Det må ha vært tidlig 2020. Jeg visste så godt som ingenting om klokker, men jeg hadde hatt en Timex som jeg syntes var veldig nyttig. Jeg så Mad Men for første gang, og det ble kanskje utløseren av at det var på tide å finslipe stilen litt.
Jeg var på mitt siste semester som student i Oslo. På loppis (Birkelunden) kom jeg over en gammel Fortis til 750,-. Dette var rett før Covid-pandemien tok tak i Norge. Jeg var skikkelig stolt av den mekaniske klokken min, det hadde før det ikke falt meg inn at det var mulig.
... Jeg ble fortalt at den var automatisk, men jeg måtte trekke den opp hver dag. Den gikk ca. 3 minutter for tregt hver dag, inntil den stoppet helt. Selgeren var ikke vanskelig å ha med å gjøre, og den ble byttet i en Seiko fra 1981:
... Og da var jeg vel bitt.
Jeg snakket med Urm. Christensen om en klokke til hyppig bading, og likte utseende til 5 Sports. Jeg syntes det var plagsomt å måtte svømme til land for å sjekke tiden. Ble anbefalt SKX. Jeg var også veldig interessert i "mini turtle", men det ble ingen av disse. Jeg flyttet tilbake til Jæren, og oppdaget at Sandnes hadde en Seiko-forhandler (Urm. Grøtteland). Jeg kjøpte på dagen.
... Og da var skaden virkelig gjort. Siden den gang har jeg hatt utallige klokker. Store og små merker, og alle slags varianter. Det var en vanskelig interesse å komme seg inn i; da jeg kjøpte dykkeren, var min bruttolønn ca. 14 000/mnd. I dag har jeg en gjennomsnittlig inntekt som tillater slik luksus.
Målet var alltid å ha én ordentlig god klokke. Jeg endte opp med en samling som en konsekvens av at jeg ikke fant drømmeklokka. Jeg ville ha noe svært klassisk og smått, men som hadde skrukrone og som egnet seg til en aktiv og uforsiktig livsstil. Jeg ville eksplisitt at klokka skulle være en følgesvenn.
Fem år senere håper jeg at jeg er ferdig utdannet.
Noe som har endret seg over tid, er at det ikke lenger føles "viktig" at jeg må ha en viss klokke. De foregående årene var det alltid noe nytt som jeg kunne si "men jeg MÅ jo nesten ha den!" om. Det føltes nesten som forelskelsesangst. Dernest skjelven.
I dag føles det som om jeg er på andre siden av en normalfordelingskurve.
I starten, totalt uvitende: klokker er kule
-> i midten, med en del interesse og kunnskap: Nei!!! Du må ha in-house urverk med umagnetisk balansefjær!!!! Du kan ikke ha stansede markører!!! -> i dag, med mye erfaring og kunnskap: klokker er kule
Det er ikke lenger like viktig. Som
@Genta konstanterer, det er bare en klokke. Men det er gøy. Ikke lenger på jakt, men jeg følger med og er interessert.
Forøvrig er dette en hyggelig klubb å være med i. Klokkeinteressen er ofte et symptom på et nysgjerrig og lettere hedonistisk sinn. Selv om man kan ha ganske ulike verdier, kan man alltid finne enighet i en god middag, et godt glass, og at håndverk er verdt uendelig mye.
)
