Jeg har samme forhold til datamaskiner, telefoner og alle slags elektroniske dingser, men når det gjelder bil er det for meg en uforståelig tankemåte. Jeg er ingen lidenskapelig bilelsker, men det er knapt noe annet materielt gode som fremkaller like mye følelser hos meg. Jeg tror jeg kan mane frem følelsen av hver eneste bil (og moped, motorsykkel, skuter, lastebil og motoriserte gressklipper) jeg har kjørt. Noen av dem har gjort større inntrykk enn andre, og det har ikke nødvendigvis noe med pris eller gode kjøreegenskaper å gjøre, men med personlighet. En bil med distinkt personlighet er en glede å kjøre, selv i kø. Å lære en bil å kjenne, og beherske dens forskjellige nykker og egenskaper er en stadig glede i hverdagen. Dessverre er det slik at biler idag blir kjedeligere og mer standardiserte, og verst er de typiske "fornuftige" familiebilene. De har ingen personlighet overhodet, kan fullt ut beherskes av hvemsomhelst helt fra første girskift av, og man er avhengig av fabrikantmerket på rattet for å vite hva man kjører. De gjør hva de skal, på samme gledesløse og livstrette måte som fiskepudding på en mandag, kjørebukse fra Dressmann, Crocs, hjemmelaget hvitvin, trehundrekroners kvartsur, Toro-supper, Nescafé og misjonærstilllingsex hver fredag etter gullrekka på NRK.
Jeg forstår at de fleste ikke tenker slik, men personlig blir jeg en dårligere sjåfør av å kjøre slike biler; jeg begynner å kjede meg etter et par hundre meter, og etter å ha fiklet meg ferdig med innstillinger og slikt skjer ett av to: Enten faller jeg inn i en samme type uoppmerksom skjermsparerdøs som når jeg sitter på fly, og må ta meg sammen for ikke å sovne, eller jeg begynner å kjøre som en nittenåring fra Notodden: Spinne, sladde med håndbrekket, dra på uklokt fort i svingene; alt for å tvinge frem en reaksjon og tilbakemelding fra bilen. Det er som å sitte ved siden av en enstavelsesordmumlende ukjent person på fest og desperat prøve å få igang en samtale.
Livet er for kort til å bruke på slikt. Som andre har vært inne på før: I den prisklassen du nevner er det stort utvalg spennende biler som ikke engang trenger å være spesielt gamle. For prisen av en ny Mondeo eller Skoda kan du for eksempel få en 5-6 år gammel BMW 530 eller tilsvarende, og da har du en bil som virkelig drar skinnet av pølsen samtidig som den vil holde i mange år. Jeg vet ikke hvilke behov eller preferanser du har, men for 400 000 er det veldig mye artig å finne. Det er det til 250k også, og da her du 150 igjen å kjøpe klokker for. All ære til dem som kjøper nytt og forsyner oss andre med bruktbiler, men med mindre du er usunt opptatt av lukten av lakk og lær er det etter min mening lite poeng i å kjøpe nytt.
