Kanskje det råeste jeg noen gang har fløyet: Hawker Sea Fury. I 2019 fikk jeg fly denne fra baksetet hele veien fra Kjeller, via Wilhelmshaven, til flyets hjemmebase på Duxford utenfor Cambridge. Kunne ikke ta av eller lande, siden bremsene baki ikke var det helt store, men jeg fikk fly hele veien ellers.
Dette flyet fikk motorproblemer i nærheten av Duxford i 2020, og måtte nødlande i en åker. Det ble totalskadet og må bygges opp igjen. Usikker på om dette arbeidet er startet.
Disse hadde opprinnelig en Bristol Centaurus-motor, en 18-sylindret sak på 53 liter med sleideventiler. Disse er det vanskelig å finne deler til, så de fleste av de flygedyktige Sea Furyene i dag har Pratt & Whitney R2800 eller R3350-motorer. Denne hadde en R2800. Ikke noen smågutt det heller, med volum på 46 liter og en effekt på rundt 2200 hk. Propellen er fra en DC-6, med en diameter på 4 meter og 10 cm. En pakke som gir en helt vanvittig akselerasjon og svært god fart. Uten å anstrenge oss, og med motoren på rundt 55% effektuttak, hadde vi lett 300 knop under en low pass på Kjeller før vi satt kursen sørover.
Flyet i seg selv var siste generasjon stempelmotoriserte jagerfly. Sea Fury kom akkurat for sent til å delta i andre verdenskrig, men tjenestegjorde i Korea, og skjøt til og med ned en nordkoreansk MiG-15 jetjager. I forhold til sine forløpere, som Spitfire og Mustang, var Sea Fury enklere å fly, spesielt i høye hastigheter, blant annet på grunn av små servoror på balanserorene, som gjør at det ikke må så store krefter til i høye hastigheter. Det var ikke vanlig med hydrauliske servoer eller lignende på ror før man kom inn i jet-alderen noen år senere.
Vi lå på cruise med ca 55% effektuttak og propellen på 1900 rpm (redline på 3000) stort sett hele veien, og gjorde 220-230 knop indikert. Bildet er fra fuel stop i Wilhelmshaven, der vi fylte 670 liter etter snaue to timer i luften. Billig er det ikke å operere gamle warbirds med stor motor!
Dette flyet fikk motorproblemer i nærheten av Duxford i 2020, og måtte nødlande i en åker. Det ble totalskadet og må bygges opp igjen. Usikker på om dette arbeidet er startet.
Disse hadde opprinnelig en Bristol Centaurus-motor, en 18-sylindret sak på 53 liter med sleideventiler. Disse er det vanskelig å finne deler til, så de fleste av de flygedyktige Sea Furyene i dag har Pratt & Whitney R2800 eller R3350-motorer. Denne hadde en R2800. Ikke noen smågutt det heller, med volum på 46 liter og en effekt på rundt 2200 hk. Propellen er fra en DC-6, med en diameter på 4 meter og 10 cm. En pakke som gir en helt vanvittig akselerasjon og svært god fart. Uten å anstrenge oss, og med motoren på rundt 55% effektuttak, hadde vi lett 300 knop under en low pass på Kjeller før vi satt kursen sørover.
Flyet i seg selv var siste generasjon stempelmotoriserte jagerfly. Sea Fury kom akkurat for sent til å delta i andre verdenskrig, men tjenestegjorde i Korea, og skjøt til og med ned en nordkoreansk MiG-15 jetjager. I forhold til sine forløpere, som Spitfire og Mustang, var Sea Fury enklere å fly, spesielt i høye hastigheter, blant annet på grunn av små servoror på balanserorene, som gjør at det ikke må så store krefter til i høye hastigheter. Det var ikke vanlig med hydrauliske servoer eller lignende på ror før man kom inn i jet-alderen noen år senere.
Vi lå på cruise med ca 55% effektuttak og propellen på 1900 rpm (redline på 3000) stort sett hele veien, og gjorde 220-230 knop indikert. Bildet er fra fuel stop i Wilhelmshaven, der vi fylte 670 liter etter snaue to timer i luften. Billig er det ikke å operere gamle warbirds med stor motor!
Redigert:
