Poenget med Steinhart er i praksis at noen så på en Rolex eller kanskje en Omega og tenkte: “Fy faen, den der er fin… men jeg har ikke lyst til å betale prisen av en liten bruktbil.” Så Steinhart lager klokker som ser mistenkelig like ut, putter inn et helt solid sveitsisk verk fra for eksempel Sellita eller ETA SA Manufacture Horlogère Suisse, og selger hele greia til en brøkdel av prisen. Resultatet er at klokkesnobber blir småfornærma fordi det ikke er “originalt”, mens helt vanlige folk får en robust, pen klokke uten å måtte pantsette sjela si. Med andre ord: litt som å kjøpe en veldig god burger som smaker nesten som gourmetvarianten – bare uten at du føler deg økonomisk rævkjørt etterpå.