Klippet og limt fra
julekalendertråden min fra et par år tilbake.
Mitt første klokkerelaterte minne er at jeg fikk lov til å kikke på lommeurene som min oldefar hadde samlet. Han var visstnok veldig flink til å bytte til seg klokker, og hadde en anseelig samling lommeur som senere har blitt fordelt på diverse etterkommere. Det hendte jeg fikk lov til å åpne baklokket, trekke klokken, og se sekundene tikke i vei. Til konfirmasjonen fikk jeg et av dem: Et lommeur i gull med stempelet: L.U.C. som etter det jeg vet betyr at det kommer fra produsenten Chopard.
(her med selskap av en Zenith fra 60-tallet)
Men dette møtet var ikke nok til å gi meg klokkefeber og jeg hadde forskjellige, forgemmelige og vanlige quartzur til jeg begynte på gymnaset. Da oppdaget jeg at tiden gikk veldig sakte hvis man kikket på klokken hele tiden, og så ingen annen utvei enn å slutte å gå med klokke.
Så fulgte noen klokkefrie år helt til jeg dro på en jorden rundt-reise i 1992. I Singapore var jeg tilfeldigvis innom en butikk og kikket på diverse elektronisk utstyr (var på utkikk etter en ny walkman, tenker jeg). Det var også utstilt noen klokker der, og jeg kikket tydeligvis litt ekstra på dem, for etter en kort stund kom det bort en fyr og sa at hvis det var klokke jeg var ute etter, så måtte jeg bli med inn på bakrommet.
Er det en ting livet har lært meg, så er det at det er på bakrommene det skjer, så jeg lot meg ikke be to ganger. Bakrommet var for øvrig dobbelt så stort som butikken, og fylt med ekspeditører som løp frem og tilbake med kalkulatorer og klokker, viste spesialpriser og klagde sin nød over at de nok en gang måtte selge med tap.
I motsetning til min oldefar viste jeg meg som en usedvanlig dårlig klokkehandler. Jeg er dårlig til å prute i utgangspunktet, og jeg har en lei tendens til å gli inn i roller som jeg vet er forventet av meg: I dette tilfellet rollen som dum turist. Jeg husker ikke i dag hva jeg måtte betale for
Rolexklokken i delgull, men jeg husker at selgeren så litt overrasket ut da jeg sa: ”I’ll take it”.
Man kan si mange ting om delgull Rolexer på håndleddet til en backpacker, men ordet: ”ekte” pleier ikke å være en av dem. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke filosoferte særlig over akkurat det, og klokken tilbrakte resten av reisen i bunn av sekken.
Men da jeg kom hjem og fortsatte studiene, hendte det at jeg hektet på meg klokken, og det var en av disse dagene jeg hadde min første virkelige klokkeåpenbaringer.
En medstudent som jeg i utgangspunktet ikke hadde så mye til overs for i og med at han var av den brautende og overfladiske sorten, ble veldig interessert i klokken jeg hadde på håndleddet og lurte på om det var en fake Rolex, noe jeg måtte innrømme. Han kungjorde deretter at han gjerne ville kjøpe klokken, siden han elsket fake Rolexer. Dårlig klokkehandler som jeg altså har vist meg å være, så lot jeg meg ikke friste av tilbudet, men klokken havnet etter en kort stund i en skuff, og jeg har senere ikke klart å finne den skuffen igjen. Jeg husker jeg tenkte følgende: Hvis det er slike mennesker som min brautende medstudent som liker fake klokker, så skal ikke jeg ha et fake ur på armen, da får jeg heller gå med bare håndledd til jeg har råd til en ekte Rolex.
En drøm var plantet, men studier på høyskolenivå kan være vel så kjedelige som gymnaset, og jeg fortsatte å gå uten klokke. Det varte helt til jeg rundt århundreskiftet var ferdig med studietilværelsen for godt, og begynte å være avhengig av å være på bestemte steder til bestemte tider (også kalt jobb). Dessuten hadde inntekten slik tidsbestemt adferd førte med seg, gjort at jeg hadde penger til klær som nødvendigvis ikke trengte å være kjøpt inn på Dressmansalg, og jeg hadde begynt å kjøpe blad som GQ og Arena. Og litt ut på 2000-tallet var det en annonse som gikk igjen. En annonse for det som skulle bli min første ”dyre” klokke, nemlig denne (ikke den øverste, men den underste - Zenithen med rød skvie var dagens klokke i julekalenderen denne dagen, derfor er den med på alle bildene):
En vaskeekte Paul Smith Chrono med ETA-Quartzmotor. En beskjeden start, men plutselig hadde jeg en klokke på armen, og jeg likte det. Den første tiden var jeg nok mer opptatt av design enn innhold, og siden Paul Smith-klokken ikke passet i alle anledninger, så måtte jeg få meg en klokke til. Men hvilken? Med en Swatch fikk jeg døyvet den verste abstinensen:
Den har pussig nok 3 dials for å vise 60 sekunder… Tror jeg. Det er ikke batteri i den så jeg får ikke sjekket, men det må jo være noen avanserte greier. – Eller kanskje ikke.
Uansett. Det varte ikke lenge. I 2004 leste jeg en artikkel om den nye klokken til Cartier: ”Cartier Santos 100”. En klokke i anleding at det var 100 år siden Cartier laget det som mange regner som det første armbåndsuret for menn. Kvinner hadde brukt armbåndsur tidligere, men mest som et smykke, og ikke en bruksting. Menn hadde uret i lommen. Flypioneeren Alberto Santos-Dumont etterlyste en måte å sjekke tiden på oppe i flymaskinen sin uten å måtte knote med et lommeur, og vennen: Louis Cartier, designet en klokke med reim og spenne til å ha på armen.
Her begynte ting å rulle. I ettertid tror jeg det hadde sammenheng med lommeurene jeg hadde studert som liten, de små delene og tannhjulene som gikk i hverandre og fikk tiden til å gå. Santos-Dumont historien fikk det til å gå opp for meg at inne i en del av disse klokkene tikket små maskiner som jeg var så fascinert av da jeg var barn. Etter hvert tok jeg også turen innom Bjerke på Karl Johan, og fikk prøve en Santos 100. En eksklusiv verden, og en dyr verden. Det ble ikke noen klokke på meg den dagen. Men drømmen om en god mekanisk klokke var født.
I den anledning registrerte jeg meg på ebay for å se om jeg kunne gjøre noen kupp der, og der hadde jeg en bratt læringskurve. Blant annet oppdaget jeg at det kanskje ikke er så smart å by i siste liten på auksjoner der ingen andre har bydd.
Porto, ekspedisjonsgebyr og toll blir fort 60 dollar som man kan bruke på mer fornuftige ting enn en quartzklokke som er smalere enn en Rolex Seadweller-lenke. Det verste er at jeg egentlig har litt sans for Hamilton, og har kikket på Jazzmaster-modellen senere, men enn så lenge er altså dette ”juvelen” i Hamiltonsamlingen.
Åh heisann, der har klokkene fått besøk av en annen Ebay-røver. En vaskeekte D&G tv-klokke. Benyttet en gang, og så fikk jeg tilfeldigvis se Anne Rimmen med samme ur. Gimmiken var ikke like gøy etter det.
I begynnelsen lærte jeg også at russiske E-bay-selgere med få tilbakemeldinger er en dårlig kombinasjon, og at amerikanske medlemmer som sender pakkene sine fra Kina sjelden er en god kombinasjon. På denne tiden var e-bay et eldorado for folk som solge fake ting, og et kupp var sjelden et kupp for andre enn selgeren.
Så. En ny åpenbaring. Etter å ha lest igjennom hundrevis av klokkeannonser på ebay, så var det noen jeg stadig vekk vendte tilbake til. Panerai. Særlig var det noe med modellen Pam 172 – Tantalum. Jeg likte alt – formen på kassen, crownguarden, de blå viserne, fargen – likte alt bortsett fra prisen. Jeg forsøkte å kjøpe en swatch som jeg på en fuktig flyplass syntes lignet litt (sorry alle Paneristis)...
...men innerst inne visste jeg at det var forgjeves. Jeg ville ikke ha quartz, jeg ville ha ekte vare. Det ble slutt på å kjøpe billige quartsur og forsøke å gjøre superkupp på nettauksjoner. Her var det bare å spare. Spool frem et par år til våren 2008.
Siden dette er historien om min mørke klokkefortid, og ikke om min private økonomi, så skal jeg ikke gå i detalj, men rett over nyttår 2008 hadde jeg en liten slump penger i banken. Spørsmålet var hvordan denne slumpen skulle investeres. Jeg besluttet å bruke noen av pengene på å kjøpe kvalitetsklokker. Det er blitt sagt at: ”The only way to make a small stack of money trading watches, is if you had a big stack in the first place”, noe jeg selvfølgelig ikke visste den gang. I 2008 pekte dessuten alle piler oppover, urene jeg hadde lyst på ble stadig dyrere, og en unnskyldning for galskapen må man jo ha. Når det er sagt, så tapte jeg mindre på klokkene enn aksjene jeg kjøpte samtidig.
Jeg hadde vel egentlig tenkt å kjøpe meg et ur i første omgang, men som andre som har blitt bitt av basillen vet, det er vanskelig å begrense seg. I løpet av en måned oppfylte jeg en rekke drømmer. (Drømmer som skulle vare evig, men som er flippet igjen for lenge siden). Jeg snakker om den gamle Rolexdrømmen:
(Denne kunne jeg faktisk ha tjent penger på, men solgte den i 2010 for 32.000 tror jeg det var)
Santos 100 drømmen
Paneraidrømmen…
Pluss en annen liten pussig drøm jeg hadde hatt, nemlig: Corum Bubble Privateer med hvite diamanter.
...jeg tenkte at hvis Jonny Depp kan, så kan jeg også. Sannheten er selvfølgelig at Jonny Depp kan gjøre veldig mye som ikke jeg kan gjøre. - Gjorde senere et forsøk på den samme uten diamanter, men nei...
Alle disse er flippet nå, for på et tidspunkt skar det seg fullstendig. For jeg oppdaget et lite nettsted som het tidssonen.com. Senere tidssonen.no.
