En enkel unboxing.
Klokkeinteressen har nok vært litt nede i en bølgedal for min del den siste tiden. Det har blitt litt mindre glede, litt færre ønsker og rett og slett litt mindre fokus på klokker. Samtidig har jeg hatt en ny klokke hver sommer i over ti år nå, så tradisjonen har på en måte blitt en del av greia.
Jeg leser fortsatt ofte en liten halvtime her eller på andre klokkefora på sengekanten, som en slags balsam for sjelen. Så interessen er absolutt ikke borte, men det har liksom ikke vært noen voldsom trang til å anskaffe så mye nytt heller.
I år var det faktisk ingenting som fristet spesielt. Jeg vurderte derfor å droppe sommerklokken. Alternativt kunne jeg prøve noe helt annerledes, bare for å holde liv i tradisjonen med en sommerklokke.Jeg prøvde en god del klokker uten å få den helt store godfølelsen. Til slutt sto valget mellom å teste noe langt utenfor alfarvei eller, i verste fall, droppe hele sommerklokken.
Etter hvert kom jeg litt inn på IWC. Jeg har faktisk aldri hatt en IWC, men det er et merke jeg synes har hatt mange vellykkede modeller de siste årene, og da spesielt Pilot serien. Samtidig synes jeg prisene på IWC har dratt veldig i feil retning, noe som lenge har vært en dealbreaker for meg.
Så dukket denne opp. Og det var virkelig kjærlighet ved første blikk. En opplevelse jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har hatt med en klokke.
En rask dialog med Otteren, og med en fantastisk service var klokken på plass dagen etter.
Jeg var litt skeptisk til fargen. Den er ganske spesiell, og ikke nødvendigvis en farge jeg normalt ville gått for. På bilder kan den tidvis se litt blass ut, men i levende live har den noe magisk over seg. Som sommerklokke tenkte jeg, ja vel, la det stå til.
For denne klokken er utrolig anvendelig. Faktisk så anvendelig at jeg nærmest ikke har brukt andre klokker siden juli. Den fungerer til overraskende mye, og fargen er noe som virkelig må sees. Jeg sliter nesten litt med å beskrive den. Det nærmeste jeg kommer er en slags umami innenfor farger. En farge som bare er utrolig behagelig å se på, uten at den prøver for hardt å være noe.
Og den passer til nesten alt.
Det som kanskje overrasker meg mest, er at dette ikke bare har blitt årets sommerklokke. Tidligere har sommerklokkene mine blitt brukt flittig, før de som regel har blitt solgt videre i løpet av det neste året. Denne blir uten tvil med meg videre.
Jeg må være ærlig og si at jeg faktisk kunne klart meg med bare denne, og det hadde jeg aldri trodd.
Det er også den klokken jeg har fått desidert flest kommentarer på i løpet av de snart 20 årene jeg har holdt på med denne hobbyen. Det er litt morsomt, men også ganske hyggelig. Folk legger merke til den, og jeg skjønner godt hvorfor.
En fantastisk fin klokke.
Tidligere har jeg vært veldig glad i å ta bilder av det jeg har på armen. Nå blir det faktisk færre bilder. Ikke fordi jeg liker klokken mindre, snarere tvert imot. Jeg har på en måte gått fra å ta bilder, til bare å se ned på armen og smile.
Og akkurat det sier vel egentlig ganske mye.
Det har vært en litt uventet opptur i en periode hvor klokkeinteressen egentlig har vært på vei ned. Kanskje var det akkurat dette jeg trengte. En klokke som bare gjør meg glad hver gang jeg tar den på.
Klokkeinteressen har nok vært litt nede i en bølgedal for min del den siste tiden. Det har blitt litt mindre glede, litt færre ønsker og rett og slett litt mindre fokus på klokker. Samtidig har jeg hatt en ny klokke hver sommer i over ti år nå, så tradisjonen har på en måte blitt en del av greia.
Jeg leser fortsatt ofte en liten halvtime her eller på andre klokkefora på sengekanten, som en slags balsam for sjelen. Så interessen er absolutt ikke borte, men det har liksom ikke vært noen voldsom trang til å anskaffe så mye nytt heller.
I år var det faktisk ingenting som fristet spesielt. Jeg vurderte derfor å droppe sommerklokken. Alternativt kunne jeg prøve noe helt annerledes, bare for å holde liv i tradisjonen med en sommerklokke.Jeg prøvde en god del klokker uten å få den helt store godfølelsen. Til slutt sto valget mellom å teste noe langt utenfor alfarvei eller, i verste fall, droppe hele sommerklokken.
Etter hvert kom jeg litt inn på IWC. Jeg har faktisk aldri hatt en IWC, men det er et merke jeg synes har hatt mange vellykkede modeller de siste årene, og da spesielt Pilot serien. Samtidig synes jeg prisene på IWC har dratt veldig i feil retning, noe som lenge har vært en dealbreaker for meg.
Så dukket denne opp. Og det var virkelig kjærlighet ved første blikk. En opplevelse jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har hatt med en klokke.
En rask dialog med Otteren, og med en fantastisk service var klokken på plass dagen etter.
Jeg var litt skeptisk til fargen. Den er ganske spesiell, og ikke nødvendigvis en farge jeg normalt ville gått for. På bilder kan den tidvis se litt blass ut, men i levende live har den noe magisk over seg. Som sommerklokke tenkte jeg, ja vel, la det stå til.
For denne klokken er utrolig anvendelig. Faktisk så anvendelig at jeg nærmest ikke har brukt andre klokker siden juli. Den fungerer til overraskende mye, og fargen er noe som virkelig må sees. Jeg sliter nesten litt med å beskrive den. Det nærmeste jeg kommer er en slags umami innenfor farger. En farge som bare er utrolig behagelig å se på, uten at den prøver for hardt å være noe.
Og den passer til nesten alt.
Det som kanskje overrasker meg mest, er at dette ikke bare har blitt årets sommerklokke. Tidligere har sommerklokkene mine blitt brukt flittig, før de som regel har blitt solgt videre i løpet av det neste året. Denne blir uten tvil med meg videre.
Jeg må være ærlig og si at jeg faktisk kunne klart meg med bare denne, og det hadde jeg aldri trodd.
Det er også den klokken jeg har fått desidert flest kommentarer på i løpet av de snart 20 årene jeg har holdt på med denne hobbyen. Det er litt morsomt, men også ganske hyggelig. Folk legger merke til den, og jeg skjønner godt hvorfor.
En fantastisk fin klokke.
Tidligere har jeg vært veldig glad i å ta bilder av det jeg har på armen. Nå blir det faktisk færre bilder. Ikke fordi jeg liker klokken mindre, snarere tvert imot. Jeg har på en måte gått fra å ta bilder, til bare å se ned på armen og smile.
Og akkurat det sier vel egentlig ganske mye.
Det har vært en litt uventet opptur i en periode hvor klokkeinteressen egentlig har vært på vei ned. Kanskje var det akkurat dette jeg trengte. En klokke som bare gjør meg glad hver gang jeg tar den på.
