Bortsett fra noen rimelige impulskjøp, en eksamenspresang som jeg ikke betalte selv og tiårs bryllupsgave til kona har jeg stort sett kjøpt brukte ur. Det kan nok dels forklares med at mange av klokkene jeg har likt har gått ut av produksjon, men siden jeg heller aldri kjøper nye biler, motorsykler, båter eller annet er nok hovedgrunnen ganske sikkert rent økonomisk. Jeg liker ikke dårlige handler, og den ekstra godfølelsen man måtte få av å pakke opp en helt ny klokke er for meg ikke verd verditapet.
Det er en illusjon å tro at denne hobbyen kan gi noe økonomisk overskudd, men kjøper man noenlunde kurante brukte klokker til noenlunde greie priser, vil samlingen ihvertfall være mer investering enn forbruk. Det betyr at dersom man blir lei eller blakk kan realisere hele eller deler av samlingen og forhåpentligvis sitte igjen med mesteparten av pengene.
Hva holdbarhet og anvendelighet angår er det ingen grunn til å frykte bruktkjøp. Armbåndsur er ekstremt driftssikre og for kurante merker er eventuelle reparasjoner hverken vanskelige eller veldig kostbare. Selvsagt skal man behandle eldre, sjeldne dressur forsiktig, men ikke mer enn nye, dyre dressur. Sålenge man begrenser bruken til det klokken opprinnelig var ment for, går det veldig bra. Kjøper man et sportsur av god kvalitet vil det stort sett tåle mye mer enn bæreren. Ur er til for å brukes, og, på samme måte som med menn i førtiårsalderen (kremt), gjør litt slitasje dem bare mer attråverdige.
