Denne gressklipperen kjøpte jeg i 1999. Nokså snart fant jeg ut at jeg ville ha en større modell, men tenkte jeg fikk vente til denne var utslitt og klar for utskifting. Siden dengang har jeg gjort mitt beste for å forkorte dens levetid - den står ute hele den regnfulle sommeren, blir brukt som revirmarkør av bikkjene og utsiktspunkt av hønene, blir aldri rengjort, smurt, slipt eller beskyttet, går på samme oljen som den ble levert med og behandles i det hele tatt med mindre kjærlighet enn noen annen mekanisk innretning i hjemmet. Men ingenting biter på den. Den starter konsekvent på første drag, kapper seg gjennom gress, pinner, småtrær, hundebæsj, epler, sandaler og lufttomme fotballer med samme brutale selvfølgelighet, like bra som da den var ny og med det samme latterlig lave bensinforbruket. Den har ikke falmet i lakken engang. Hvilken dimling av en ingeniør som har konstruert denne innretningen vet jeg ikke, men jeg er sikker på at han forlengst er erstattet av en sararyman med mer økonomisk forstålse. Jeg er dømt til å leve med dette udødelige monsteret til mine plenklippende dagers ende og aldri få kjøpe en ny, i likhet med alle andre eiere av samme merke som ikke tilfeldigvis også eier en bilopphugging. Det blir ikke mye mersalg av slikt.