- Medlem
- 10. sep. 2009
- Innlegg
- 712
Mange interessante synspunkter rundt dette. Jeg er egentlig enig med Anders, både på det rasjonelle og det emosjonelle planet. Rasjonelt tenker jeg at man ikke kan gå rundt å være engstelig for riper eller irritere seg grønn når de uunngåelige livstegn kommer. Emosjonelt synes jeg at enhver ting som viser kjærlig bruk har større sjarm enn en noe nytt. Tenk bare på en gammel og velbrukt oilskin-jakke (med litt blodsøl fra jakt og et par rifter etter fiskekroker/piggtrågjerder) i forhold til en stiv og ny.
Men som person er jeg nok er litt mer lik Moore. Jeg tar instinktivt vare på tingene mine og klarer knapt å slite ut sko. Før jeg gjør oppgaver som kan være risikable for klokken, vurderer jeg hvilken klokke jeg har på og tar den eventuelt av derom det ikke er en beater.
Men når det først skal gå galt, er det selvfølgelig ikke beateren man har på: I hastig gange på vei til jobb for noen år siden, dulter jeg borti en annen fotgjenger og remfestet treffer perfekt kanten av ringpermen han bærer. Klokken løsner fra remmen og deiser i bakken, noe som resulterer i oppskrapt hus, knust safirglass og glasskår i hele urverket. Det var selvfølgelig Jaeger LeCoultre Master Date som jeg fikk i eksamensgave jeg hadde valgt den dagen. Heldigvis ble alt dekket av forsikringen, men det er fortsatt et lite merke å se på klokken. Jeg kunne sikkert insistert på at de skulle bytte kassen, men slik den er nå er den mer personlig.
Min Sinn EZM3 har derimot vært med på alskens idiotiske påfunn og ser fortsatt ny ut etter fire år.
Pent brukte og NIB klokker er selvfølgelig interessante, men perfekt restaurerte klokker synes jeg har noe kunstig over seg. Jeg har klokker, motorsykler og biler som er på min egen alder og jeg ser ingen grunn til at de skal ha holdt seg bedre enn meg. Forutsatt at de teknisk er i god stand kan man gjerne se på dem at de nærmer seg 40. Nyrestaurerte og rynkefrie klokker/biler/kvinner er som oftest ”good from far, but far from good”.
Men som person er jeg nok er litt mer lik Moore. Jeg tar instinktivt vare på tingene mine og klarer knapt å slite ut sko. Før jeg gjør oppgaver som kan være risikable for klokken, vurderer jeg hvilken klokke jeg har på og tar den eventuelt av derom det ikke er en beater.
Men når det først skal gå galt, er det selvfølgelig ikke beateren man har på: I hastig gange på vei til jobb for noen år siden, dulter jeg borti en annen fotgjenger og remfestet treffer perfekt kanten av ringpermen han bærer. Klokken løsner fra remmen og deiser i bakken, noe som resulterer i oppskrapt hus, knust safirglass og glasskår i hele urverket. Det var selvfølgelig Jaeger LeCoultre Master Date som jeg fikk i eksamensgave jeg hadde valgt den dagen. Heldigvis ble alt dekket av forsikringen, men det er fortsatt et lite merke å se på klokken. Jeg kunne sikkert insistert på at de skulle bytte kassen, men slik den er nå er den mer personlig.
Min Sinn EZM3 har derimot vært med på alskens idiotiske påfunn og ser fortsatt ny ut etter fire år.
Pent brukte og NIB klokker er selvfølgelig interessante, men perfekt restaurerte klokker synes jeg har noe kunstig over seg. Jeg har klokker, motorsykler og biler som er på min egen alder og jeg ser ingen grunn til at de skal ha holdt seg bedre enn meg. Forutsatt at de teknisk er i god stand kan man gjerne se på dem at de nærmer seg 40. Nyrestaurerte og rynkefrie klokker/biler/kvinner er som oftest ”good from far, but far from good”.