hvite skiver, eller lyse. Dette fordi de så større ut. Klokkene skulle være store! Vekt ingen hindring! Nå har jeg nok blitt enig med meg selv om en "øvre grense" på 42mm, og ikke for tungt. Breitling er veldig flott, men mange har blitt for store! (Spes etter at jeg mistet vekten....). Det samme rammer dette med at jeg (uheldigvis) ser på en ekte Planet Ocean som 45mm. Derimot er det viktig at klokken må kunne "ristes" rundt håndleddet. Derfor er det best med lenke. Skinnremmer har jeg ikke blitt helt enig med meg selv om. Derimot; min Tissot PRS-516 liker jeg veldig godt, på skinn.

Downsizing'en har også innebært at jeg liker enklere klokker. Store chronographer har måttet vike for enklere "3-hands". Senter sekund er viktig. Rotating beazel er veldig kjekt for å kunne huske bestemte tidspunkt.

En favoritt har alltid vært Rolex. Litt pga dens viden kjente rykte, noe som også gir litt flashy (mystikk?) med reklame og filmbransjens opphausing.

Neste klokke?
Omega SMP-Bond, helst CoAxial. Det siste fordi det er et egen og forskjellig urverk.

Jeg har en lei tendens til å kjøpe inn, og selge ut lite.
Med tid og stunder skal jeg få opp en liste....